Håp

Innledning

Jeg har nylig tenkt på temaet "håp".

Håp har i hovedsak to aspekter:

Hva håper jeg på?
Hva er mitt håp basert på?

Kort sagt, mål og grunn.

For noen dager siden, da jeg ryddet i garasjen min, tror jeg for første gang på 20 år, ble jeg klar over dette. Jeg fant tre sykkellåser i dypet av en hylle.

Jeg håper å kunne låse en sykkel med alle tre en gang i fremtiden, men håpet mitt er bare velbegrunnet med en lås, fordi bare en fortsatt har nøklene. Jeg har fortsatt en boks med nøkler i kjelleren, men sjansene er ikke gode for at det er noen som passer.

Temaet "håp" dukket også opp i økende grad i Corona-perioden som en anklage mot kirkene for ikke å kunne tilby håp i løpet av den tiden.

På den annen side har jeg hørt stemmer fra de store kirkene, i forskjellige prekener og artikler på internett, om at spredning av håp er en av kirkenes viktigste oppgaver.

Svært ofte spesifiserer ikke slike uttalelser hva håpet er, målet og grunnen forblir vage. Jeg vet ikke hva du synes om dette, men det plager meg litt.

I sin bok "Menschliches, Allzumenschliches" sa filosofen Friedrich Nietzsche noe veldig stygt om håp med henvisning til Pandoras eske:

Zevs ønsket at mennesket, uansett hvor plaget av andre onder, ikke skulle kaste bort livet, men fortsette å bli plaget på nytt.

For dette formål gir

han mennesket håp: i sannhet er det det ondeste av ondskap, fordi det forlenger menneskets p

ine.

Håp som en feilslutning, som en pinefull forlengelse av det som ikke blir bedre?

Jeg ser det ikke slik, men jeg vil gjerne reflektere over det med deg i dag og begynne med et veldig banalt bibelvers om temaet "håp" (Forkynneren 9:4, NL):

For den som ennå ikke er død, er det fortsatt håp. For selv en levende hund har det bedre enn en død løve.

Så lenge man er i live, er det håp; når man er død, er det ikke mer. Det virker banalt, men det er på en måte også en grunnleggende lov: så lenge det er liv, er det håp.

Jeg ble klar over dette da pæretreet vårt i hagen, som føltes hundre år gammelt, visnet bort for tre år siden, bare slik, over natten, virket det som. Kanskje tiden var ute, kanskje vi burde ha vannet det den tørre sommeren, men det hadde vi aldri trengt før.

Da treet var dødt, var det definitivt ikke noe håp.

Dette prinsippet, tror jeg, er ganske godt forstått. Men spørsmålene gjenstår i livet, hva er håp for og hva er det basert på?

Håp i Det gamle testamente

I Bibelen i Det gamle testamente er det forskjellige perspektiver som fører til forskjellige syn på håp.

Verset før var fra boken "Forkynneren", og denne boken tar i stor grad perspektivet "under solen", det vil si at forfatteren bare ser på det som eksisterer her på jorden.

Dette fører så til følgende perspektiv (Forkynneren 9:7-10; NL):

7 Derfor, spis, drikk og vær glad når du gjør det. For Gud har lenge vært fornøyd med det du gjør! 8 Bruk rene klær og ta vare på ansiktet ditt med salve. 9 Vær lykkelig med kvinnen du elsker; nyt hver flyktige dag i ditt korte liv som Gud har gitt deg på denne jorden. For dette er belønningen du vil få for ditt jordiske slit. 10 Gjør alt du kan med din styrke. For når du først er i dødsriket, er det verken handling eller tanke, verken kunnskap eller visdom.

Predikanten ser håp her bare i jordiske gleder, som ikke bare kan være materielle, men også for eksempel intellektuelle.

Egentlig er dette en veldig moderne tekst, som den feiende uttalelsen "For Gud har lenge vært fornøyd med dine gjerninger" også viser. Så lenge jeg lever her på jorden slik jeg vil, kan vel ikke Gud ha gitt noe tilbake? Det moderne mennesket har for lengst sluttet å akseptere at Gud stiller spørsmål ved egne tanker og handlinger.

Derfor er "Jeg gjorde det på min måte" fortsatt en veldig populær sang.

Men på en eller annen måte er dette jordiske synet ikke nok.

Kong David var en person fra Det gamle testamente som hadde opplevd mye med Gud. Hans bønner ble ofte besvart, selv om han også gjorde mange feil i livet sitt, som også er beskrevet ganske åpent i Bibelen.

Dette sier David på slutten av sitt liv (1 Krønikebok 29:14,15; NL):

14 For hvem er jeg, og hva er mitt folk, slik at vi kan gi deg noe? Alt vi har, er fra deg; vi gir deg bare det du har gitt oss før. 15 Vi er bare gjester og fremmede for deg, slik også våre forfedre var det. Våre dager på jorden er som en skygge, uten håp.

Dagene på jorden har ikke noe varig, de er som en skygge som kan forsvinne fra det ene øyeblikket til det neste.

