Leichlingen, 8. august 2004
Disiplin
Dagens tema er et som har vært mye i nyhetene den siste tiden, spesielt i forbindelse med skoler:
Disiplin
Det er mye som ikke lenger går på skinner i den tyske skolen.
Ifølge Pisa-undersøkelsen er skolene våre ganske dårlige i global målestokk.
Entreprenører klager over at mange av avgangselevene ikke engang kan skrive noenlunde bra.
Lærerne klager over at de ikke lenger orker elevene sine.
Nå diskuteres ulike mulige løsninger.
Blant annet snakkes det stadig om de såkalte "sekundære dydene", som bør få større betydning igjen, blant annet sosial atferd og disiplin.
Og noen politikere har allerede foreslått at disse sekundære dydene igjen bør graderes. Det er alltid snakk om en karakter for "oppførsel".
Jeg tok en titt på de gamle grunnskolerapportene mine, og se, noen av mine sekundære dyder ble fortsatt vurdert.
Det var "lederskap", "flid i hjemmet" og "deltakelse i undervisningen".
I "klassedeltakelse" svingte karakteren min alltid mellom 2 og 4, men i "ledelse" var jeg alltid "god".
Det var nok derfor jeg kunne gå ut av grunnskolen etter fire år,
på grunn av god oppførsel ;-)
Med "lederskap" mente jeg generell oppførsel i klassen, disiplin og sosial atferd. Så jeg var tydeligvis ikke en dårlig elev.
Men det skyldtes nok delvis det harde regimet som læreren vår drev.
Jeg hadde fortsatt en representant for den generasjonen som delte ut slag i bakhodet og ørefiker.
Likevel likte de fleste i klassen, inkludert meg, denne læreren fordi han også kunne være veldig morsom og underviste godt. Han pensjonerte seg etter mitt tredje år.
Når jeg ser tilbake, har jeg et noe ambivalent syn på "den harde hånden".
For de elevene som gjorde det rimelig bra, var "den harde hånden" ganske positiv. Det var et visst press, som på en måte også var motiverende. Jeg lærte mye og kunne skrive stort sett feilfritt etter grunnskolen.
Det var noen ganger veldig vanskelig for elever som var svakere elever eller hadde andre skoleproblemer (f.eks. stavevansker), fordi de ofte fikk en god prat. De snakket ikke så positivt om læreren.
Personlig er jeg ganske glad for at denne tiden er over.
Jeg er ikke prinsipielt imot å gi barn som ikke vil høre etter noen ris, men jeg er definitivt imot at andre skal gjøre det mot mine barn.
Men er det mulig å etablere disiplin uten "den tunge hånden"?
Er det mulig uten disiplin?
Jeg tror ikke det, men hvordan lærer vi disiplin?
Hva betyr egentlig "disiplin"?
Ordet "disiplin" kommer fra det latinske ordet "discipulus", som betyr "eleven". Det finnes også et annet ord, "discipula", som betyr "eleven".
"Disiplin" rammer derfor både menn og kvinner.
Så hvis du er student, kan du ikke gjøre det uten disiplin.
Hvordan er det å være kristen?
De fleste av dem som er til stede her, beskriver seg selv som disipler av Jesus.
På engelsk kommer forresten "disippel" fra det latinske ordet "discipulus" eller "discipula", som ble nevnt tidligere.
En disippel er egentlig ikke noe annet enn en elev.
Å være disippel var imidlertid mer holistisk.
Det handlet ikke bare om å lære av læreren i enkelte fag, men om å lære av hele lærerens liv.
Jesus levde tross alt sammen med disiplene sine i omtrent tre år, og i løpet av denne tiden tilegnet de seg kunnskap fra ham gjennom hans ord og lærte hvordan de skulle leve gjennom hans liv.
Dette var ikke noe spesielt på den tiden. Flere steder i Det gamle testamentet, f.eks. i 2. Kongebok 2, nevnes profetdisipler som i stor utstrekning levde sammen med en profet for å lære av ham.
Hvordan er det for oss i dag?
Hvordan forstår vi vår kristendom?
Har vi skolemodellen i tankene?
På søndager går vi til Jesus på skolen, på gudstjenesten, og noen ganger i løpet av uken til husgruppen eller andre arrangementer.
Der lærer vi det en kristen trenger å vite.
Den daglige bibellesningen kunne da ses på som "huslig flid", en slags hjemmelekse.
