Interessefellesskap? Forsamling? Fellesskap?

Innledning

Hva betyr egentlig "fellesskap", hva skiller oss fra en forening eller et interessefellesskap?

Ordet "kirke" kommer fra det greske "ekklēsía" og betyr bokstavelig talt "den kalte [forsamlingen]".

For en utenforstående kan gudstjenesten her virkelig virke som en sammenkomst der folk møtes, synger og lytter til en tale.

Ved første øyekast kan dette like gjerne foregå i en forening eller et interessefellesskap.

Det finnes også menigheter som kaller seg "forsamlinger". Tanken bak dette er at dette er et sted hvor kristne fra nærområdet er kalt sammen av Gud.

Personlig liker jeg begrepet "menighet" bedre fordi det virker mer forpliktende for meg enn ordet "forsamling". Men det er mer en smakssak.

Jeg vil nå se på en bibeltekst sammen med dere der forskjellen mellom en menighet og en forening eller et interessefellesskap blir tydelig.

Fri tilgang til Gud

Det er ikke en enkel tekst, men den tydeliggjør kirkens egenart. Noen av bildene som beskrives, er hentet fra Det gamle testamentet.

Jeg leste fra Hebreerne 10, 19-23; NEÜ

19 Nå har vi altså fri og uhindret adgang til den virkelige helligdommen, brødre og søstre. Jesus har åpnet den gjennom sitt blod. 20 Og gjennom sin kropp har han banet en ny vei til livet for oss - gjennom forhenget 'i templet', så å si. 21 Vi har også en yppersteprest som hele Guds hus er underlagt. 22 La oss derfor nærme oss 'Gud' med et oppriktig hjerte fullt av tillit og fortrøstning. Våre hjerter er bestøvet "med Kristi blod". Det betyr at også vår samvittighet er renset, og vår kropp er vasket med renselsens vann. 23 La oss holde fast ved det håpet vi bekjenner oss til. For Gud er til å stole på; han holder det han har lovet.

Vi har fri tilgang til Gud. Jeg tror dette er kirkens viktigste spesialitet.

For å forklare kort: Et religiøst ritual fra Det gamle testamentet brukes her som et bilde på dagens virkelighet. Jeg leste en gang et sted at Det gamle testamentet er Guds billedbok, fordi virkeligheten i Det nye testamentet skal forklares billedlig ved hjelp av disse fortellingene og andre tekster som virkelig har skjedd.

For det første er det snakk om den "virkelige helligdommen". Dette refererer til et område i det gamle tempelet som ble kalt det aller helligste. Dette stedet symboliserte Guds spesielle nærvær, og ypperstepresten hadde bare lov til å gå inn i det én gang i året.

Dette aller helligste var avgrenset av et forheng.

Disse kompliserte, symbolske handlingene i Det gamle testamentet skal også gjøre det klart at et syndig menneske ikke kan nærme seg Gud så lett.

I teksten vi nettopp har lest, står det at Jesus banet en ny vei til livet gjennom forhenget i tempelet med sin kropp, det vil si gjennom sin død.

Vi har fri adgang til Gud gjennom Jesus.

Deretter nevnes Kristi blod to ganger:

Våre hjerter er besprengte med Kristi blod.

Det høres kanskje litt rart ut, men du kan forestille deg det som å stå under korset som Jesus dør på. Han dør blødende og tar dermed bort dine synder. Og først når du står under dette korset, metaforisk sett, opplever du effekten av dette blodet, syndenes forlatelse.

Vi trenger heller ikke lenger en yppersteprest, dvs. en mellommann mellom Gud og oss. Jeg vil gå enda lenger og si at enhver yppersteprest i dag, uansett religion, bare er et svært ufullkomment bilde av den sanne ypperstepresten Jesus Kristus. Men vi trenger uansett ikke lenger en menneskelig mellommann, for som allerede nevnt har Jesus ryddet veien til Gud.

Praktiske effekter

Ved første øyekast virker alt dette ganske teoretisk, men bibelteksten beskriver også praktiske implikasjoner.

"en ny måte å leve på": Med Jesus kan livet vårt være verdt å leve, et liv med oppturer og noen ganger nedturer, men et liv med mening og mål. Fordi Jesus er livet.

"med et oppriktig hjerte fullt av tillit og fortrøstning": Vi kan bli forandret av Gud slik at vi kan lære oppriktighet mer og mer. Vi kan få tillit og selvtillit. Du må tenke over om du i det hele tatt ønsker dette, men jeg tror at alle lengter etter det.

