Når jeg vet nøyaktig...

Hvordan er det å tro at man vet nøyaktig hva som foregår, å være sikker på alt?

Service, , , Kreuzkirche Leichlingen, mer...

automatisk oversatt

Innledning

Det er et tema som har plaget meg lenge, og som jeg blir konfrontert med igjen og igjen. Det handler om det faktum at noen mennesker tror at de vet nøyaktig hva som foregår, og at det ikke kan være annerledes.

Her og der har jeg også tatt opp dette i mine prekener de siste to årene, men jeg har sett på disse prekenene igjen og kan dermed unngå å gjenta meg selv for mye.

Jeg vil gjerne se på en bibeltekst fra Det nye testamentet sammen med deg, en lignelse fortalt av Jesus Kristus (Lukas 18,9-14).

9 Så henvendte Jesus seg til noen mennesker som var fulle av selvtillit og trodde at de var rettferdige i Guds øyne og derfor bare foraktet andre. Han fortalte dem følgende lignelse: 10 "To menn, en fariseer og en toller, gikk for å be i templet. 11 Fariseeren sto og ba for seg selv: 'Jeg takker deg, Gud, for at jeg ikke er som andre mennesker, alle disse røverne, bedragerne, ekteskapsbryterne eller som tolleren der. 12 Jeg faster to ganger i uken og gir en tiendedel av alt jeg tjener. 13 Men tolleren ble stående langt borte og våget ikke engang å se opp mot himmelen. Han slo seg for brystet og sa: "Gud, forbarm deg over meg. Jeg er en synder."14 Det sier jeg dere: Denne mannen ble erklært uskyldig av Gud, den andre ble ikke det. For den som opphøyer seg selv, skal bli ydmyket av Gud, og den som ydmyker seg selv, skal bli opphøyet av Gud."

Selvtillit

Allerede den første setningen er svært interessant, spesielt utsagnet "full av selvtillit". Andre bibeloversettelser skriver "overbevist", "selvsikker", mens andre velger et klart negativt uttrykk, som "selvrettferdig" eller med "falsk selvtillit".

Ordet som står her i grunnteksten, er egentlig ordet "overbevist" og brukes også positivt i andre bibelsteder. Den negative helhetslyden kommer bare inn gjennom konteksten her. På tysk kjenner vi også utsagnet "å være veldig overbevist om seg selv", som alltid har en negativ klang.

Men selvtillit er egentlig et positivt begrep, som her blir negativt fordi noen mennesker avleder en rett til å se ned på andre fra sin selvtillit.

Hvordan utvikles en slik selvtillit? Jeg tror det er tre årsaker.

"Stand" kan bety "opprinnelse" eller tilhørighet til en gruppe. Jeg hører til et sted, derfor fortjener jeg mer tillit, flere privilegier eller er rett og slett bedre.

Slik var det med adelen i fortiden. Bare ved å tilhøre adelen hadde du privilegier, og hvis du tilhørte den, mente du at det var riktig. Hvis du tilhører adelen, synes du som regel at det er riktig.

Kanskje spilte det også en rolle for fariseeren. Fariseerne var en skole i den gamle jødedommen, og for å bli en del av den måtte man studere og lære mye. Hvis du klarte det, var du allerede anerkjent av folket. Det kunne man være stolt av.

Og her har vi også overgangen til den andre kilden til selvtillit, nemlig kunnskap.

En slik fariseer har studert så mye at han må kunne det meste. Og kollegene hans oppmuntrer ham helt sikkert.

Det minner litt om en filterboble. Man hører sammen, man vet nøyaktig hva som foregår og kan ikke ta de andre på alvor.

Ja, med kunnskap er det alltid slik. For et halvt år siden nevnte jeg Dunning-Kruger-effekten i en preken. Denne effekten beskriver den kognitive forvrengningen i selvbildet til inkompetente mennesker som overvurderer sine egne kunnskaper og evner. (Denne setningen er kopiert fra Wikipedia).

Hvis du tegner dette som en kurve, blir resultatet Mount "Stupid". Du husker det kanskje.

Så hvis du bygger selvtilliten din på kunnskapen din, bør du stille kritiske spørsmål ved hvor du befinner deg på denne grafen. Kanskje du står på fjellet "Doof".

Det kunne vært verre:

I en studie ble deltakerne i denne undersøkelsen bedt om å vurdere sine kunnskaper om 150 ulike emner. Blant disse emnene var det 30 emner som bare var noe eksperimentmakerne hadde funnet på. Av de virkelige temaene hevdet 44 % av respondentene at de kjente dem til en viss grad. Av de ikke-eksisterende temaene hevdet respondentene det samme for rundt 25 % av temaene. Forfatterne kaller denne tendensen for "over-claiming", en form for selvvurdering som er uavhengig av intellektuelle evner (Wikipedia: Dunning-Kruger-effekten).

Her er vi selvsagt inne på det gamle kristne temaet "ydmykhet". Vi finner det også i Romerbrevet 12,16; NEÜ:

Ikke tro at dere er smarte!

Eller i oversettelsen "New Life", som jeg nesten liker bedre:

Og ikke innbill deg at du vet alt!

Filterboble-fenomenet er som sagt ikke noe nytt.

Den tredje kilden til selvtillit er evner. Også her er det selvsagt en fare for å overvurdere seg selv, men faren er ikke så stor fordi man ofte kan se hva man er i stand til.

I utgangspunktet er det selvfølgelig viktig med en viss selvtillit. Du kan ofte mye mer enn du tror, og du kan alltid lære mer.