Jeg fikk forresten alltid "godt" i grunnskolen, men det var kanskje på grunn av den "harde hånden".
Overført på det å være kristen: Hvis du ikke gjør noe i stillhet, så blir dagen mislykket.
Er dette den rette forståelsen av disippelskap?
Joh. 8, 31 sier:
"Hvis dere blir i mitt ord, er dere i sannhet mine disipler."
Så det å samle kunnskap er den riktige veien å gå?
I Joh. 13, 34.35 står det:
"Et nytt bud gir jeg dere: At dere skal elske hverandre, at likesom jeg har elsket dere, skal også dere elske hverandre.
På dette skal alle mennesker kjenne at dere er mine disipler, dersom dere har kjærlighet til hverandre."
Lærer du dette i henhold til skolens prinsipp?
"I dag skal vi preke om 'kjærlighet', og i morgen skal du kunne gjøre det"?
Så enkelt er det selvsagt ikke, men vi kan spørre oss selv om hvordan det egentlig står til her.
Opplever gjestene som besøker oss, ofte at vi behandler hverandre med kjærlighet?
Kan en gjest kanskje gjenkjenne dette ved sitt første besøk?
Skiller vi oss fra klubber eller andre interessegrupper i så måte?
Men vi står fortsatt igjen med spørsmålet om hvordan vi kan bli en disippel av Jesus på den rette måten.
I sine avskjedstaler i Johannesevangeliet sier Jesus noe om dette:
Joh. 14, 26;
"Men rådgiveren, Den Hellige Ånd, som Faderen vil sende i mitt navn, han skal lære dere alt og minne dere om alt det jeg har sagt til dere."
Å undervise og huske er ikke nok i seg selv, men det er en del av det å være en disippel av Jesus.
Joh. 16, 13-15;
"Men når han, sannhetens Ånd, er kommet, skal han lede dere inn i hele sannheten; for han skal ikke tale av egen kraft, men alt det han hører, skal han tale, og han skal forkynne dere det som kommer.
Han skal herliggjøre meg, for av det som er mitt, skal han ta imot og forkynne for dere.
Alt det som Faderen har, er mitt; derfor sa jeg at han tar imot av det som er mitt, og vil forkynne for dere."
Dette forklares mer detaljert her.
Nøkkelordet her er "lede".
Når du veileder noen, lar du dem gjøre det selv, men du er alltid klar til å gi hjelp, tips og råd.
Jeg ser umiddelbart en viktig forskjell mellom dette og skolesystemet.
På skolen får du, hvis du er heldig, kunnskap, men du lærer ikke hvordan du skal bruke den.
Den Hellige Ånd, derimot, leder oss til livet.
Vi lærer å kjenne sannheten og også å leve den, fordi hele sannheten ligger i et forandret liv.
Joh. 15, 7.8;
"Hvis dere blir i meg, og mine ord blir i dere, skal dere be om det dere ønsker, og det skal bli gjort for dere. I dette herliggjøres min Far, ved at dere bærer mye frukt og blir mine disipler."
Vi skal bære frukt. Og én frukt er at vi blir så forandret at Gud svarer på bønnene våre. Ubesvarte bønner kan skyldes mangel på forandring.
La oss bli litt lenger med frukt og Den hellige ånd.
Ifølge Galaterbrevet 5,22-23 består frukten som Den Hellige Ånd frembringer i oss, av følgende deler:
"Kjærlighet, glede, fred, tålmodighet, vennlighet, godhet, trofasthet, mildhet, avholdenhet."
I stedet for "avholdenhet" kan man også si "selvkontroll". Og i stedet for "selvkontroll" kan man absolutt også si "selvdisiplin", noe som bringer oss tilbake til temaet.
Men "disiplin" og "selvdisiplin" er ikke det samme.
"Disiplin" kan etableres utenfra, med hardhet om nødvendig. Det er slik det gjøres i militæret, for eksempel.
Selvdisiplin er mye vanskeligere, noe jeg innså på universitetet.
Hvis ingen forteller deg hva du skal gjøre, gjør du det ofte ikke, selv om du burde gjøre det.
Selvdisiplin er vanskelig å lære seg selv. Og det gjelder i enda større grad de andre komponentene i Den hellige ånds frukt"kjærlighet, glede, fred, langmodighet, vennlighet, godhet, trofasthet, mildhet".
Bibelen hevder - ved å kalle disse tingene for Åndens frukt - at uten Den Hellige Ånd kan du ikke virkelig leve disse tingene selv.
