Resultater av tro

Hva kommer egentlig ut av det?

Gudstjeneste ,, , Evangelisk Frikirchgemeinde Leichlingen, Tyskland

automatisk oversatt

Innledning

For fjorten dager siden hadde vi gudstjeneste på byfesten, og vi fikk et uvanlig kompliment.

En bekjent fra en bod på Brückerfeld sa til min kone etterpå at mange her i bodene ikke engang hadde lagt merke til at det var en gudstjeneste. Sonja spurte: "Det er nesten et kompliment", hvorpå vennen svarte: "Ja, det kan du si.

De trodde nok det var en konsert eller noe sånt. Det var underholdende, musikken var munter, tilsynelatende ikke slik de vanligvis opplever gudstjeneste.

Så gudstjenesten vår så ut til å gå ganske bra, og det var flere som lyttet enn det var som satt i stolene foran scenen.

Men var gudstjenesten vår "god", og hvordan avgjør man om den var god?

Målet med alle møter

Jeg vil lese fra 1 Kor 14:26, NGÜ, hva som sies der om tilbedelse:

Hva betyr alt dette for møtene deres, brødre og søstre? Alle står fritt til å bidra med noe - en sang eller en undervisning eller et budskap som Gud har åpenbart for dem, eller en bønn på et språk gitt av Gud eller gjengivelse av det i forståelige ord. Men alle bør være opptatt av at alle har en fordel for sin tro.

Teksten før dette avsnittet handler om en mer detaljert vurdering av tungetale og profeti, og det leder akkurat inn i dette verset. Og hvis utsagnet i dette verset gjelder for alle møter, så tror jeg det gjelder spesielt for tilbedelse.

"Det skal være slik at alle kan ha vinning for sin tro."

Andre oversettelser skriver at det skal være til "oppbyggelse", men det er det samme i gammeldags språk.

Hadde byfestdeltakerne som var vitne til gudstjenesten en fordel for sin tro, eller om de ikke vet noe om tro ennå: Ble troen brakt nærmere dem?

Det er et veldig vanskelig spørsmål å svare på. Men man vil gjerne vite det.

I bedrifter legges det stor vekt på å måle suksess. Gir det vi gjør de ønskede resultatene? Folk ønsker å prøve å måle det for å kunne jobbe mer effektivt. Det er i prinsippet ikke noe galt i det.

I samfunnet er det ganske vanskelig. Heller ikke her er ideen om effektivitet grunnleggende feil. Du har utgifter for det du gjør, og det skal ikke være bortkastet kjærlighetsarbeid. Men hvordan måler du, for eksempel etter en preken, hvor høy fortjenesten er for de besøkendes tro?

Kanskje vi kan gjøre det som i byggevarebutikken, der det noen ganger er en knappelinje ved utgangen, med fem knapper, tror jeg, fra dårlig til god, representert med smileys, fra trist til glad. Vi kan sette noe sånt her ved utgangen, og når du går ut, trykker du bare på en knapp en gang. Og predikanten, i dag ville det være meg, ville da få resultatet når alle har trykket på den. Det ville absolutt være spennende.

Som en vits søkte jeg en gang på internett etter en slik knappelinje, men fant ingenting. Begrepet "knappelinje" er sannsynligvis ikke riktig.

Slike evalueringsstenger er selvfølgelig ganske tveeggete. På den ene siden tenker folk ofte ikke for mye på det, men bare treffer det på en eller annen måte, ifølge en spontan følelse. Bare med et veldig stort antall mennesker kan resultatene fortsatt være meningsfulle.

På den annen side får du ikke noen presis tilbakemelding om hvorfor gevinsten for din tro ikke var så høy i dag? Du vil også forbedre deg, du vil lære. Og det betyr også at du noen ganger må innse at andre ikke kan gjøre så mye med de flotte tankene du hadde i forberedelsene dine.

Jeg tror ikke noen her ønsker å ha en slik evalueringslinje. Noe slikt er for upersonlig og på en eller annen måte også for nådeløst.

Og vi må ikke glemme, med alle fornuftige hensyn til effektivitet, at Gud også arbeider individuelt. Hvis en preken ikke appellerer til nesten alle som deltar på gudstjenesten, men hjelper ett individ på en livsendrende måte, hadde prekenen sannsynligvis tross alt sin hensikt.

Selvfølgelig kan du også falle av hesten fra den andre siden, og hvis du som forkynner innser at du bare stirrer inn i "huh" ansikter, fortell deg selv at det vil hjelpe deg mye.

I denne prekenen vil jeg fortsette å se på resultatet av det vi gjør, men jeg vil gjerne understreke en ting som en innskytelse.

Det er veldig slående i Salme 127:1; NL:

Hvis ikke Herren bygger huset, er byggmestrenes arbeid forgjeves. Hvis Herren ikke beskytter byen, er det forgjeves å omgi den med vakter.

