Tro - vantro

Innledning

Et nytt år har begynt. Hva kan den første prekenen i det nye året handle om?

Om gode intensjoner? Det har jeg faktisk gjort en gang før, for 12 år siden. Jeg valgte en sang av det østerrikske bandet EAV som innledning: "I morgen, ja i morgen, begynner jeg et nytt liv." Kanskje noen husker prekenen.

"Gode forsetter" er alltid et velkomment tema på begynnelsen av året, men på en eller annen måte appellerte det ikke til meg denne gangen.

Så er det et annet takknemlig tema i begynnelsen av året, og det er det årlige mottoet. Jeg tar alltid vare på hjemmesiden i begynnelsen av året og oppdaterer mottoene, ukesordene og månedsordene der. Det tar ikke så lang tid, men det finnes knapt noen andre kilder der du kan få tilgang til disse bibelversene på en oversiktlig måte. Derfor er andre også takknemlige for det, og siden med ukevers er den delen som er mest besøkt fra hjemmesiden vår. Vi ligger på fjerdeplass på Googles førsteside når du skriver inn ukens vers 2020.

Og da jeg oppdaterte den, la jeg også inn årets motto, og det appellerte virkelig til meg, så i dag handler det om årets motto fra Markus 9:24; LUT:

Tro, vantro, hva menes her? For å forstå dette bedre, vil jeg gjerne se nærmere på hendelsen der disse ordene ble uttalt.

Kort tid før denne hendelsen var Jesus på et fjell sammen med disiplene Peter, Johannes og Jakob, og der opplevde de noe fantastisk. Elia og Moses viste seg, og Gud selv talte hørbart. Peter var så begeistret at han ville bygge en hytte til Moses, Elia og Jesus, og de var fast bestemt på å bli der. Ved siden av andre åndelige betydninger synes jeg dette symboliserer en superkristen hendelse der man har en stor opplevelse i fellesskapet og virkelig har hørt Gud tale. Og du har egentlig ikke lyst til å forlate denne hendelsen, men en hendelse er bare midlertidig.

En gang ble jeg spesielt oppmerksom på denne tidsbegrensningen da jeg var på et kurs for ungdomsarbeidere på GjW-Norddeutschland (et A-kurs, som de eldre husker) og glemte gitaren min på Freizeithaus. Jeg hadde besøkt noen etter kurset og dro tilbake til Freizeithaus noen dager senere for å hente gitaren.

Selvfølgelig var det ingen igjen fra kurset. Det tomme fritidssenteret virket så uvirkelig, som om det ikke var noe igjen av kurset. Alt hadde gått opp i røyk.

Jeg hadde forhåpentligvis lært noe der og tatt det med meg tilbake, men det er selvsagt ikke lett å overføre slike resultater til hverdagen.

Disiplenes situasjon

Og de tre disiplene må ha følt det på samme måte (Mark 9,14-18; NL):

Etter forvandlingens fjell, noe sånt som dette! Du har egentlig ikke lyst til det. Du vil heller snakke litt mer om den store opplevelsen.

Men det er ofte slik det er. Du har vært med på den store begivenheten, er nå midt i hverdagen, og så er det de andre som ikke var der og ikke helt får det til. Der og da har de nok ikke øre for de store opplevelsene til de tre toppdisiplene.

De var omgitt av en stor folkemengde mens de diskuterte med de skriftlærde. Mesteren deres befant seg langt borte på et fjell. Og de var ikke i stand til å hjelpe mannen og sønnen hans.

Er dette et bilde på et samfunn? Omgitt av nysgjerrige tilskuere, angrepet av bedrevitere og mislykkes i prosessen. De kan ikke helbrede gutten.

Kanskje følte de ni andre disiplene det samme, men vi kan bare gjette.

La oss sammenligne denne situasjonen med kirken vår i dag.

Det finnes hverdagssituasjoner der enkelte ting ikke fungerer. Det vet vi. Folk blir ikke friske, blir ikke fornyet, selv om Bibelen sier det. Selvfølgelig skjer det av og til, men ikke når vi legger merke til det, og ikke så ofte som vi skulle ønske.

Så har vi motstanden, som vi også kjenner fra tid til annen, selv om folk i dag føler seg mer likegyldige enn motvillige.

Så er det en forskjell på den gang og nå: Folk søker hjelp hos Jesus. Slik er det dessverre ikke lenger i dag. Og tilskuerne blir glade når de ser Jesus og hilser på ham.