Jeg skal la denne - egentlig hårreisende - påstanden stå som den er, fordi den leder litt bort fra det egentlige temaet.
Så hva med selvdisiplin, selvkontroll og forsakelse?
Selv om noen politikere prediker "å klare seg uten" i forhold til sosiale ytelser, har jeg inntrykk av at det er fordi man ikke ønsker eller ikke kan gjennomføre en reell reform av de sosiale systemene, og da kutter man i ytelsene først, slik at man på en eller annen måte har råd til det hele og kan utsette en reform igjen.
Men la oss se på oss selv igjen. Hvor selvdisiplinert er du, er jeg?
Personlig ser jeg noen mangler i livet mitt og synes det er en kamp i noen henseender. Kanskje du føler det på samme måte.
Hvis det som står der er sant, kan det ikke være en evig, utmattende kamp.
Men Gud gir heller ikke alltid enkle, raske seire.
Jeg tror det første skrittet alltid er å erkjenne problemet overfor Gud.
Erkjenner vi overfor oss selv at vi har problemer med selvdisiplin, kanskje i motsetning til den rådende tidsånden?
Ønsker vi å bli forandret av Jesus? Først da kan Den hellige ånd virke.
Dette er den rette veien til selvdisiplin.
Ett fagområde mangler fortsatt:
Vi har også som oppgave å innprente disiplin i omgivelsene våre, ikke bare når vi er lærere.
Som foreldre må vi for eksempel gjøre det veldig tydelig at selvdisiplin er nyttig. Den beste måten å gjøre dette på, er selvfølgelig ved å gå foran med et godt eksempel. Et problem med dette er selvfølgelig at man som regel først vet om oppdragelsen har vært god når barna er blitt voksne.
Men å være et forbilde er helt klart oppgave nr. 1.
Selv om du ikke har egne barn, finnes det barn og yngre mennesker rundt deg som - bevisst eller ubevisst - tar utgangspunkt i de eldre.
Et annet område der familien sliter, er disiplinen i samlivet.
Jeg husker for eksempel at når faren min ville ta bilder av broren min og meg, gjorde vi ofte grimaser.
Faren min hoppet alltid i en trekant.
I dag er jeg faren, og hva annet skal min mellomste sønn gjøre enn å lage grimaser på bilder. I dag hopper jeg alltid i trekanter.
Man kan selvfølgelig alltid bruke "hard hånd"-prinsippet - og jeg tror at det noen ganger er nødvendig - men ofte kommer man lenger med visdom.
Jeg har allerede en idé for fotoproblemet, slik at jeg ikke alltid trenger å hoppe i en trekant, og jeg skal prøve den neste gang.
Men hvordan lærer man barn disiplin?
Det er ikke det viktigste å lære barn, men det er viktig.
Jeg synes det er vanskelig å svare på dette spørsmålet på en enkel måte.
Det er sant at det bare fungerer med en kombinasjon av kjærlighet og konsekvens, hvor kjærlighet er den viktigste delen.
Hvis barnet ikke blir elsket, vil det gå til grunne mentalt, uansett hvor god oppdragelsen er.
Jeg vil gjerne innlede de følgende refleksjonene om oppdragelse med denne setningen.
Konsekvens er en del av oppdragelsen, og konsekvens betyr også at det kan bli noen ris hvis visse grenser overskrides. Men jeg tror det også kommer an på barnet, for alle barn er jo forskjellige.
Det finnes noen vers i Ordspråkene som høres ganske harde ut i denne sammenhengen;
f.eks. Ordspråkene 13:24;
"Den som sparer sin kjepp, hater sin sønn, men den som elsker ham, oppsøker ham tidlig med tukt."
Man kan tolke dette verset - og noen andre fra Ordspråkene - dit hen at ris er førstevalget som oppdragelsesmiddel. Jeg tror ikke det er slik det er ment, selv om noen få klaps absolutt kan forekomme som en siste utvei.
Jeg vil gjerne generalisere verset slik at staven tilsvarer en varslet, meningsfull straff, og slaget med staven tilsvarer fullbyrdelsen av straffen.
Kanskje er det en for liberal tolkning, men det svarer til mitt kunnskapsnivå, og jeg er fortsatt på god vei, særlig når det gjelder utdanning.
"Den som sparer sin kjepp, hater sin sønn, men den som elsker ham, oppsøker ham tidlig med tukt."
Straff er som regel også ubehagelig for den som straffer, og det er tydeligvis den enkleste måten å alltid gi etter på. Og verset er særlig rettet mot slike mennesker.
