Innledning
Jeg har vært interessert i temaet "brannmur" eller alternativt temaet "røde linjer" en stund nå. Begge temaene henger på en eller annen måte sammen.
Jeg hadde nevnt dette på forrige lovsangsøvelse, og det oppsto umiddelbart en ti minutter lang diskusjon mellom to deltakere i lovsangsgruppen vår uten at jeg hadde sagt noe mer om det.
Det betyr at temaet på en eller annen måte beveger folk og derfor ikke er det verste prekenemnet.
Du hører mye om "brannmur" i de politiske mediene for tiden. Målet er å distansere seg fra AfD, som du sikkert har lest og hørt i mediene.
En brannvegg er bokstavelig talt en vegg som er spesielt brannsikker og dermed hindrer spredning av brann. Det finnes såkalte brannmotstandsklasser for vegger og også for dører. I hvert fall da vi bygde i sin tid, var regelen at veggene mellom to separate boenheter måtte ha brannmotstandsklasse F90, dvs. at de måtte tåle en brann i 90 minutter.
"Brannmurer" finnes også innen IT, der de kalles "brannmurer" og skal forhindre at skadelig programvare kommer inn på datamaskinen eller at eksisterende skadelig programvare kommer ut av datamaskinen.
Men det er bare en sidebemerkning...
Det snakkes mye om dette i politikken for tiden. Mange krever for eksempel at CDU opprettholder en brannmur mot AfD. Mange frykter at høyreekstreme ideer vil bli sosialt akseptable hvis de samarbeider med AfD. Det kan jeg forstå, og jeg tar også avstand fra AfD, jeg har sett på programmet deres for lenge siden og har ikke mye til overs for det. Men det er ikke viktig hva jeg mener politisk, jeg vil bare introdusere dette begrepet.
"Røde linjer" er noe som ligner på en "brannmur". Hvor går grensen for meg?
Eksempel Luther
Et interessant eksempel på dette finner vi i kirkehistorien: Martin Luther. Wikipedia-artikkelen om Luther (https://de.wikipedia.org/wiki/Luther) beskriver at han hadde store problemer med syndsbekjennelsen og datidens avlatshandel. Ifølge datidens lære måtte man i skriftemålet vise sann, omfattende anger og etter å ha bekjent sine synder gjøre opp for dem, noe som blant annet ble gjort ved å kjøpe avlatsbrev.
Luther kunne ikke forlige seg med dette. Han mente at ingen mennesker kan føle en så omfattende omvendelse, men at det syndige mennesket bare kan vende seg til Jesu Kristi offer.
Han fornektet også tilfredsstillelse eller gjenopprettelse, fordi han mente at rettferdiggjørelse bare kan komme av nåde.
Mens han reflekterte over Romerne 1:17; LUT, innså han dette:
Dette bibelverset førte ham til en ny forståelse av Skriften: Guds evige rettferdighet er en ren nådegave som bare gis til mennesket gjennom troen på Jesus Kristus. Ingen personlig innsats kan fremtvinge denne gaven. Selv ikke troen, det å ta imot nåden som skjenkes, er en menneskelig gjerning.
Nåden alene var så å si Luthers brannmur, som han ikke lenger kunne trekke seg tilbake bak. Han ble fordømt, men beskyttet av noen fyrster, og slik ble den protestantiske kirken født.
I begynnelsen foregikk denne diskusjonen på latin i akademiske kretser. Særlig avlatsdebatten ble til å begynne med bare forstått av et fagpublikum. Luther skrev deretter "Prekenen om avlat og nåde" på tysk, noe som gjorde Luthers innsikt tilgjengelig for ikke-akademikere.
Hvordan virker en slik diskusjon i dag? Kirkene er generelt under press. Ville det ikke være bedre å holde sammen enn å krangle?
Reformasjonen var ikke den eneste kirkesplittelsen. Den mest kjente var splittelsen mellom ortodokse og katolikker i 1054.
Den første baptistmenigheten i England ble også grunnlagt av Thomas Helwys, som hadde vendt den anglikanske kirken ryggen. Det handlet blant annet om den anglikanske kirkens dåpslære.
Gir slike diskusjoner om undervisning fortsatt mening i dag?
Hva med læremessige avgrensninger eller brannmurer slik Luther formulerte dem? "Her står jeg, jeg kan ikke gjøre noe annet." er utsagnet som tilskrives Luther som hans avsluttende ord på riksdagen i Worm. Det er ikke enighet blant forskere om hvorvidt han virkelig sa dette; han opptrådte nok ikke så offensivt som han ofte blir fremstilt, men han kunne ikke noe for det.
