Innledning
Vi har hørt om lederskap i noen uker nå, og en sammenligning fra forrige uke har hjemsøkt meg litt.
Eksemplet med en byggeplan for et skap ble sammenlignet med menighetsbygging. I Bibelen står det hvordan man bygger en menighet, og hvis man ikke følger Bibelen, blir det ikke noe av å bygge en menighet. Så langt så godt.
Dette har vi sikkert hørt mange ganger før, og det er bra at vi blir gjort oppmerksomme på det igjen og igjen. Bibelen er en rettesnor for våre liv og også en rettesnor for hvordan menigheten skal fortsette.
Det jeg synes er spennende med slike bilder, er av og til hvor bildet når sine grenser. Alle bilder, alle sammenligninger kommer til en grense på et eller annet tidspunkt, jo mer man går i detalj, jo mer halter det. Det er helt normalt, det vet vi.
For øyeblikket tenker vi på lederskap og på hvordan et fremtidig kirkelederskap kan se ut. Og jeg vil gjerne dvele litt ved bildet av byggeplanen.
(1. lysbilde): Vi bygger et skap
Jeg lette etter en slags byggeplan for et skap på internett og kom over Ikea-skapet som heter "PAX". På latin betyr "Pax" "fred", så det passer også på en måte inn i gudstjenesten.
Vi har ganske detaljerte instruksjoner her, og hvis du følger dem, får du det som regel til. Vanligvis følger det nødvendige verktøyet, unbrakonøkkelen, også med. Jeg har gjort dette noen ganger, og bortsett fra én gang var det uproblematisk. Den ene gangen skulle jeg montere et skap med glassdør, og glassdøren knuste på grunn av spenningen og det regnet avrundede glassplinter på meg - heldigvis var det sikkerhetsglass. Jeg klaget på det og fikk et nytt skap, og med det fungerte monteringen. Det er selvfølgelig ingen garanti for at en slik montering alltid vil fungere etter planen, men hvis du ikke handler for dumt, gjør det vanligvis det.
Jeg holder meg alltid nøyaktig til planen. Jeg har tross alt betalt for det, og jeg vil bruke det. Og dessuten føler jeg meg ikke krenket i min maskulinitet når et stykke papir forteller meg hva jeg skal gjøre.
Jeg vet ikke om det virkelig er slike mennesker som kjøper og monterer ting i henhold til mottoet "Jeg trenger ikke instruksjoner!" kjøper ting og monterer dem, men vi kjenner selvfølgelig klisjeene.
Men la oss komme tilbake til det opprinnelige bildet. Vi finner ikke en slik eksakt prosedyreplan, med en tilnærmet garanti for suksess, i Bibelen, verken for våre liv eller for kirken. Her ser vi tydelig at bildet har sine begrensninger.
Det finnes ingen eksakt bygge- og prosessplan som venter på den nye menighetens ledelse (skrue her, dybel der), og det finnes heller ingen unbrakonøkkel som passer i alle situasjoner.
Som mangeårig medlem av menighetsledelsen kan man være tilbøyelig til å utbryte: Tvert imot. Det virker ofte mer som det Saul opplevde da han ble innsatt som konge. Saul, før han ble forvandlet og David kom inn i bildet, hadde blitt kalt av Gud til å være Israels konge. Profeten Samuel salvet ham og kunngjorde noen tegn for Saul, og så kommer den første instruksen om hvordan Saul skal utøve sitt kongedømme, sitt lederskap så å si (1 Sam 10,7; NEÜ):
Jeg tror det ligger mye sannhet i det, men det er selvfølgelig bare ett aspekt.
Jeg vil gjerne bytte ut sammenligningen med å bygge et skap og fortelle deg om et av mine neste prosjekter.
Vi skal bygge et skur
(Vis og forklar lysbilde 2 til 5)
Er dette realistisk? Trenger jeg en nøyaktig plan, som for et IKEA-skap? Kan jeg i det hele tatt gjøre noe sånt?
Jeg studerte faktisk "YouTube" på akademiet og så: Hvordan gjør andre det?
Kan jeg i det hele tatt gjøre det?
Jeg gjør ofte dette med aktiviteter jeg vet lite om: undersøker på internett, ser på YouTube-videoer osv., også for å få en følelse av om det er realistisk å gjøre det selv.
Dessverre finnes det ingen bok i Bibelen "Fra hverdagen til et lederskapsmedlem". Men vi finner selvfølgelig beskrivelser av hvordan man kan og bør håndtere visse situasjoner.
For eksempel finner vi indikasjoner i Bibelen på at man ikke skal gjøre alt selv, men som Moses lytte til svigerfaren Jetros råd i 2. Mosebok 18,14-27 og delegere oppgaver, rett og slett stole på at andre gjør noe.