Det er de som kjøper noe til barna sine i kassa i butikken der det selges masete varer som iskrem, godteri osv. for at barna skal være stille.
Det er selvfølgelig lettere enn å si nei, holde fast ved det og true barna med konsekvenser hvis de ikke slutter å syte.
Dette vil også være en viktig erfaring for at barna skal lære selvdisiplin.
Det er selvfølgelig annerledes hvis du på forhånd blir enig med barnet om at de kan velge én ting. Men da må de holde seg til det.
Man må utdanne barna helt fra begynnelsen. Når barna er tenåringer, er utdanningen stort sett over.
Ordspråkene 22:15;
"Dårskap er lenket til barnets hjerte; tuktens kjepp vil fjerne den."
Ifølge Bibelen er mennesket grunnleggende ondt.
Og hvis dette er sant, må denne ondskapen på en eller annen måte bli tydelig i ethvert barn, og det vil den bli, ellers ville det ikke være nødvendig med noen oppdragelse.
Et barn kan være slemt, ondt, lyve osv. helt av seg selv; det trenger man ikke å lære det. Man må drive det ut gjennom oppdragelse, og oppdragelse omfatter også utførelse av bebudede straffer.
Ordspråkene 23,13: "Taikke fra gutten tukt; hvis du slår ham med spanskrøret, vil han ikke dø."
En meningsfull, varslet straff dreper ikke barnet. Tvert imot viser det barnet at handlingene deres blir tatt på alvor og får konsekvenser.
Hvis du truer et barn med straff for dårlig oppførsel og deretter ikke gjennomfører straffen, tar du ikke barnet på alvor.
Ordspråkene 29, 15;"Stokk og tukt gir visdom, men et barn som er overlatt til seg selv, bringer skam over sin mor."
Hva skjer med barn som ingen bryr seg om, som ingen tar opp? Barn som ingen tar på alvor?
Det kan skje at slike barn blir asosiale, asosiale i den forstand at de ikke lenger kan passe ordentlig inn i et fellesskap. Forsømte barn begår oftere lovbrudd enn gjennomsnittet. Politiet er ofte den første reelle instansen som møter slike barn.
Jeg beundrer mennesker som tar seg av slike barn og prøver å gi dem et hjem, for selvfølgelig er hvert enkelt av disse barna også elsket av Gud og uendelig verdifulle.
Er vi enige om at det er nødvendig med konsekvent opplæring?
Det finnes også andre vers i Bibelen som handler om barn og foreldre.
Ef. 6, 1-4;
"Barn, vær lydige mot foreldrene deres i Herren, for dette er rett. "Ær din far og din mor," som er det første budet med et løfte, "for at det skal gå deg vel, og for at du skal leve lenge på jorden."
"Og dere fedre, gjør ikke barna deres vrede, men oppdra dem i Herrens tukt og formaning."
Eller Kol. 3, 20.21;
"Barn, adlyd foreldrene deres i alt, for dette er velbehagelig i Herren.
Fedre, vær ikke sinte på barna deres, så de ikke blir motløse."
Jeg vil ikke si så mye om disse versene, men sett fra foreldrenes ståsted handler dette om rettferdighet. Barn blir ofte sinte, forbitrede eller motløse når de føler at de blir urettferdig behandlet.
Selvfølgelig klager barn også ved andre anledninger, for eksempel når de skal "gjøre lekser" eller "legge seg", men jeg er sikker på at hvis barn føler seg urettferdig behandlet over lengre tid, så er det noe i dem som er gått i stykker.
Og det kan helt sikkert være årsaken til manglende disiplin og opprørskhet i noen tilfeller.
Og et annet viktig poeng:
Disiplin må aldri være et mål i seg selv, men må alltid ha et formål.
Barn skal oppdras til å stille spørsmål (f.eks. 5. Mosebok 6,20), og de har selvfølgelig også lov til å stille spørsmål ved meningen med disiplinær atferd og disiplinære tiltak i konkrete situasjoner.
Disiplin er selvsagt mye lettere å håndheve hvis de berørte forstår betydningen, selv om dette ikke alltid er mulig.
Og til slutt..:
På samme måte som Den Hellige Ånd ønsker å lede oss inn i all sannhet når det gjelder selvdisiplin, ønsker Han å gjøre det samme når det gjelder oppdragelse av barn, når det gjelder å innprente disiplin.
AMEN