For gjennomsnittsborgeren som står langt fra kirken, høres slike diskusjoner kanskje mer ut som latin på Luthers tid.
Men for min tro, og jeg vil påstå også for vår tro her i menigheten, er Luthers erkjennelse av rettferdighet ved tro helt sentral. Det kan vi ikke gå tilbake på. Det er en rød linje for meg når det gjelder innhold.
Den røde linjen i Bibelen
Vi finner også noen slående utsagn i denne retningen i Bibelen, f.eks. sier Jesus Kristus i Lukas 11, 23; NL
I Luthers oversettelse lyder det slik:
Jesus krever helt klart en avgjørelse her. Det finnes ikke noe slikt som nøytralt.
Noe lignende sies om Jesus Kristus i Apostlenes gjerninger 4, 12; NL:
Rent læremessig bør dette være vår røde linje, vår brannmur. Frelsen finnes bare i Jesus Kristus, og uten Jesus Kristus gir vår kristendom, vår kirke, ingen mening.
Røde linjer i kristen praksis
Så hva har alt dette med det praktiske kristenlivet å gjøre?
Noen vil kanskje rykke til når jeg uttrykker meg i så harde ordelag og frykter at jeg nå kommer med en slags avgrensning mot andre.
Jeg vil gjerne se på et avsnitt fra Markus 9, 38-41; NL:
Denne teksten ser ut til å motsi litt av det jeg sa tidligere. Så det handler åpenbart ikke om å dømme andre kristne.
Disiplene klager: "Han tilhører ikke oss, han er ikke baptistsertifisert, han gjør absolutt ikke alt riktig."
Vi trenger ikke å dømme eller vurdere andres tro. Jeg tror det fremgår tydelig av teksten her.
Vi er kanskje på vei sammen med Jesus, men vi er fortsatt elever. Denne holdningen er vakkert beskrevet i Apostlenes gjerninger 17:11 i Det nye testamentet:
Denne oversettelsen "partisk" er interessant. Vi må aldri miste dette elevperspektivet, uansett hvor gamle vi er. Spesielt må vi alltid huske på at den andre personen også kan ha rett.
Det står ikke noe om hvordan tessalonikerne oppførte seg på den tiden. Kanskje var de skeptiske til Paulus. "Ikke fortell meg noe, det vet jeg allerede" eller noe lignende.
Dette ser nå ut til å motsi uttalelsene om brannmurer og røde linjer fra tidligere, men det henger på en eller annen måte sammen.
Luther var en del av kirken, og som munk var han faktisk forpliktet til å opprettholde denne læren, som han erkjente var falsk. Og han måtte ta et standpunkt og ta konsekvensene av det.
I dag føles det som om vi blir bedt om å ta stilling til stadig flere spørsmål. Er vi for eksempel imot høyreekstremisme, er vi for energiomstillingen? Selvsagt (i hvert fall er jeg det). Hva mener vi om krigen i Ukraina? Hva mener vi om vaksinering? osv. Og den økende polariseringen kan gjøre det vanskeligere og vanskeligere å uttrykke sin mening, avhengig av hvor man står. Personlig synes jeg mye er opplagt, men det er det også andre som synes.
Men la oss legge de politiske spørsmålene til side.
Frelsen finnes bare i Jesus Kristus. Og vi blir bare rettferdiggjort for Gud gjennom troen på Jesu offer. Det er vår brannmur, vår røde linje, som vi ikke kan gå tilbake til, akkurat som Luther ikke kunne.
Ifølge tradisjonen fremsto Luther som ganske forsiktig, skjelvende og nølende, altså den unge Luther. Etter hvert som Luther ble eldre, ble han litt mer frittalende, men det er et annet tema.
Og denne oppførselen svarer også omtrent til hvordan de kristne i Berøa oppførte seg: Lærelystne og fordomsfrie.
Så la oss holde fast ved Jesus Kristus, syndenes forlatelse og rettferdighet ved tro, og la oss forbli ydmyke elever på veien, også ydmyke overfor andre.
Sammendrag
La meg oppsummere:
- I dag har vi tenkt på brannmurer og røde linjer.
- Luther var en del av kirken og kunne ikke lenger støtte det han anerkjente som falsk lære. Han kunne rett og slett ikke gjøre noe annet.
- Jesus som eneste vei, rettferdighet og liv gjennom syndenes forlatelse er ifølge Bibelen ikke til forhandling for en kristen.
- Vi trenger ikke å dømme andre, vi er på vei, forhåpentligvis uten fordommer, men som ydmyke elever.