I alle meningsfulle betraktninger om resultater, effektivitet, metodikk osv. må man alltid forbli på dette grunnlaget at Herren, Jesus Kristus, må arbeide. Uten å stole på og lytte til ham, gir selv de beste overveielser ingen mening.

Dette må aldri glemmes.

Deltakende kirke

La oss gå tilbake til verset fra tidligere (1 Kor 14:26; NGÜ):

Hva innebærer alt dette for samlingene deres, brødre og søstre? Alle er frie til å bidra med noe - en sang eller en undervisning eller et budskap som Gud har åpenbart for ham, eller en bønn på et språk gitt av Gud eller gjengivelse av det i forståelige ord. Men alle bør være opptatt av at alle har en fordel for sin tro.
Alle står fritt til å bidra. Andre oversettelser sier det litt mer autoritativt:

"Når dere kommer sammen, har alle noe å bidra med".

Ikke vær redd, jeg kommer ikke til å gå gjennom radene med radiomikrofonen.

Teksten har noe selvsagt over seg, at alle som tror på Jesus har noe å gi. Alle er viktige. Ikke alle trenger å holde taler. Noen mennesker er veldig motvillige til å snakke foran grupper, det forstår jeg også. Og noen ting som du har opplevd med Jesus er veldig personlige, og du vil bare dele dem i en beskyttet setting. Det er også klart.

Men eksemplene som er oppført her viser en viss variasjon: en sang, en undervisning, et profetisk budskap, en språktale med oversettelse, alt med sikte på at de andre har en fordel for deres tro.

Jeg tror ikke denne listen er komplett. Det kan også være en sketsj, kanskje en dans, et dikt, et malt bilde, en opplevelse, et enkelt vitnesbyrd, kanskje du kan tenke på mer når du tenker på det. Kanskje noen blir rørt av et tema og har tenkt på det og gir det videre til en av forkynnerne, som deretter utdyper det i en preken til fordel for alle. Ikke alle trenger å holde taler, og ikke alle trenger å stå foran hvis de ikke vil.

Kanskje noen sitter fast med en bibeltekst som de ikke får tak i, som de kanskje til og med finner motstridende med andre tekster eller motstridende med det de har anerkjent for sitt liv. Og siden vi ikke har en altomfattende forståelse av Bibelen, vil vi alltid finne tekster som vi ikke kan klassifisere, fordi vår kunnskap bare er stykkevis og delt. La oss dele dette med hverandre. Kanskje vil vi finne en forklaring sammen, kanskje vil vi bare dele konflikten med teksten og se frem til at alt dette blir besvart i Jesus i evigheten.

Men, og dette er spesielt viktig: Det skal alltid handle om at alle skal ha en gevinst for sin tro. Det må være motivet. Det trenger ikke å være perfekt, men holdningen må være riktig. Ideelt sett liker vi hverandre og har glede av fellesskapet, og bare av den grunn ønsker vi at den andre skal ha en gevinst for sin tro.

Derfor, når du bidrar, kan du også prøve å sette deg selv i lytternes sko, slik at du ikke bare plaprer ut dine ting, uavhengig av hvordan de andre føler det.

Videre, etter verset, er det et kort avsnitt om profetisk tale, som passer ganske godt her (1 Kor 14,30-32; NGÜ):

30 Og hvis noen, mens noen forkynner et profetisk budskap, blir åpenbart av Gud til en som sitter ved siden av og lytter, bør den som snakker, avslutte sitt bidrag for å la vedkommende få si sitt. 31 På denne måten, uten at flere snakker samtidig, har hver av dere muligheten til å dele et profetisk budskap, slik at alle lærer noe og alle blir oppmuntret. 32 Profeter er tross alt ikke under noen tvang til å snakke når de mottar et profetisk budskap.
For meg høres det litt ut som "Vær kortfattet!". Lange, omstendelige taler oppleves her og der som trettende. Det kan minske utbyttet for troen. Og man er ikke under tvang til å måtte snakke. Men hvordan praktiserer vi dette nå, denne deltakende menigheten? Jeg har ikke noe svar på det ennå, men det må være uten press, altså ikke i betydningen: "Jeg må oppleve noe nå denne uken for å kunne bidra!"

Flytt det rundt i bønn og fremfor alt ta med deg at hver og en av oss har noe å gi gjennom Jesus som kan være til nytte for andres tro. Alle er viktige.

Såing og innhøsting

Vi holder oss til resultatene.

Hvordan kommer vi til og med på noe vi kan gi videre?

Når vi lever med Jesus, går vi naturlig gjennom livets skole. Gjennom bønn og bibellesning lærer vi av ham og kan dele våre erfaringer og gi dem videre.