Hvis vi kunne klare det: Folk søker hjelp hos Jesus Kristus, det hadde vært flott. Det kan vi selvfølgelig ikke få til, men til syvende og sist er det vår oppgave å bidra til dette.

Hele situasjonen ble utløst av en manns søken etter hjelp til sønnen sin, og disiplene var ikke i stand til å hjelpe ham.

Kanskje føler vi noen ganger det samme. Folk forventer en eller annen form for hjelp fra kirken og blir ofte skuffet. Men det er også mange forventninger som vi rett og slett ikke kan innfri. Det irriterer meg for eksempel når folk klager over at ingen fra kirken ringer til dem, men de ringer aldri til noen selv.

Eller noen ganger er det en uuttalt forventning her og der: "Dere er kristne, dere må hjelpe meg." Nei, vi trenger ikke å gjøre noe som helst.

Men ofte hjelper kristne til likevel. Hvorfor er det slik? Men også mennesker som ikke kaller seg kristne, hjelper gjerne til. Filosofer og psykologer gjør seg ofte tanker om betydningen av altruistisk atferd. Jeg vil ikke snakke om det i så generelle termer, jeg skal bare prøve å gjøre det for kristne.

Kristne er hjelpsomme på grunn av det nye hjertet de har fått av Jesus, og de forblir hjelpsomme når de gjentatte ganger kommer til ham med sine feiltrinn og får tilgivelse.

Kanskje er denne forklaringen litt for enkel, men på en eller annen måte må den være det.

Utenforstående vil imidlertid alltid bli skuffet over kirken på et eller annet tidspunkt hvis de ikke forstår at ekte hjelp bare er tilgjengelig fra Jesus Kristus.

Mannen med den syke sønnen henvendte seg til disiplene, men bare fordi Jesus ikke var der. Han ønsket faktisk å treffe Jesus.

Mennesker som ennå ikke vet noe om Jesus, vender seg naturlig nok først til kirken, men det er ikke nok i lengden. Kirken er begrenset. Derfor må vi også vise mennesker til Jesus, for frelsen finnes bare i hans navn.

Det er to andre interessante poenger i denne situasjonen. Én person har problemer, og andre krangler om dem.

Jeg synes det er fornuftig og viktig med konstruktive disputter, konstruktive og ikke denne shitstorm-kulturen som blir mer og mer utbredt i disse dager. Hvis det faktum at Greta satt på gulvet i ICE tar mer plass i mediene enn jakten på løsninger på klimaendringene, er borgerliggjøringen av de såkalte kvalitetsmediene allerede kommet langt. Og det er viktig at mange mennesker er opprørt over noe, for det er den eneste måten å få klikk på.

Men tilbake til situasjonen: Gir krangelen mellom disiplene og de skriftlærde mening her? Det ser ikke ut til å være viktig for evangelisten Markus, for han skrev ikke direkte ned hva de kranglet om.

I slike situasjoner virker det som om hjelpen er viktigere enn kampen for sannheten.

Det er interessant at den berørte personen, faren og den syke sønnen, ikke var involvert i tvisten, selv om tvisten på en eller annen måte handlet om ham.

Det minner meg litt om talkshows der høyt betalte politikere, økonomiprofessorer og sosiale eksperter snakker om fattige menneskers situasjon.

Jeg mener at de berørte menneskene alltid må involveres når det gis hjelp.

Det andre punktet i denne situasjonen er sønnens symptomer. Jeg har allerede brukt begrepet "syk" noen ganger, men det er kanskje ikke helt riktig. Faren sier at han har et stumt sinn. Det er hans diagnose nå. Symptomene minner om epilepsi, bortsett fra stumheten.

Jeg tror at det finnes demoner og besettelse, selv om jeg aldri har møtt dem personlig. Slike tilfeller beskrives ganske tydelig i andre bibelske tekster.

Om det er tilfelle her, er ikke helt klart for meg. Vi skal senere se hvordan Jesus helbreder gutten.

Troen på

Jeg leste videre (Mark 9, 19-24; NL):

"Dere vantro", et hardt ord! I en annen oversettelse står det for dette utsagnet:

Hvis du bare leser over her, får du inntrykk av at Jesus skjeller ut disiplene sine foran hele folkemengden. Men han skjeller ut hele generasjonen (andre oversettelser bruker ordet "generation", som her betyr generasjon).

Så vidt jeg vet, nedvurderte Jesus aldri disiplene sine foran utenforstående, og derfor refererer han ikke bare til disiplene sine her, men til alle som var til stede. Dette handler ikke om prestasjonskristendom, i retning av: du må tro mye og gjøre mye, og hvis du ikke klarer det, er du mislykket.