Så håp bare på jordisk lykke fordi det ikke ser ut til å være mer?

Denne tanken går også gjennom Jobs bok, den med de dårlige nyhetene. Jeg handler riktig, gjør godt, og det gir meg håp om at det vil gå bra med meg på jorden. Job tenkte det i begynnelsen, og tre av vennene hans tenkte det til slutt. Men Job innså på slutten at det faktisk handler om å anerkjenne Gud.

Mot slutten snakker han med Gud og har følgende bemerkelsesverdige erkjennelse (Job 42:5; NL)

Inntil nå kjente jeg deg bare gjennom rykter, men nå har jeg sett deg med mine egne øyne.

Selv om de fleste karakterene i Det gamle testamente hovedsakelig hadde blikket rettet mot det jordiske, skinner det himmelske gjennom igjen og igjen.

I Salmene er det for eksempel mange vers som uttrykker håp i Gud:

Salme 25:21; NL

Hjelp meg å leve oppriktig og ærlig, for jeg setter mitt håp til deg.

Dette handler om å håpe på hjelp til å leve et godt, rettferdig liv. Jeg tror det er bra.

Gud, hjelp meg for eksempel til å være snill og vennlig mot min neste. Dette er en veldig meningsfull bønn.

Salme 31:25; NL

Vær derfor sterke og modige, alle dere som setter deres håp til Herren!

Dette er håpet om Guds hjelp i en kamp. I disse dager var det ofte en krig, men i dag kan det også være en kamp mot den indre bastarden, for eksempel mot overdreven komfort.

To vers til:

Salme 33:22; NL

Herre, la oss oppleve din nåde, for du alene er vårt håp.

Salme 39:8; NL

Hva kan jeg håpe på nå, Herre? Mitt eneste håp er deg.

Gud som ditt eneste håp? Her vil mange sikkert nøle eller motsette seg.

Mange mennesker har ingenting med Gud å gjøre. Noen mennesker som tror at Gud i det minste på en eller annen måte er sant, lever livene sine og tenner kanskje et lys i en katolsk kirke en gang for kanskje å få litt ekstra drivkraft fra Gud.

Det ville være kristendom som folklore, som kanskje fungerer litt her og der, men det fungerer også uten.

Gud som det eneste håpet?

I Ordspråkene 11: 7, NL, er det en annen banal uttalelse om håp:

Når den ugudelige dør, dør også hans håp, og hans forventning blir ikke oppfylt.

Jeg vil ikke se gudløs i etisk forstand, men som en person som er uten Gud og som ikke vil vite noe om Gud. Hvis håp bare refererer til det jordiske, er håpet over når man dør.

Håp i dag

De fleste håpene som opptar oss personlig i dag er sannsynligvis også av mer jordisk karakter. Vi håper å holde oss friske, å finne og beholde en jobb, vi håper at barna våre vil vise seg å bli noe, vi håper ikke å bli vanskelige i alderdommen, og så videre.

Jeg tror at jo vanskeligere situasjonen vi befinner oss i, jo kortere er perspektivet på håp.

Hvis vi er i nød, håper vi på en vei ut; hvis jeg er syk, håper jeg å bli frisk igjen; hvis vi bor i en krigssone, håper vi at ingenting vil skje med oss og våre kjære og at vi ikke trenger å flykte.

Ofte kommer håpet av at vi ikke har noe annet valg. Dette kalles formålsoptimisme, men det er ikke så galt. Så lenge man er i live, er det håp, som vi allerede har sett i bibelverset i begynnelsen. Og optimister klarer seg ofte bedre enn pessimister, for selv om de kan ha et for positivt syn på situasjonen, er det mer sannsynlig at de ser muligheter enn pessimister, for hvem alt ikke lenger gir mening.

Men selv om krisen fortsetter, må man likevel se utover krisemodus på et eller annet tidspunkt.

Vi har nettopp hørt uttalelser der Gud ble beskrevet som det eneste håpet.

For mer enn tjue år siden var jeg med på hjelpetransporter til det tidligere Jugoslavia og deltok en gang i en kroatisk gudstjeneste i Osijeck. Byen var på den tiden omringet av serbiske tsjetnikker, og det fantes bare én vei for å komme trygt inn i byen. Det var mange flyktninger i menigheten som hadde flyktet fra hjemmene sine. Og pastoren forkynte om Marta og Maria (Lukas 10:39-41). Marta gjorde mye arbeid og tok seg av gjestene, og søsteren Maria satt ved Jesu føtter og bare lyttet til ham. Marta klaget til Jesus over at Maria ikke ville gjøre noe, men Jesus sa at Maria skjønte hva som var viktig og ikke ville miste det hun hadde hørt.

På bakgrunn av at mange mennesker som var til stede på den tiden hadde mistet mye, fant jeg denne prekenen veldig imponerende og har derfor ikke glemt den.

Alt kan gå tapt, men ikke Gud.

