Innledning
Jeg føler meg ganske overbelastet denne uken. Prekenen passet meg ikke i det hele tatt, men hvis jeg skal være ærlig, er det min egen feil.
Vi avtaler prekener mange uker i forveien, det er ikke annerledes, og man vet jo ofte ikke hvor mye stress man har i uken før prekenen. Og denne uken hadde jeg noe hver kveld og kunne først begynne på lørdag, i går, med prekenen.
Vanligvis er en ukes forberedelse nok for meg, men feilen min denne gangen var at jeg burde ha begynt litt tidligere, for for fjorten dager siden visste jeg at det kom til å bli en stressende uke, og før det hadde jeg hatt nok tid til å forberede meg på en avslappet måte.
Vel, min feil, men det var slik jeg kom til temaet "byrde" helt naturlig.
Jeg kjenner forresten også til dette begrepet fra mitt eget fagmiljø innen IT.
Når et system er under belastning, er det virkelig travelt. Hvis du for eksempel forestiller deg at en videotjeneste på nettet består av én datamaskin og halve Tyskland ser en film der om kvelden, så er denne datamaskinen veldig opptatt. I virkeligheten er det selvfølgelig mange datamaskiner som deler på belastningen.
Vi har også den såkalte belastningstesten. Hvis vi for eksempel har utviklet et nytt program som kjøres på forskjellige datamaskiner, er det interessant å vite hvordan programmet oppfører seg under belastning. Da skriver vi tester som belaster det nye programmet med mange forespørsler på kort tid for å se hva som skjer.
Du kan kanskje sammenligne hensikten med det hele med en bil. Hvis du bare tester en ny bil på en rett testbane på fabrikken, vet du ennå ikke hvordan den vil oppføre seg på en smal, svingete fjellvei.
Og det er det samme med programvareutvikling. Man simulerer utallige brukere og forespørsler og prøver å overbelaste systemet. Det kalles en røyktest, og det er meningen at det skal ryke. Vi kjenner det fra maskiner: Hvis det ryker, har du gjort for mye.
Slike scenarier oppstår vanligvis uventet når programmet er i produksjon, det vil si når det brukes i virkeligheten av virkelige brukere. Og man ønsker å vite så mye som mulig om slike scenarier på forhånd, slik at man kanskje kan forebygge dem bedre eller i det minste reagere bedre.
Men i dag skal vi ikke snakke om IT, men om oss mennesker. Kanskje sitter en av dere allerede og surmuler fordi dere føler at dere er under konstant press.
Belastning i bunn og grunn
Vi finner noen få ting i Bibelen om temaet "byrde", for eksempel i Galaterbrevet 6:5; NGÜ
Andre bibeloversettelser skriver her (ELB):
eller også mer moderne (NEÜ):
eller (NL):
"Byrde", "belastning", "ansvar", ordene uttrykker egentlig det samme, men med ulik vektlegging. "Byrde" og "byrde" høres ganske negativt ut, nærmest "tyngende", mens "ansvar" høres ganske nøytralt ut, mer som en utfordring.
Men verset uttrykker definitivt at alle har sin egen personlige byrde og, slik jeg tolker det, også føler denne byrden personlig, helt individuelt.
Dette er også veldig tydelig i versene før, Galaterbrevet 6:3,4; NL:
Du kan alltid finne mennesker som har det bedre, og du kan alltid finne mennesker som har det verre.
Disse to versene gir uttrykk for litt av den balansegangen vi befinner oss i. På den ene siden føler man det man føler, man er kanskje virkelig overbelastet, man har en følelse av at man renner, og på den andre siden er ikke ens egne problemer viktigere enn andres. Det vil si at man i tillegg til sin egen sinnstilstand alltid må ta andres perspektiv uten å sammenligne seg selv.
For i verset før (vi går baklengs her i dag) står det (Galaterbrevet 6:2; NEÜ):
Det er altså riktig, uten å sammenligne oss selv, å se den andres byrder og bære dem med oss, og dette innebærer også at vi på en eller annen måte deler våre egne byrder.
Hvor stor plass tar byrdene i livene våre?
I Salme 90,10 (Det nye testamentet) står det:
Jeg kan egentlig ikke dele dette verset fra Bibelen. Den siste uken var veldig stressende, men jeg kan ikke si at de siste 55 årene stort sett bare var slit og byrde.
Men det er selvfølgelig også min egen personlige følelse.
Det er dumt å sammenligne
Hvordan håndterer vi byrden? Å sammenligne er dumt, det har vi allerede lært. Men det er ikke alltid man helt kan frigjøre seg fra det.
Det finnes en interessant lignelse fra Jesus der arbeidere blir ansatt for en dags arbeid i en vingård, noen tidlig om morgenen, andre like før stengetid, og vingårdseieren har forhandlet seg frem til den samme lønnen, en denar, med alle sammen. Denne lignelsen er verdt en preken i seg selv, men jeg ønsker å få frem synspunktet om at de som bar byrden hele dagen, ville ha mer etterpå når de så at de som bare arbeidet en kort stund, fikk det samme.