Men selvtillit må selvsagt ikke bli til usunn overmot, og å se ned på andre er også en stor feil. Og dette bringer oss tilbake til lignelsen.

Jeg har rett

Hva er det fariseeren ber om her?

11 Fariseeren sto og ba for seg selv: "Jeg takker deg, Gud, for at jeg ikke er som de andre, alle disse røverne, bedragerne, ekteskapsbryterne eller som den tolleren der. 12 Jeg faster to ganger i uken og gir en tiendedel av all min inntekt.

Du kan tydelig høre arrogansen og overmotet her. Jeg har rett, og jeg gjør alt riktig. Gud, du kan være fornøyd!

La oss se nærmere på disse utsagnene.

Han snakker her om "... I ... er ...", han ser allerede seg selv i en særstilling. Han sammenligner seg med resten av verden, og han vinner helt klart i egne øyne. De andre, disse røverne, bedragerne, ekteskapsbryterne, alle disse andre er dårlige.

I dag kalles det kanskje "de konforme systematikerne" eller noe sånt, men du skjønner at metoden med å devaluere andre utenfor ens egen filterboble ikke er ny. Og, la oss ikke lure oss selv, man er ikke immun mot det selv.

Og i dette utsagnet ligger selvfølgelig også det faktum at han vet nøyaktig hva som er riktig og hva Gud vil. Han trenger ikke engang å spørre Gud, men kan bare takke ham for at han har rett.

Og han vet også nøyaktig hvorfor han har rett, sammenlignet med de andre. Han faster to ganger i uken og gir tiende av alt han tjener. Sannsynligvis gir han til og med en tiendedel når han høster noen av kjøkkenurtene sine. Litt persille går i suppen, men tiendedelen av persillen går selvfølgelig til tempelet. Det er slik Jesus beskriver det i Matteus 23,23.

Så han har rett fordi han vet nøyaktig hvordan Gud tenker og hva han skal gjøre, og han gjør også alt riktig sammenlignet med de andre der ute.

Tjeneren

La oss gå videre til skatteoppkreveren, forkortet til tolleren. Det er selvfølgelig viktig å understreke at datidens skatteoppkrevere ikke bare var statsansatte, men at de jobbet for okkupantene, romerne, og ofte krevde inn mer enn de hadde rett til. Man kan altså sammenligne dem med dagens korrupte embetsmenn.

Så disse tollerne var, ofte med rette, svært upopulære.

Hvordan ber denne skatteoppkreveren?

13 Men tolleren stanset langt unna og våget ikke engang å se opp mot himmelen. Han slo seg for brystet og sa: "Gud, forbarm deg over meg. Jeg er en synder.

Han forhandler ikke ("jeg er ikke så ille"), han sammenligner ikke ("noen er enda verre enn meg"), men han ser seg selv på bunnen foran Gud.

Det er ikke lett å bedømme utenfra hva han tenker her, men han var helt sikkert klar over at han ofte ikke gjorde det rette i livet sitt. Sannsynligvis har han ofte nok samlet for mye og skammer seg nå over det.

Han kan ikke bringe noe som helst til Gud, ingenting er riktig i livet hans, så alt han har igjen er denne bønnen "Gud, forbarm deg over meg som synder".

Denne bevisstheten er begynnelsen på et kristent liv. Foran Gud kan jeg ikke gjøre noe, jeg er faktisk ingenting, og jeg vet faktisk ikke hvordan jeg skal gjøre det riktig.

Det er slik det begynner. Og noen ganger må man som kristen innse igjen og igjen at ingenting fungerer uten Gud.

Guds dom

La oss komme til Guds dom (v. 14):

14 Jeg sier dere: Denne mannen (tolleren) ble erklært uskyldig av Gud, den andre ble ikke det.

"Erklært uskyldig", andre oversettelser skriver "rettferdiggjort" eller også fra "frigjort fra skyld". Dette er selvfølgelig begynnelsen, eller en ny begynnelse. Gud frigjør fra skyld, og dermed kan man fornye sitt liv.

I denne lignelsen diskuteres ikke atferdsendringer eller lignende i det hele tatt, fordi det på den ene siden ville gå ut over lignelsens omfang, og på den andre siden er det, til tross for alle vanskelighetene, et resultat av denne frigjøringen fra skyld.

Fariseeren vil ikke forandre noe som helst. Han har rett i egne øyne. Han har ikke mulighet til å utvikle seg videre, til å lære. Hvorfor skulle han det?

Gud kan ikke erklære en slik person uskyldig, han kan ikke frita ham for skyld. Den som kommer til Gud og sier: "Jeg har rett", er sjanseløs.

Og nå kommer en annen begrunnelse:

For den som opphøyer seg selv, skal bli ydmyket av Gud, og den som ydmyker seg selv, skal bli opphøyet av Gud."

Fariseeren har satt seg selv på en pidestall og sett ned på de andre. Og for i det hele tatt å kunne komme til Gud, må han på et eller annet tidspunkt komme til den smertelige erkjennelsen at han ikke vet alt, ikke gjør alt riktig, ja, at han ikke er riktig.

Og det er vanskelig. Du er så sikker på deg selv og føler deg så trygg på kunnskapen din. Det kan være ganske ydmykende når øynene åpnes.

Tolleren har innsett at det er så mye som er galt i livet hans, at han er på bunnen, og nå kan han begynne på nytt med Gud. Og Gud vil følge ham og hjelpe ham.

Sammendrag

Jeg oppsummerer.