Innledning
(Apostlenes gjerninger 16, 16-24 ble lest på forhånd).
(Så ble bluesen om fangevokteren fremført).
I dag snakker vi om denne personen fra sangen, en fangevokter. Jeg bruker bevisst dette gammeldagse ordet, for datidens fengselsleder kan egentlig ikke sammenlignes med en fengselsdirektør i dag. I dag finnes det regler, vi lever i en rettsstat, fangene har rettigheter, og målet er å resosialisere fangene.
På den tiden, rundt år 50 e.Kr., var ting veldig annerledes. På den ene siden fantes det så å si ingen frihetsstraffer, men mistenkte eller dømte ble sperret inne til de fikk sin straff, som kunne være fysisk avstraffelse som juling, avhugging av lemmer, gapestokk eller dødsstraff. Noen ganger ble folk også sperret inne til de hadde betalt en bot. Tortur var heller ikke uvanlig.
Det var også mye vilkårlighet i behandlingen av fangene, så jeg synes ordet fangevokter er mer passende enn fengselsdirektør eller fangevokter. Men i dag snakker vi om denne fangevokteren, og han hadde blues.
Vi hørte forhistorien (Apostlenes gjerninger 16:16-24) tidligere, som jeg ikke vil gå for mye inn på, vi hørte sangen, og nå vil jeg gjerne se på hva som egentlig skjedde.
Gå til fengselet...
Det høres litt uvirkelig ut: Et jordskjelv og lenkene faller av og dørene åpner seg? Avhengig av hvor gammelt og forfallent fengselet var, er det fullt mulig. Det var sprekker i veggen, noe som førte til at jernet som holdt lenkene i veggen løsnet, og noen av dørene gikk av hengslene og sto åpne - enhver fanges drøm!
Men folk dro ikke, så hvorfor ikke?
Det er uansett merkelig at det hele begynte i fengselet.
Paulus og Silas ba og lovpriste Gud med sanger, og de andre fangene lyttet til dem.
Men det skjedde først ved midnatt. Jeg tror det var av den helt banale grunnen at de to først måtte forsone seg med den urettferdige behandlingen. De ble tross alt banket opp i full offentlighet og feilaktig arrestert.
Men å be og synge fromme sanger i fengsel? Da ville man nok forvente latterliggjøring fra de andre fangene. Men Paulus og Silas var tydeligvis troverdige. Sannsynligvis brukte de også et språk som de andre fangene forsto. Den gang som nå var utdanningsnivået i fengslene ganske lavt. Det fantes sannsynligvis ingen fromme faguttrykk.
Og så kom jordskjelvet. Ingen forventet det. Av og til skjer det ting som ingen forventer. Kanskje har dette sammenheng med bønnene til Paulus og Silas, men de har nok ikke bedt om at fengselet skulle rase sammen.
Men det er et interessant spørsmål: Hva var det de ba om?
Det åpenbare ville ha vært å be for deres egen løslatelse. De var urettmessig fengslet.
Som tyskere kan vi komme til å si "jeg kjenner mine rettigheter" i slike situasjoner. Jeg vil ut herfra! Det er forståelig, og jeg tror ikke de var helt fri for disse tankene heller, selv om de ikke var tyskere.
Sannsynligvis hadde de et større perspektiv. Hvorfor lot Gud dette skje? Jeg tror at etter at de hadde kommet til rette med situasjonen, begynte de å se på menneskene rundt seg. Spørsmålet om hvorfor dette skjedde med meg, var ikke lenger viktig. De var nå på dette stedet og lovpriste Gud og vitnet dermed også om ham. Å lovprise Gud trenger ikke nødvendigvis å være noe privat, man kan også lovprise noen offentlig, og de lovpriste Gud offentlig. De var i dette fengselet, og det var mennesker rundt dem som lyttet til dem.
Det hadde sannsynligvis vært grunn nok til å begi seg ut på denne ydmykende og smertefulle reisen til fengselet.
Det er ikke noe galt i å spørre seg selv hvorfor en situasjon oppstod. Reflekter, analyser, hvorfor skjedde det som skjedde? Og selvfølgelig kan du også spørre Gud. Men du bør ikke stoppe der.
Hva kan Gud gjøre gjennom meg akkurat nå, der jeg er? Jeg er også på reise med Gud nå, i denne situasjonen. Hvordan kan jeg gjøre en forskjell til hans fordel her?
Fengselet skjelver
Men det er ikke alt. Så kommer dette jordskjelvet.
Plutselig oppstår en helt ny situasjon. Fengselet er så ødelagt at dørene står åpne og lenkene har løsnet fra veggene. Fengselet er egentlig ikke lenger et fengsel.
Noen ganger blir du overveldet av hendelser. Du befinner deg i situasjoner som du ikke hadde forventet. Denne koronaperioden er også en av disse situasjonene som ingen forventet.
Fangevokteren ser dette og tenker det åpenbare: Dørene åpnes, fangene løslates. Nå var straffene for pliktforsømmelse i Romerriket til tider svært strenge, og han måtte regne med en offentlig henrettelse. Sannsynligvis ønsket han ikke å utholde denne smerten og skammen og ville derfor ta livet av seg.
Jeg er glad for at slike feil ikke lenger straffes så hardt i dagens samfunn, og at man som regel får en ny sjanse.
Men hva gjorde han galt? Hva kan han ha gjort for å forårsake jordskjelvet?