I den virkelige arbeidsverdenen er dette selvfølgelig urettferdig, og det ville sannsynligvis ført til at de fleste arbeidere ikke ville meldt seg før om ettermiddagen neste dag.
Men denne lignelsen har en dypere mening. Dagens lønn var passende, var god, men fordi den andre fikk enda mer, var den første arbeideren misfornøyd. Her har vi det igjen: Det er dumt å sammenligne.
Og jeg ser også en annen betydning her: Mer last betyr ikke mer lønn. I et transportfirma er det nok slik, men i det kristne livet får du ikke mer lønn hvis du bærer mer last. Tvert imot, forventningen om dette, denne tankegangen er i seg selv feil for meg. Det strider mot nestekjærligheten.
Et eksempel fra en lovtekst i 2. Mosebok 23:5; NL:
Her ser du empati, medfølelse, med fienden og fiendens esel. Hvis du har en kalkulerende tilnærming her, ville du heller ha lagt ut bildet av det kollapsede eselet på Facebook. På den måten kunne jeg ha skadet fienden min og fått en fordel.
For fienden min prøver også å skade meg, ellers ville han ikke vært min fiende.
Men det er ikke den riktige måten. Kalkulasjon og nestekjærlighet hører ikke sammen.
Håndtering av byrden
La oss vende tilbake til spørsmålet: Hvordan håndterer man byrden?
Det finnes et vers fra Bergprekenen, Matteus 6,34, som virker avslappet.
Andre oversettelser skriver "pest" eller "ondskap" her i stedet for "byrde". Forhåpentligvis er det ikke alltid så ille.
Ved første øyekast høres dette verset ut som om man alltid burde leve inn i dagen uten en plan; da ville jeg ha gjort alt riktig. Men det føles ikke slik.
Men du må også se dette verset i sammenheng, og avsnittet begynner med omsorgen for mat, drikke og klær, altså omsorgen for grunnleggende behov.
Og her kan vi stole på at Gud vil sørge for oss, hver dag. Så kan vi planlegge og bygge livene våre på dette grunnlaget.
Hverdagens byrder vil ikke forsvinne, men det er allerede til hjelp hvis grunnlaget for livet vårt er forankret i Jesus Kristus. Gud vil sørge for oss.
Likevel må vi forholde oss til byrdene våre.
Overlevering/deling av oppgaver
Noen byrder er vi selv skyld i. Hvis du for eksempel tar på deg for mange oppgaver, kan det virkelig slite deg ut.
Et godt eksempel på dette finner vi i Det gamle testamentet, i 2. Mosebok 18,13-27, der det beskrives hvordan Moses ledet Israels folk på den tiden. I tillegg måtte han overta rettspleien og ta seg av alle saker personlig.
Svigerfaren hans, Jittro, hadde besøkt ham på den tiden og kommenterte det slik:
Han anbefaler da at han delegerer oppgaver og utnevner dommere:
Dette innebærer også å stole på at andre er i stand til å utføre arbeidet.
Å overlate oppgaver til andre, å dele, å stole på at andre også har gode ideer, at andre også bryr seg om fellesskapet, det er den riktige tilnærmingen.
Og selvfølgelig gjelder (det permanente) oppdraget for alle kristne, den gang som nå (Luk 10,2; NEÜ):
Bitterhet
Det finnes andre måter man kan påføre seg selv unødvendige byrder på. En av dem er bitterhet (Hebreerne 12:15, NL).
Dette gjelder for en gruppe mennesker, men det gjelder også for meg personlig. Dyrket bitterhet vil tynge deg i det lange løp, og bare tilgivelse kan hjelpe deg ut av den. Det betyr selvsagt ikke at man skal fortrenge dårlige opplevelser eller feie dem under teppet, og det betyr heller ikke nødvendigvis forsoning. Det hadde vært fint, men det fungerer ikke alltid.
Avslapping
Et annet poeng er å oppdage sabbaten i en bestemt form for seg selv.
I Jeremia 17:22; LUT er det et sabbatsbud for Israels folk:
For oss kristne gjelder ikke sabbaten lenger på denne måten (det ville også vært et eget prekenemne), men ta det som en selvfølge at du ikke bærer byrder én dag i uken. Vanligvis er dette søndagen for oss. Denne ettermiddagen står jobbdatamaskinen av, filene ligger i vesken, og du gjør noe du gjerne skulle ha gjort uansett. Uansett hva du gjør, bare la oppgavene ligge. De kommer uansett tilbake i morgen.
For noen uker siden lagde jeg en xylofon av tre. Jeg hadde bare lyst til det. Nå henger den på veggen, men det var gøy å bygge den.
Selvfølgelig kan man ikke alltid la alt ligge, noen må jo jobbe på søndager. Men finn et tidspunkt da du kan legge byrdene til side og gjøre noe for deg selv.