Gud som det eneste håpet? Bare bevisstheten om at det finnes en Gud kan hjelpe noen mennesker til en viss ydmykhet, men hvis vi ser på de to spørsmålene, hva håper vi på og hva er håpet basert på, må det bli litt mer konkret.

Bibelen sier at Gud sendte Jesus Kristus til jorden, og om denne Jesus står det i Matteus 12:18-21; NL:

18 "Dette er min tjener, som jeg har utvalgt. Jeg elsker ham og har velbehag i ham. Jeg vil legge min Ånd på ham, og han skal forkynne rettferdighet for folkeslagene. 19 Han vil verken kjempe eller rope; han vil ikke heve stemmen offentlig. 20 Han vil ikke knekke det bøyde sivet eller slukke den ulmende veken. Ved sin trofasthet vil han håndheve fullkommen rettferdighet. 21 Og på hans navn skal hele verdens håp hvile."

Hos Jesus blir det hele litt mer konkret. Vi finner eksempler på rett handling, for eksempel i Bergprekenen.

Vi finner eksempler på hvordan vi kan snakke med Gud mer konkret, be, sette vårt håp til ham, få hjelp. Fadervår er en oppskrift på en slik bønn.

Vi finner løfter om at Gud hører bønner og at han hjelper. Dette er grunnlaget for dette håpet. Og Guds hjelp går utover vår fantasi. Et vakkert bilde på dette er fra Esekiel 37 der profeten i en visjon ser et bilde av skjeletter, og i denne visjonen blir skjelettene levende mennesker igjen. Gud kan gjøre umulige ting som å gjøre mennesker nye og gjenopplive kirker.

Vi finner også løftet om at Gud, gjennom Jesus, også vil tilgi vår skyld overfor Gud hvis vi aksepterer den. Og vi finner også hjelp til å forandre oss selv slik at "jeg gjorde det på min måte" ikke nødvendigvis trenger å gå på bekostning av andre.

Det er noe vi kan håpe på.

Håp for morgendagen

Men det er ikke alt. Poengene så langt refererer fortsatt først og fremst til det jordiske.

Det er også viktig å ikke bare betrakte det å være kristen her på jorden som folklore, men å leve sammen med Jesus Kristus og bli forandret, som vi hørte tidligere. Bibelen refererer ofte til utgangspunktet for denne endringsprosessen som den nye fødsel (1. Peter 1:3, NL):

Lovet være vår Herre Jesu Kristi Gud og Far, for i sin store barmhjertighet har han gitt oss en ny fødsel. Nå har vi et levende håp fordi Jesus Kristus har stått opp fra de døde.

Og det fortsetter, det er et håp for morgendagen, og jeg vil gjerne nevne det spesifikt. Det er oppstandelsen. Etter vår død vil vi være sammen med Jesus Kristus.

Dette faktum om oppstandelse er veldig viktig for det (1 Kor 15: 3b-7; NL):

Kristus døde for våre synder, slik det er skrevet. 4 Han ble begravet og sto opp fra de døde på den tredje dagen, slik det står skrevet. 5 Han ble sett av Peter og deretter av de tolv apostlene. 6 Etter det så mer enn fem hundre av hans tilhengere ham på en gang, hvorav de fleste fremdeles er i live; bare noen har dødd i mellomtiden. 7 Så ble han sett av Jakob og senere av alle apostlene.

Vårt håp trenger ikke å dø med vår død. Jesus Kristus, har mer klar for dem som vil.

Noen få vers videre er det formulert enda mer spissformulert (1 Kor 15:16-19; NL):

16 For hvis det ikke er noen oppstandelse av de døde, er heller ikke Kristus oppreist. 17 Men hvis Kristus ikke er oppreist, er din tro ubrukelig, og du er fortsatt fengslet i dine synder. 18 I så fall ville alle mennesker som har dødd i troen på Kristus gå tapt! 19 Hvis troen på Kristus bare gir håp for dette livet, er vi de mest elendige menneskene i verden.

Med alle krisene som hver person opplever her og der, er det allerede veldig flott å leve med Jesus Kristus på jorden, men dette jordiske synet alene er altfor lite. Han har så mye mer i vente for oss.

Som en siste setning om temaet "håp" vil jeg sitere et bibelvers, Hebreerne 11: 1; NEÜ:

Så hva er tro? Det er grunnlaget for vårt håp, en overbevisning om realiteter som ikke blir sett.

Sammendrag

Jeg oppsummerer.

Vi har tenkt på håp:

Hva håper jeg på?
Hva er mitt håp basert på?

I utgangspunktet er det håp så lenge man lever. Men alt jordisk håp tar slutt med døden.
I Det gamle testamente var det først og fremst bare håp i og for det jordiske, men Gud som håp ble allerede søkt og det evige skinte allerede gjennom noen steder.
I dag er målet for vårt håp ofte avhengig av krisen vi er i, men Gud sendte Jesus Kristus som håp for å se utover: Som en modell for handling, for bønn, for løftene Gud gir i Bibelen og som en vei til tilgivelse og forandring.
Så er det det evige håpet om oppstandelsen, å være sammen med Gud.