Misnøyen som Jesus uttrykker her, virker på en måte menneskelig. Har du fortsatt ikke forstått det? Du har sett så mange mirakler, og likevel tror du ikke på det?

Men så vier Jesus seg til enkeltmennesket, noe jeg alltid synes er fascinerende. Ikke bare det store bildet, men også den enkelte, du som person er viktig.

Du tar med gutten til ham, og han ser på problemet og stiller spørsmål. Noen ganger er det nødvendig å analysere problemet. Faren beskriver det slik han har opplevd det. Og så kommer en viktig uttalelse:

Forespørselen om hjelp er fin, men forespørselen med integrert tvil (gjør noe hvis du kan) høres nesten uforskammet ut. Den nye Genève-oversettelsen sier:

Det høres utilsiktet høflig ut, så jeg ville ikke oversatt det slik, men det uttrykker spørsmålet: "Er det mulig for Jesus å hjelpe?".

Det er det sentrale spørsmålet. Er vi bare en forening for dyrking av kristne skikker, eller har det vi sier og gjør her noen mening?

Er det virkelig mulig for Jesus å hjelpe deg og meg? Ved siden av dette spørsmålet blir alle andre spørsmål ubetydelige.

Hvordan reagerer Jesus på dette?

Jesu svar her er ikke: "Selvfølgelig kan jeg det!". I stedet legger han også ansvaret på guttens far: "Alt er mulig for den som tror!". Og "tror" betyr selvfølgelig å stole på Gud.

Det er også interessant å merke seg roten til det greske ordet for "kan". Det er "dynamai", som også forekommer i det tyske ordet "dynamo". Det handler om å være i stand til å få til noe, å gjøre det mulig. Kan du gjøre det, Jesus?

Og svaret hans er: Alle som stoler på Gud, kan gjøre det. Alt er mulig for dem som tror. Og ordet som her er oversatt med "mulig", har samme rot som "kan": dynatos...

Dette svaret er absolutt uventet for faren. I en behagelig situasjon ville man først nølt, tenkt og reflektert, men guttens far var desperat. Han skrek:

New Living Translation oversetter ikke like kort og konsist som Luther:

Tvil, vantro, er det det samme? De andre oversettelsene jeg har sett på, skriver også "vantro", men noen med uttrykket "hjelp meg ut av vantroen".

Og så tar Jesus seg av det, så han lar ikke faren være alene.

Når vi ser på det kommende året for oss selv personlig og for menigheten vår: Hva forventer vi av Gud for oss og for menigheten? Hva tror vi at Gud kan gjøre?

Kanskje ligger det nå på tungespissen til noen: Hva betyr "kan" her? Alt er mulig for dem som tror.

Ja, selvfølgelig, men hva tenker vi egentlig? Hva håper vi, hva frykter vi for samfunnet vårt?

I hvilken grad ligner holdningen til guttens far på vår?

"Vær oss nådig og hjelp oss. Gjør noe hvis du kan."

Jeg tror at denne mannen egentlig ikke trodde, han var ikke sikker, men han så ingen annen utvei, og det var derfor han kom til Jesus.

Denne holdningen er ikke så feil nå. Den er ikke ideell, men hans tidligere reise med sønnens lidelse har drevet ham til Jesus. Og han innser at han faktisk tviler og ber om hjelp.

Hvor mye tror vi på at Jesus ønsker å gi menigheten vår litt mer fart, flere tilbedere, flere ansatte? Tror vi at Jesus kan gjøre dette i Leichlingen?

Jeg bruker ordet "kan" her med vilje for at det skal skurre litt i øynene. Selvfølgelig vet vi at Jesus, som Guds sønn, kan gjøre alt, det er grunnleggende bibelsk kunnskap, men stemmer det overens med vår personlige tro og erfaring?

Vi er bare en liten gruppe, og de fleste av oss er på en eller annen måte involvert, og noen av oss har kanskje allerede nådd sine grenser.

Det er fint her i samfunnet vårt, menneskene er hyggelige, men på en måte har alt blitt litt mindre de siste årene; det kan bli mer igjen.

Dette minnet meg om et annet bibelsted (Matteus 9:35-38; NL):

Mange mennesker med store bekymringer og få medarbeidere - det er ikke noe nytt problem. Jeg tror at dette bør være vårt viktigste bønneønske, at Gud vil sende nye medarbeidere for Guds rike i Leichlingen.

Hvor skal de komme fra, kan du ikke bake ansatte?