Eller vi jobber med noe. Vi lærer en sang som hjelper oss, trener tanker, jobber i kirken fordi det er viktig for oss. Og noe kommer ut av det.

Det er litt som å så og høste.

Egentlig vokser planten av seg selv, men vi setter i gang ved å plante frøet og jobber med det for å oppmuntre til vekst, ved å gjødsle, løsne jorden og hva annet som må gjøres.

Man kan imidlertid ikke se sitt kristne liv bare i form av resultater. Vi leser ikke bare Bibelen for å lære noe eller be for å få noe, men vi ønsker å ha fellesskap med Jesus Kristus.

Troen på Jesus er ikke en resultatreligion, men et personlig forhold til Gud.

Jeg vil fortsette å behandle spørsmålet om "resultat" i prekenen, men det gir bare mening hvis du har det forholdet til Jesus, hvis du får tilgivelse for dine synder fra ham og derved har fred med Gud.

Men der du ber for andre, kanskje deler noe, gir noe videre eller jobber i kirken på en eller annen måte, ser det ut til at prinsippet om å så og høste allerede passer.

Og når jeg tenker på såing og høsting, tenker jeg alltid på Salme 126: 5,6; NL:

5 De som sår med tårer, vil høste med glede. 6 De går gråtende ut og sprer frøene sine; de vender tilbake med glede når de høster høsten.

Det faktum at disse versene alltid kommer til tankene har ingen dypere mening i det hele tatt. Jeg sang en gang i et Scheideweg-prosjektkor for mer enn 30 år siden, og det var en sang der som tonesatte akkurat disse to versene, og jeg likte den veldig godt.

Men må såing nødvendigvis være forbundet med smerte og lidelse for at innhøstingen skal bli god? Tidligere var det også oppfatningen i våre kretser at alt som er morsomt er forbudt, og bare virkelig ubehagelige aktiviteter er fra Herren, slik at vi blir polert til renhet.

Salmen handlet om Israels tilbakekomst etter utvisningen, og jeg vil knytte tårene til utvisningen og gleden med hjemkomsten.

Men la oss tenke på det uansett: Hvor smertefullt må såingen være for at man skal ha grunn til å glede seg over innhøstingen? Eller kan såing også være morsomt?

Moro kan være en så tveegget ting. Hvis du bare gjør det du har lyst til å gjøre, vil livet ditt, ethvert forhold og ethvert fellesskap mislykkes. Da gjør du ikke selvangivelser, du rengjør ikke kjøkkenet etter matlaging, du har ikke samtaler med barnas lærere osv. Jeg tror du kan tenke på nok ting du ikke liker å gjøre, men du gjør dem likevel. Et rent morosamfunn er forferdelig og dømt til å mislykkes.

Men jeg tror at du ofte faktisk kan ha det gøy å gjøre aktivitetene der du har passende gaver og talenter for.

Du har kanskje hørt ordtaket:

Finn en jobb du liker, og du vil aldri måtte jobbe en dag i livet ditt
.

Det er selvfølgelig grovt forenklet, men det er en sannhet i det.

Jeg tror at hvis noen alltid klager over byrden av jobben sin, så har de kanskje feil jobb. Det gjelder selvfølgelig like mye for å jobbe i samfunnet. Og jeg tror også at da er ikke resultatene av jobben så gode.

Som sagt, jeg vil ikke snakke om en ren fornøyelseskultur. En del av det å være voksen er å ta på seg ubehagelige oppgaver her og der når det er nødvendig. Men hvis den daglige eksistensen bare består av ubehagelige ting, er noe råttent.

Kanskje vi trenger å reaktivere gavetestene i menigheten, som et mulig frø, slik at den enkelte person kan finne en passende oppgave for seg selv, som han / hun kan identifisere seg med, hvor han / hun vanligvis liker det og hvor noe kommer ut av det, det vil si å ta opp bildet fra salmen igjen: En høst med gleder.

Det er flere ordtak som det om jobben du bør glede deg over.

Jeg hørte en gang et ordtak fra kristen sammenheng:

Elsk

Gud og din neste av hele ditt hjerte og
gjør det du vil.

Det er selvfølgelig også litt forenklet, men det ligger også en dypere sannhet i det. Hvis vår holdning virkelig er formet av å elske Gud og vår neste av hele vårt hjerte, vil vår vilje også ønske det rette. En slik holdning er naturligvis mer en gave, eller man er på vei til den i form av en utvikling, enn en bevisst beslutning: "Fra i morgen vil jeg leve slik".

Her finner vi igjen såing og høsting. Frøet er den nye holdningen vi kan få gjennom begynnelsen eller gjennom et nytt møte med Jesus Kristus, og innhøstingen er vår vilje, våre tanker og våre gjerninger.

Oppsummering

Jeg kommer til konklusjonen:.