"Samvittigheten blir avlastet": På den ene siden blir du kvitt din skyld overfor Gud, på den andre siden hjelper Gud deg også til å gjøre opp for deg med din neste. Dette er selvfølgelig ikke alltid lett, men du slår inn på veien mot å lette din samvittighet.

Og så er det håp, for du kan stole på Gud. Han holder det han har lovet. Håp kan være en veldig helbredende ting.

Gud er der

Nå spør du kanskje: Hva har det med kirken å gjøre? Det angår bare personlig tro.

Hver eneste setning i bibelteksten bruker ordet "vi" eller "oss". På den ene siden er denne frie tilgangen til Gud en veldig personlig ting, men på den andre siden kan vi komme frem for Gud sammen. Og det er det som skaper en menighet.

Det går til og med lenger enn det (Matteus 18,20; NT):

For hvor to eller tre kommer sammen i mitt navn, der er jeg midt iblandt dem.

Det betyr at det ikke er vi som sammen begir oss ut på veien til ham, men at han er der når vi samles i hans navn. Jesus Kristus er her i dag.

Det tror jeg man alltid må være klar over.

Religion forstås vanligvis som at det finnes en guddom et eller annet sted som man bør oppsøke og kontakte via et ritual, et tempel eller en prest.

Men Gud har sendt Jesus Kristus til oss, og gjennom hans død på korset har han åpnet veien til seg selv, og Gud venter ikke på at vi skal kalle på ham, men han er der når vi er samlet i hans navn.

Kirke betyr: Gud er der.

Vær oppmerksomme på hverandre

Det kan vi stole på, slik verset vi leste tidligere fra Hebreerne 10:23 (NT) tydeliggjør:

23 La oss holde urokkelig fast ved det håpet vi bekjenner oss til. For Gud er til å stole på; han holder sine løfter.

Men denne teksten går enda lenger (Hebreerne 10, 24.25; Det nye testamente):

24 Og la oss ta hensyn til hverandre og oppmuntre hverandre til kjærlighet og gode gjerninger.25 Derfor er det viktig at vi ikke uteblir fra møtene våre, slik noen har fått for vane å gjøre. Vi må oppmuntre hverandre, og det så mye mer som dere ser at dagen nærmer seg "når Herren kommer".

Det siste verset ble tidligere ofte brukt for å motivere folk til å gå i kirken, eller til og med for å sette dem under press.

Det er ingen tvil om at det alltid er en god idé å gå i kirken.

Men la oss se på disse versene med det bakteppet at Gud er midt iblant oss.

Med "å ta vare på hverandre" mener vi ikke å "sjekke", men snarere å sjekke hvordan den andre har det, utveksle ideer, knytte kontakter, som vi sier i våre dager.

Og det å anspore hverandre til kjærlighet og gode gjerninger betyr ikke "Kjør på!", men å motivere hverandre gjennom et gjensidig kjærlig samspill.

Dette finner vi også i Joh 13, 34.35; NEÜ:

4 Jeg gir dere nå et nytt bud: Elsk hverandre. Slik som jeg har elsket dere, skal dere elske hverandre. 35 På deres kjærlighet til hverandre skal alle kjenne igjen at dere er mine disipler."

Og Gud er kjærlighet (1 Joh 4,8) og er midt iblant oss, noe som logisk nok slutter sirkelen. La oss be om at Guds kjærlighet må bli mer og mer effektiv og synlig i oss.

Og med dette perspektivet er det viktig å ikke gå glipp av møtene våre, for vi trenger å oppmuntre hverandre.

Jeg brukte litt tid på å tenke på bønne- og lovsangskvelden på onsdag, da de mange brødrene og søstrene fra Erkrath var til stede.

I likhet med de fleste som var til stede, opplevde jeg kvelden som veldig positiv, og jeg ble mest berørt av oppmuntringen gjennom bønn og diskusjonene. Gud ønsker å fortsette å bygge menigheten her i Leichlingen.

Hvis jeg forstår bibelteksten rett, er denne gjensidige oppmuntringen et svært viktig punkt i gudstjenestesamlingene.

La oss være åpne i kjærlighet til hverandre og til andre, for å dele håpet vi har gjennom Gud, la oss oppmuntre hverandre på nytt hver søndag.

Sammendrag

La meg oppsummere:

Vi har fri adgang til Gud.
Under korset får vi del i syndenes forlatelse.
Praktiske virkninger: En ny livsstil, et oppriktig hjerte fullt av tillit, en ubelastet samvittighet og håp fordi man kan stole på Gud.
"Hvor to eller tre kommer sammen i mitt navn, der er jeg midt iblant dem." Kirke betyr: Gud er der.
La oss ta vare på hverandre, behandle hverandre med kjærlighet.
Og la oss oppmuntre hverandre igjen og igjen.