Kanskje kan vi også finne en parallell til korona-epoken her. Livet har fått en uventet omveltning, og plutselig finnes det ikke lenger noen sikkerhet. Mange er redde for økonomisk ruin, spesielt de som ikke får hjelp fra staten, som selvstendig næringsdrivende, frilanskunstnere og folk med lignende aktiviteter. Hittil har de bare fått gode ord og Hartz IV.
Du klarte det på en eller annen måte, og så var det over. Du er ikke et flyselskap, du er bare en liten artist som ikke lenger får lov til å opptre fordi du ikke får lov til å opptre noe sted.
Fra et helsemessig synspunkt var dette absolutt fornuftig, men hvorfor støtter politikerne bedrifter og ansatte, mens frilansere og selvstendig næringsdrivende blir holdt utenfor?
La oss gå tilbake til fangevokteren. Jeg vil forresten ikke unnskylde måten han utførte jobben sin på. Han var helt sikkert et barn av sin tid, og på den tiden ble fanger noen ganger behandlet svært umenneskelig, men det rettferdiggjør ikke oppførselen hans.
Vi kan allerede føle litt med ham. Hele livet hans lå i ruiner. Han sto uansett overfor dødsstraff. Derfor ville han ta livet av seg. Det er en helt spesiell type blues.
Og hvordan oppfører fangene seg? Hvorfor drar de ikke? Det er vanskelig å si, men jeg tror de ble hos Paulus og Silas. Det de to sa og sang, må ha imponert de andre fangene så mye at de ble værende og ikke dro. Vi vet jo ikke hvor mye de romerske myndighetene var ute etter rømte fanger, men jeg tror at noen av fangene godt kan ha rømt.
Men alle var fortsatt der. Og Paulus og Silas klandret heller ikke fangevokteren for mishandlingen og hindret ham i å kaste seg under kniven.
Den nye fangevokteren
Så ber fangevokteren om lys slik at han kan gå inn i fengselet. Det var rett og slett mørkt i fangehullet. Dette er et fint symbol på at han senere innser sitt eget mørke og ber om hjelp fra apostlene.
Han går inn og kaster seg ned foran de to, skjelvende av frykt, og sier til dem: "Mine herrer, hva må jeg gjøre for å bli reddet?"
Fra å være fanger i fangehullet blir de "mestere"! Fangevokteren ser at disse to har noe, noe guddommelig. Dette begrepet "mestere" ble også brukt i antikkens Hellas da man snakket om guder som kom til jorden i menneskeskikkelse. Denne troen var en del av den greske religionen på den tiden.
Dette ordvalget gir deg en idé om hva fangevokteren følte.
Han spør: "Mine herrer, hva må jeg gjøre for å bli frelst?". Han innser med andre ord at han trenger frelse, at han er fortapt, at han lever i mørket.
Og Paulus og Silas svarte: "Dere trenger ikke å gjøre noe, bare tro på Herren Jesus Kristus. Da vil dere bli frelst." Og tydeligvis hadde de nettopp innsett at også husstanden ville bli frelst av fangevokteren.
Og de fortalte ham og alle som bodde i huset hans om Jesus. Og alle ble døpt. Mens Paulus og Silas forkynte, kan du allerede se den første forandringen hos fangevokteren. Han pleide sårene deres og viste medfølelse. Jeg har alltid syntes det er fascinerende når mennesker blir forandret av Jesus Kristus, når tilgivelse, medfølelse og nestekjærlighet kommer inn i et menneskes liv.
Dette avsnittet brukes for øvrig av og til som en begrunnelse for å døpe spedbarn, men det passer ikke fordi Jesu ord først ble fortalt til alle som bodde i huset, og deretter ble de døpt. Spedbarn kan ikke bli fortalt noe ennå.
Og til slutt jubler alle i huset hans fordi de har funnet troen på Gud.
Så man kan si: lykkelig slutt, eller rettere sagt: lykkelig begynnelse.
Det ville være interessant å se om og hvordan fangevokteren endrer seg i sin omgang med fangene i løpet av den påfølgende perioden. Hvordan håndterer han for eksempel vanskelige fanger? Beskrivelsen av den påfølgende hverdagen til alle som fant Jesus i Apostlenes gjerninger, ville helt sikkert ha sprengt rammene for denne bibelboken. Men jeg er sikker på at det ble satt i gang en endringsprosess for ham og hans folk. I brevene i Bibelen kan vi lese enda mer om hvordan mennesker takler livet på veien med Jesus.
Uansett hva som uventet ryster livet ditt, er sjansen til å starte på nytt med Jesus Kristus eller å begynne på nytt selvfølgelig alltid til stede.
Og la oss be om å være klare til å fortelle andre om Jesus i situasjoner som Paulus og Silas, selv om omstendighetene er svært ubehagelige.
Sammendrag
La meg oppsummere.
- Fangevokteren var sannsynligvis en ganske ubehagelig type som behandlet Paulus og Silas svært strengt.
- Paulus og Silas stanser ikke ved spørsmålet "Hvorfor meg?", men vitner om Jesus Kristus i den situasjonen de har havnet i, og åpenbart på en svært troverdig måte.
- Fangene har valget mellom å bli hos Paulus og Silas eller å rømme og bli her.
- Av og til er livet så oppskaket at man blir helt forvirret, at man kanskje til og med innser at man trenger frelse, at man trenger Gud.
- På samme måte som fangevokteren fikk nytt liv gjennom Jesus, er dette det viktigste for alle mennesker. Du kan begynne på nytt med Jesus.