Eller Peter, som etter å ha hatt bordfellesskap med romerne i Apostlenes gjerninger 10, måtte svare på bebreidelser fra trangsynte jødiske venner og gjorde det på en så saklig måte at disse vennene fikk utvidet sin horisont og kunne legge trangsyntheten til side.
Apostlenes gjerninger 11, 4;
Hvor mange konflikter kunne ikke unngås med dette! Sikkert ikke alle, for når det er for mye menneskelig interaksjon, hjelper det ofte ikke med objektivitet, eller oftere er man ikke lenger objektiv selv.
Det finnes mange flere eksempler.
Og så er det selvfølgelig de egenskapene som en leder bør ha, som ble lest opp fra Titus 1 forrige uke. Så perfekt er det selvsagt ingen som er. Det er selvfølgelig nyttig å kjenne litt til sine egne begrensninger og svakheter. Og som leder er man også et team. Det er ikke et kongerike der én person bestemmer alt, og de andre må være heldige at denne personen ikke er en inkompetent tosk.
Det er et team der folk utfyller hverandre, der de oppmuntrer hverandre og driver hverandre fremover. Og sjansen er stor for at der en av oss har større problemer, er det en annen som har kommet litt lenger, og på den måten utfyller vi hverandre.
Men la oss komme tilbake til skuret. Det første spørsmålet er fortsatt: Kan jeg i det hele tatt gjøre det?
Etter det jeg har sett på YouTube i løpet av studietiden, er jeg ved godt mot. Jeg har allerede gjennomført mange prosjekter på denne måten, og de fleste har gått bra.
La oss gå videre til neste spørsmål:
Hvem gjør jeg dette for?
Hvorfor skal jeg sette opp et slikt skur?
Det ville jo være synd for veden. Det er en merkelig begrunnelse, i retning av at det ikke er noe poeng, men jeg vil ikke kaste noe.
Til tross for alle de edle motivene som bærekraft, å ikke kaste bort noe osv. må det ha et reelt formål. Jeg har virkelig bruk for skuret der.
Dette spørsmålet fikk meg til å tenke på et ord fra yrket mitt, ordet "omfang". Jeg har brukt det så ofte bare på engelsk at jeg måtte slå opp den tyske oversettelsen. Og det kan oversettes med "scope", "Geltungsbereich", "Anwendungsbereich".
Et skur som jeg vil leie ut eller til og med selge, for eksempel, har helt andre krav enn en slik ting for meg alene i hagen min.
Det samme spørsmålet gjelder selvfølgelig for samfunnet vårt. Hvilket omfang har samfunnet vårt, eller bør samfunnet vårt ha? Hvilket omfang? Spørsmålet er jo et klassisk spørsmål som kristne må stille seg selv igjen og igjen. De eldre husker kanskje at Herbert Szcepan, da han holdt noen arrangementer her hos oss på slutten av 80-tallet, stilte følgende spørsmål: Fellesskap, redningsgruppe eller klubbhus? Hva er vi her for?
Hvordan kan vi leve ut og implementere de tre store og like viktige temaene "fellesskap", "evangelisering" og "diakoni"?
Dette blir et viktig tema for det nye lederskapet. Kanskje må det bli flere overskrifter for fremtidens temaer.
OK, tilbake til skuret. Rammen for skuret mitt er klar. Det er bare for oss internt.
Hvordan begynner jeg?
Som forberedelse rydder jeg selvfølgelig plassen først. Men så begynner jeg med punktfundamentene. Disse KG-rørene har ligget hjemme hos meg i mange år, og de har også sine særegenheter, så de kan nok uansett bare brukes til slikt.
Ja, fundamentet... Ordet "fundamentalist" har kommet til å bety noe veldig dårlig, noe sånt som: et betonghode som ikke er villig til å lære og som vil gå over lik.
Men fundamentet i ens eget liv og fundamentet i samfunnet er viktig, akkurat som skuret også trenger en slags grunnmur.
Hvor dypt og hvordan man gjør det, er ikke så viktig her. Jeg så i en video noen som gravde ned hule betongblokker og plugget vinkler på dem. Hvis det er på dyrket jord, kan det til og med fungere. Det avhenger bare av undergrunnen. I en jordskjelvsone kan selv fast grunn sprekke.
Vi trenger ikke å starte fra bunnen av med samfunnet. Vi har mennesker, vi har også en bygning, men menneskene er selvfølgelig viktigere.
Under forberedelsene har jeg tenkt på om sammenligningen mellom skurbygningen og samfunnsbygningen til og med kan virke fornærmende. Skuret er bygget av gammelt skrot og et slitt KG-rør, og fellesskapet vårt er bygget av ... oss. oss.
