Innledning
Jeg har i det siste vært litt opptatt av temaet "depresjon". Ikke fordi jeg selv er rammet av det eller fordi noen i mitt nærmiljø er det, jeg vet i hvert fall ikke noe om det, men jeg har støtt på temaet flere ganger i media fordi noen kabaretartister eller komikere er rammet av det og har offentliggjort det på TV.
Det synes jeg var bemerkelsesverdig. Jeg har ingen dypere kunnskap om dette temaet, jeg vet bare hva jeg har hørt og lest om det i media. Og det er ikke meningen at temaet "depresjon" skal være det aktuelle temaet i dag.
To kabaretartister som jeg synes er ganske morsomme, har snakket veldig åpent om sin depresjon. Du kjenner dem kanskje: Torsten Sträter og Kurt Krömer.
Det var overraskende, men én ting slo meg hos begge to. De understreket begge viktigheten av å erkjenne at man trenger hjelp, og deretter faktisk få hjelp, og dette poenget fikk meg til å fortsette.
Dette er selvfølgelig ikke lett med et slikt tema, fordi du ikke alltid kan stole på forståelsen til de rundt deg.
Hvis du for eksempel har brukket beinet, er det klart for alle at du ikke kan jobbe. Hvis du har en depresjon, er det ikke alltid like stor forståelse. Utsagn som "ikke lag så mye oppstyr" dukker opp her og der.
Depresjon kan også ha organiske årsaker og må da behandles med medisiner. Men mange deprimerte får også hjelp av leger, f.eks. kan samtaleterapi hjelpe i mange tilfeller.
Hvorfor er dette fortsatt et så tabubelagt tema?
Hvorfor er folk ofte tilbakeholdne med å søke hjelp for en slik sykdom? Generelt er det fortsatt vanskelig med psykiske lidelser.
Unntatt kanskje i tilfelle utbrenthet: da er du helten som overdrev litt. En leder uten utbrenthet har ikke gjort jobben sin skikkelig ;-) Nå overdriver jeg selvfølgelig.
Jeg tror vi mennesker ikke ønsker å være svake, og som regel ønsker vi også å ha kontroll over livene våre, og vi vil også at omgivelsene skal tro det om oss.
Du kan også lide av et brukket ben, men det kan alle se, og det er vanligvis også en klar tidsplan for når det blir bra igjen.
Med en depresjon eller en lignende sykdom ser man ikke det. Det burde du kunne klare selv, hvorfor gjør du så mye ut av det! Hjelp er mer nødvendig for mennesker som har det veldig dårlig, der du kan se det!
Dette er en feilslutning, og her er vi allerede ved evangeliet.
Hvem er evangeliet for?
De syke
La meg lese Matteus 9:10-13; NL
Nå er ikke "avskum" oversatt bokstavelig, det står faktisk "skatteoppkrevere" og "syndere", men det var det fariseerne mente: avskum.
Kort forklaring: Skatteoppkrevere eller tollere, som det heter i andre oversettelser, krevde ofte inn mer enn de hadde rett til, noe som gjorde dem svært upopulære, og derfor ble denne gruppen mennesker ofte også sett på som et symbol på en dårlig person.
Matteus var en slik skatteoppkrever, og han inviterte Jesus, disiplene og sine gamle venner og kolleger til middag. Fariseerne likte det ikke.
Vi er allerede så polariserte av vår kristne sosialisering at det er helt åpenbart at fariseerne tenker og snakker helt feil her.
Men la oss overføre situasjonen til i dag. Vi har ikke åpenbart korrupte embetsmenn som befolkningsgruppe, men hva om for eksempel en nynazist kommer og bestemmer seg for Jesus, og så lager han en fest og inviterer folk fra lokalsamfunnet og fra sin gamle vennekrets slik at de også kommer i kontakt med Jesus?
Hva ville naboene sagt da? Hva ville skje i sosiale medier?
Du innser at en slik situasjon også kan være komplisert.
Men Jesus Kristus sier:
Legen er selvfølgelig et symbol på Jesus Kristus, og de syke er et bilde på syndere.
Og Jesus kan bare hjelpe syndere. De som tror de er gode nok, er ute. De kan ikke hjelpes.
Og Jesus henviser ikke bare til Gud og mennesker, men også til mennesker seg imellom:
Og det betyr også å være barmhjertig mot de ugudelige. Skatteoppkreverne var ikke stakkarslige, hjelpeløse ofre, men gjerningsmenn.
Her er det selvsagt ikke snakk om å la gale handlinger gå under bordet, for også Jesus har alltid vært tydelig på hvilke handlinger som er gale og hvilke som er riktige.
Men han ønsker å gi lovbryteren en sjanse til å angre, den syke skal kunne få hjelp av legen. Livet kan bringes i orden, med alle konsekvenser, noe som i noen tilfeller også innebærer å ta juridisk ansvar for sine handlinger og kompensere ofrene.
Men la oss ta en titt på oss selv. Det er sannsynligvis ingen korrupte tjenestemenn her, og sannsynligvis heller ingen nynazister, men vi er like fullt syndere. Det er til syvende og sist det vi alle har til felles her. Vi har alle på et eller annet tidspunkt innsett at vi trenger tilgivelse, at vi ikke klarer oss uten Jesus.
Og det bringer oss tilbake til hjelp. Er vi fortsatt klar over at vi trenger hjelp, både fra Gud og fra andre mennesker?
Eller for å holde oss til Jesu sammenligning: Er vi klar over at vi trenger Jesus Kristus som lege hver eneste dag? Og at vi er avhengige av andre menneskers barmhjertighet?