Gud har helt andre muligheter. Ved inntoget i Jerusalem i Lukasevangeliet 19:37-40 lovpriste Jesu tilhengere Gud høyt og jublende for de store miraklene de hadde sett. Fariseerne ble forstyrret av dette og ba Jesus om å stoppe det. Og da sa Jesus (Lukas 19, 40;NL):

Gud kan vekke tilbedere av stein, og han kan også vekke medarbeidere av stein. Dette bildet viser på en imponerende måte at ingen mennesker er for kalde, for harde, for avvisende eller for fortapte for Gud.

Vi har problemer med å tro på det hvis vi skal være ærlige, i hvert fall har jeg ofte det, men jeg vil tro på det, Herre, hjelp min vantro.

Kuren

For fullstendighetens skyld vil jeg gjerne si noen ord om helbredelsen, eller kanskje heller frigjøringen.

Individet, den lidende, står i sentrum for Jesu oppmerksomhet. Etter hvert som det kommer flere og flere tilskuere, avslutter han saken raskt for å beskytte også gutten.

Og etterpå tar han ham i hånden og hjelper ham opp. Dette er et vakkert bilde på at det ikke bare handler om omvendelse, om frelse, men at Jesus tar den frigjorte i hånden og hjelper ham opp.

Er det virkelig en demon, eller er det en sykdom som epilepsi? På den ene siden synes jeg det er svært vanskelig å bortforklare alle tilfeller av besettelse i Bibelen med biologiske termer, for det finnes virkelig demoner i Bibelen. Den usynlige verden, både den onde og den gode, er virkelig, selv om den kanskje ikke er slik vi forestiller oss den.

På den annen side lurer jeg på hvem som stilte diagnosen "besettelse" i dette tilfellet. Faren var vitne til det som skjedde med gutten hele tiden og stilte sannsynligvis diagnosen "besettelse" ut fra denne observasjonen. Han hadde sannsynligvis også konsultert prester og leger som hadde gjort lignende vurderinger av symptomene. Dagens kunnskap om slike epileptiske anfall var helt ukjent på den tiden.

I tillegg gjorde en slik antatt besettelse barnet urent i omgivelsenes øyne og ekskluderte ham fra mange ting. Jesus kan derfor ha betraktet sykdommen som en ond ånd og gjennomført helbredelsen gjennom en uttalt trussel for å gjøre det klart for omgivelsene at gutten nå var helbredet. Han satte gutten fri etter hvert som flere og flere tilskuere kom til.

Men det er bare en gjetning fra min side, kanskje det var en enkel eksorsisme.

Det interessante i denne historien er forskjellen mellom Jesus og disiplene. Jesus drev den aktivt ut, mens disiplene bare kunne drive den ut gjennom bønn.

Det er et annet spørsmål som dukker opp her: Hva annet kan bare løses gjennom bønn? Hvor kommer vi ingen vei med aktiv handling, hvor kan vi bare be?

Sammendrag

Jeg kommer til slutten:

• Noen ganger går det rett fra forvandlingens fjell og ned i hverdagens dal.
• På samme måte som disiplene opplevde det, er kirken noen ganger omgitt av tilskuere, motarbeidet av bedrevitere og får ikke løst sine problemer. Men den gangen var det mange som søkte hjelp hos Jesus. I dag er de fleste ganske likegyldige til Jesus eller har overdrevne forventninger til kirken.
• Likevel er kirken det første kontaktpunktet for mennesker som ennå ikke kjenner Jesus. Og å lede mennesker til Jesus er vårt aller første oppdrag.
• Når det gjelder tvister: Konstruktive tvister kan være nyttige, men de berørte må involveres. Men hjelp er viktigere enn kampen for sannheten.
• Den vantro generasjonen: De har sett så mange mirakler, men tror likevel ikke. Vi har nok også alle opplevd mye, og likevel er vi ofte lite troende.
• Jesus vier seg til gutten, gjør til og med en slags problemanalyse og hjelper ham.
• "Vær oss nådig og hjelp oss. Gjør noe hvis du kan." Hva kan Jesus gjøre? Hva stoler vi på at han kan gjøre?
• "Alt er mulig for den som tror!" Guttens far innser sine egne begrensninger og roper: "Jeg tror, hjelp min vantro." Hva tror vi at Jesus kan gjøre i livene våre og i menigheten vår i året som kommer?
• Vi trenger flere mennesker til det som skal gjøres. Derfor synes en av de viktigste bønnene for menigheten vår å være at vi må be høstens Herre om arbeidere. Hvor de kommer fra, er Guds sak. Han har mange muligheter.