De fleste av oss er heller ikke så veldig nye lenger, men hver og en av oss er unike, viktige, verdifulle og elsket av Gud. Og vi er heller ikke utskiftbare, slik som disse brettene. Når en forlater oss, er det et savn. Når en kommer, er han en berikelse.
Hvem kan jeg stole på?
Så langt har jeg unngått å stille meg selv ett eneste spørsmål om byggingen av dette skuret.
Jeg har sett mange videoer om det for å få inspirasjon. Men hvordan vet jeg at en video ikke er falsk? Eller at videoforfatteren egentlig er en kløpper, men har lyktes med videoen sin på grunn av flaks? Det kan også være tilfelle.
Det fører til spørsmålet: Hvem kan jeg stole på?
Når det gjelder skuret, har man ulike innfallsvinkler. Jeg er ingen håndverker, men jeg har allerede bygget et par ting. Da kan man som regel orientere seg etter de fleste. Det er selvfølgelig ikke alltid det fungerer, men for det meste passer det. Så kan du tenke på intensjonen til videoforfatterne. De fleste av dem vil ha flere seere og har derfor sannsynligvis et visst krav til kvalitet. Det er svært usannsynlig at noen lager slike videoer for bevisst å lure seerne. For da ville færre se de neste videoene.
Så det handler ofte om sunn fornuft, som ikke alltid er det dårligste beslutningskriteriet.
Når det gjelder samfunnsbygging, er det vanskeligere. Sunn fornuft har absolutt sin plass her, men her er vi tilbake ved begynnelsen, at Bibelen, Guds ord, selvfølgelig har den viktige informasjonen om menighetsbygging, og vi må alltid vende tilbake til den.
I Salme 127, 1; NL står det ganske slående:
Sunn fornuft er ofte nyttig, men det er ikke nok for kirkebygging. Gud må virke, ellers er alt dette nytteløst.
Apostlenes gjerninger 4 forteller om en bønn som menigheten i Jerusalem ba sammen etter at apostlene Peter og Johannes ble løslatt på betingelse av at de ikke lenger skulle tale offentlig om Jesus (Apg 4,23-31; NL):
Her ble de for første gang oppmerksomme på Guds storhet og allmakt. Og i tillegg levde de i et fiendtlig miljø. Det har vi vært forskånet for så langt.
Og så har vi her de to grunnpilarene i det å være kristen: gode nyheter og helbredende kraft, forkynnelse og diakoni. Og til det trenger vi mot og Guds kraft. Hvordan vi omsetter dette i praksis i byen vår i dag, er en oppgave som hver menighet må finne for sin egen tid. Metoder som ble brukt for 20 år siden, kan virke mot sin hensikt i dag.
Dette er absolutt en spennende oppgave for den nye menighetsledelsen. Men jeg er sikker på at Jesus Kristus vil hjelpe og veilede oss i dette.
Etter denne bønnen ristet bygningen, et symbol på at menigheten var beveget av Gud. Men det avhenger av menneskene. De ble fylt av Den hellige ånd og ble modige. De kunne aldri ha gjort det av egen kraft, akkurat som vi ikke kan gjøre det av egen kraft. Og Gud ønsker å gi oss styrke og mot til å gjøre det.
For hvis Herren ikke bygger huset, er byggmesterens arbeid forgjeves.
Sammendrag
Jeg vil oppsummere:
- Bibelen inneholder viktig og essensiell informasjon for menighetsbygging. Men det finnes ingen detaljert plan for hvordan menigheten skal bygges og drives.
- Noen ganger kan man bare gjøre det som faller en inn og stole på Gud.
- Menighetsledelse: Kan jeg i det hele tatt gjøre det? Man finner hjelp i Bibelen i vanskelige situasjoner, og man utfyller hverandre i teamet.
- Menighet, for hvem? Spørsmålet om "omfang" i byen: Dette er et av de viktige spørsmålene for den nye menighetsledelsen.
- Hvordan starte, spørsmålet om fundamentet. Menighetens fundament er selvfølgelig Jesus Kristus og Bibelen, og vi, folket, er byggematerialet. Her er sammenligningen med skuret spesielt misvisende, for i motsetning til utskiftbare gamle planker er hver og en av oss unike, viktige, verdifulle og elsket av Gud. Når en forlater oss, er han savnet. Når en kommer, er han en berikelse.
- Hvem kan man stole på? Til syvende og sist er det bare Gud, for hvis Gud ikke bygger huset, er byggherrenes arbeid forgjeves. La oss be om mot til å forkynne og om Guds helbredende kraft.