Innenfor de kristne rammene er vi selvsagt alle enige, fordi det objektivt sett er riktig ut fra Bibelen.
Men er vi bevisste på det i hverdagen?
Jeg tenkte på forrige gang jeg bekjente til en ikke-troende: "Jeg klarer meg ikke uten Jesus".
Det er lenge siden. Noen ganger har jeg samtaler om troen min, men det er vanskelig for meg å si det eksplisitt, for jeg vet ikke om den jeg snakker med, vil forstå det.
Eller la oss gå et hakk lenger ned: Uten andre menneskers barmhjertighet ville jeg ikke klart meg.
Og dette bringer oss til et fromt begrep som ikke lenger er så vanlig i dagligtalen.
Ydmykhet overfor Gud
Begrepet "ydmykhet" kommer fra gammelhøytysk diomuoti ("tjenervillig", altså egentlig "tjenerholdning"). Ordets bestanddeler kan deles opp i de to ordene "tjene" (dionōn) og "mot" (muot) (Wikipedia).
Denne definisjonen virker imidlertid ikke helt fullstendig.
Bibelen handler allerede om å tydeliggjøre forholdet mellom Gud og mennesket, og det å være ydmyk overfor Gud er noe positivt i Bibelen, f.eks. i Salme 25:9; NGÜ sies det om Gud:
Du ser allerede her at det ikke bare handler om at vi, menneskene, er her nede og Gud er der oppe, men at det handler om en relasjon, om å være sammen med hverandre og om å trenge Hans veiledning og hjelp.
Jeg tror at denne ydmykheten er det som skaper et kristent liv.
Man er klar over at det ikke er mulig uten Jesus. Du trenger ham, du trenger hans hjelp i alle ting.
Ydmyk er noe annet enn for eksempel underdanig eller ydmyket, som en pisket hund.
Dette ser vi tydelig i eksemplet med Moses. Det sies om ham i 5. Mosebok 12:3, NL:
Moses var absolutt ikke underdanig. Han talte til Farao uten frykt, han ledet modig Israels folk, og han hadde også den øverste jurisdiksjonen, noe som sannsynligvis ikke er mulig med underdanighet.
Men han var alltid klar over at Gud var over ham, at han trengte Gud og at uten Gud ville det ikke gå. Selvfølgelig gjorde han også feil i livet sitt, det er klart. Det vil også skje med oss fra tid til annen.
For selv om livet vårt kanskje går ganske bra for øyeblikket, bør vi være klar over at vi er i Guds hender, og hvis vi ikke lenger var det, ville vi ha et problem.
Ydmykhet overfor andre
Et ydmykt liv er også nyttig oss imellom. Jeg vil gjerne se på Galaterbrevet 6:1-4; NL:
"Hjelpe til å komme tilbake på rett spor" er faktisk den oversettelsen jeg likte best. Andre oversettelser skriver her "kjærlig rette opp".
Slike situasjoner er selvsagt aldri enkle. Ingen liker å få beskjed om at de har gjort noe galt.
I dag kan begrepene "feil" og "riktig" bare brukes i sammenheng med et "fordi", en begrunnelse, noe jeg også synes er riktig, for ellers er det en fare for at man dømmer noe fordi det alltid har vært slik.
Men la oss gå tilbake til forskjellen mellom "å finne tilbake" og "å rette opp". Jeg tror at det er mer effektivt å "finne tilbake" enn å "rette opp". Selvfølgelig er det nyttig med hjelp til begge deler, men i hvert fall for meg er det som regel slik at jeg lærer bedre når jeg finner løsningen selv. Hvis noen gir meg en ferdig løsning, forsvinner den fortere enn hvis jeg biter meg fast i erkjennelsen selv.
Kanskje er det også et spørsmål om type.
Poenget her er uansett å hjelpe hverandre, og det inkluderer selvsagt å innrømme at man trenger hjelp.
Dette finner vi også her i det andre verset:
Andre oversettelser skriver her: Hjelp hverandre å bære byrdene, men det betyr det samme.
Kjenner vi til hverandres vanskeligheter og problemer? Deler vi våre vanskeligheter og problemer med hverandre?
Eller er vi så arrogante at vi tror vi har kontroll på alle vanskeligheter og problemer selv?
Det vi også lærer i denne teksten, er at alle er viktige, men ingen er viktigere, og at all sammenligning er dumt.
Og det er allerede viktig. I våre egne liv, og også i menigheten vår, må vi igjen og igjen være klar over at ingenting fungerer uten Jesus Kristus, og at vi trenger hverandre for å hjelpe hverandre med våre vanskeligheter og problemer.
Sammendrag
Jeg oppsummerer.
- Eksemplet med kjente artisters åpenhet om sin depresjon fikk meg til å innse på nytt at man bør innrømme at man trenger hjelp og også søke hjelp.
- Jesus kom for synderne, lovbryterne, slik at de kunne lære ham å kjenne og om vende seg.
- Mennesker som tror de er gode nok, er ute med ham.
- Vi har også alle en eller annen gang innsett at vi trenger tilgivelse, at vi ikke klarer oss uten Jesus og at vi trenger ham på nytt hver dag. Og det er en del av den ydmykheten som et kristent liv består av.
- Vi er også avhengige av menneskers barmhjertighet . Når vi åpner oss for å hjelpe hverandre med å finne veien tilbake og hjelpe hverandre med våre vanskeligheter og problemer, oppfyller vi den loven vi har fått av Kristus. Dette er den andre delen av ydmykheten som utgjør et kristent liv.