Syndens byrde
Det finnes en annen byrde som vi legger på oss selv. Dette er ofte årsaken til alle byrder, syndens byrde.Dårlig samvittighet er en fakirpute.
Eller som det heter: En god samvittighet er en myk hvilepute.
Selvfølgelig synder vi hver dag, noen ganger med vilje, forhåpentligvis oftere ubevisst, noen ganger mer alvorlig, andre ganger mindre alvorlig.
Og i denne prosessen gjør vi ofte ting som andre mennesker med rette kan klandre oss for.
Men vi kristne vet hvor skoen trykker.
Romerne 11:27 (NT) sier det så godt:
Hvis vi har bestemt oss for Jesus Kristus, er vi med i denne pakten og kan alltid, om nødvendig, bringe syndebyrden vår til ham og bli lettet.
Og det forandrer oss. Og vi kan rydde opp i det som med rette er pålagt oss av andre, og be om tilgivelse.
Byrde gjennom andre
La oss komme til et annet punkt som vi ofte tenker på først når vi føler byrder.Noen andre har gjort noe som tynger meg. Den andre personen har skylden. Når vi føler oss tynget, løfter vi ofte pekefingeren innover og peker på den skyldige.
Og selvfølgelig er det ofte andre som har skylden for problemene våre. I Det gamle testamentet finner vi for eksempel ofte episoder der et annet folk skaper problemer for Israel og legger byrder på det. Og Gud hjelper når Israel vender seg til ham.
Også vi kan bli belastet av andre, for eksempel når vi blir ofre for kriminalitet, når vi blir mobbet og så videre. Alle har sikkert opplevd nok av dette.
Det eneste som virkelig hjelper her, er å tilgi overgriperen. Det betyr som sagt ikke at man skal feie ting under teppet eller la være å anmelde forbrytelser. Det må hver enkelt bestemme selv. Men man må komme til fred med Gud, kanskje etter en lang og smertefull fase.
Det er imidlertid ikke alltid så lett å klandre andre for sin egen byrde. Det er ikke uvanlig at de som er involvert i byrden, har ulike oppfatninger om hvem som har skylden. Her er det virkelig behov for ydmykhet.
Jeg vil gjerne illustrere dette med et kort eksempel (Ordspråkene 27,3; NEÜ):
Hvem er dåren nå, og hvem er den som har byrden?
I forgårs snakket vi også kort om Dunning-Kruger-effekten. Denne effekten beskriver den kognitive forvrengningen i selvbildet til inkompetente mennesker som overvurderer sine egne kunnskaper og evner. (Jeg kunne ikke ha laget denne setningen selv, den er kopiert fra Wikipedia).
Hvis du tegner dette som en kurve, blir resultatet Mount "Stupid".
Hvis du kan litt, tror du fort at du er ekspert og uttrykker deg som det. Da er du på toppen av Mount Stupid. Hvis du så lærer mer, forstår du etter hvert at du fortsatt har mye å lære, og du blir mer ydmyk og forsiktig.
Vi har nok alle vært på toppen av dette fjellet flere ganger.
Så andres dumhet kan være en stor belastning, men vi bør være forsiktige og ydmyke i forhold til hvem som er den dumme i det konkrete tilfellet.
Hjelp
Det siste punktet er altså den hjelpen vi kan få.Hjelpen er omtalt i Det gamle testamentet, for eksempel i Salme 68,20:
Man blir selvfølgelig ikke kvitt byrdene, men Gud bærer dem.
Jesus Kristus understreker også dette i det velkjente avsnittet i Matteus 11, 28-30; NL:
Vi finner hjelp i Jesus. Han bærer med oss og hjelper oss.
Og hvis det ikke er trøst nok for oss, har vi som kristne fortsatt det ultimate løftet i 2. Korinterbrev 4:17; NL:
Sammendrag
For å oppsummere.
- Byrder er noe veldig personlig og kan selvsagt være belastende.
- Uten å sammenligne er det viktig at vi hjelper hverandre med byrdene våre, uten å forvente belønning, men bare av nestekjærlighet.
- Man kan lette sin egen byrde, for eksempel ved å dele oppgaver og jobbe sammen om oppgaver i stedet for alene.
- Dyrket bitterhet er en byrde som kan legges til side gjennom tilgivelse. Innimellom bør
- man legge byrden til side og gjøre noe for seg selv.
- Synd skaper selvfølgelig også byrder, men gjennom pakten med Jesus vil han ta syndens byrde fra oss.
- Andre kan også være en byrde for oss, kanskje ikke så ofte som vi tror
- .
- Men la oss være ydmyke i vår vurdering av situasjonen. Og kanskje vil kunnskapen om Dunning-Kruger-effekten også gjøre oss litt mer ydmyke.
- Vi får hjelp av Jesus, som gir oss hvile med byrdene våre, hjelper oss og lærer oss at byrdene blir lettere fordi han deler dem.
- Og en umåtelig stor herlighet venter oss kristne som vil vare evig
- .