Meningsboble

Innledning

I dag vil jeg gjerne diskutere temaet meningsbobler mer inngående med dere, fordi jeg har tenkt på det ganske lenge.

Som en introduksjon tok jeg en titt her og der og spurte også ChatGPT en gang. Jeg bruker ofte denne AI-boten i jobbsammenheng for å få tekniske ideer og eksempler, og jeg hadde en følelse av at den hadde blitt litt tregere i det siste.

Jeg ba ham om noen oneliners (som er korte, fyndige utsagn på én setning) om temaet "meningsboble", og jeg syntes ett av utsagnene var veldig bra:

Forestill deg at

meningene dine var et bobleunivers - fargerikt, blendende, men samtidig så skjørt at det minste snev av virkelighet kunne sprenge det

Jeg søkte på nettet for å se om det var et sitat, men fant ingenting. Tilsynelatende har ChatGPT på en eller annen måte funnet på det selv, kombinert det på nytt. Vi vet ikke hvordan kreativiteten til AI-er fungerer, like lite som vi vet hvordan kreativiteten fungerer hos mennesker.

Men nok en gang dette vakre utsagnet: Forestill deg at

din mening er et bobleunivers - fargerikt, blendende, men samtidig så skjørt at det minste snev av virkelighet kan

få det til å sprekke.

Det finnes en bibeltekst i Det gamle testamentet som beskriver en meningsboble ganske godt, selv om ordet selvsagt ikke fantes på den tiden.

La meg ta dere med inn i denne historien, noen av dere kjenner den kanskje.

Jeg er som dere

1. Kongebok 22, 1-4; NL

1 I tre år var det ikke krig mellom Aram og Israel. 2 Det tredje året kom kong Josafat av Juda på besøk til kong Akab av Israel. 3 Da sa Israels konge til sine menn: "Er dere klar over at Ramot i Gilead tilhører oss? Og vi gjør ingenting for å ta det fra kongen av Aram!" 4 Så spurte han Josafat: "Vil du kjempe sammen med meg mot Ramot i Gilead?" Josafat svarte kong Akab: "Jeg er på din side, mitt folk er som ditt folk, mine hester er som dine hester."

En kort forklaring: Denne hendelsen fant sted rundt 860 f.Kr. På den tiden var Israel delt i et nordlig og et sørlig rike. Det nordlige kongedømmet ble styrt av Akab, som var en god politiker, men en ganske stygg karakter. Han tillot forfølgelse og drap på profeter i lang tid, han tillot religioner der det sannsynligvis ble ofret barn, og han fikk noen myrdet på falske anklager på grunn av et stykke land. Etter dette drapet innså han imidlertid at dette var galt, og han angret virkelig på sine handlinger og bekjente dette offentlig ved å vise seg i sekk og aske. Sannsynligvis angret han imidlertid ikke virkelig på sine feilaktige handlinger.

Josafat, kongen i Sørriket, var en god mann, kan man si. Han lyttet til Gud og ønsket å leve på en måte som behaget Gud.

La oss gå tilbake til teksten: Det var ingen krig på tre år, så vi burde heller rope "jippi", men Akab syntes de tre årene var for lange og ville i gang igjen. Det er selvfølgelig mulig at folket i Ramot var undertrykt på en ondskapsfull måte og at Akab bare ville befri dem på en human måte, men for meg høres det mer ut som et egoistisk ønske om å få et større domene, koste hva det koste ville.

Og så sier Josafat: "Jeg er på din side, mitt folk er som ditt folk, mine hester er som dine hester."

"Vi hører sammen, vi mot dem." Og enheten fortsetter (1 Kong 22,5.6; NL):

5 Og Josafat la til: "Men spør først hva Herren sier om dette." 6 Så tilkalte kong Akab profetene, omtrent 400 av dem, og spurte dem: "Skal jeg gå til krig mot Ramot i Gilead, eller skal jeg la det være i fred?" De svarte alle sammen: "Gå til krig! Herren vil gi dere en stor seier!"

Litt har allerede forandret seg hos Akab. Nå har han igjen profeter ved hoffet og tillater tydeligvis ikke lenger forfølgelse av slike profeter.

Alle er enige. Det er jo ganske hyggelig.

Du kjenner kanskje til dette. Du er i en gruppe der alle på en eller annen måte tikker akkurat som deg. Du føler deg kjent og trygg.

Tviler du?

Men det er liksom ikke nok for Josafat (1 Kong 22,7; NL):

7 Men Josafat spurte: "Er det ikke en annen av Herrens profeter her som vi kan rådføre oss med?"

Hvorfor spør Josafat etter en annen profet? Er ikke de 400 profetene nok? Han er tydeligvis i tvil om denne meningsboblen. Men hvorfor? Hva får noen til å tvile på flertallets mening, flertallets konsensus? Josafat var en mann som levde med Gud, og det var viktig for ham at Guds vilje ble gjort, uansett om alle var enige eller ikke. Han ville ikke gi slipp. Hva er rett, hva er sant, hva er Guds vilje? Og hva gjør vi hvis flertallet ser annerledes på det?

Jeg synes Akabs svar er godt, og ærligheten hans gjør ham nesten sympatisk (1 Kong 22,8; NL):

8 Israels konge svarte ham: "Det er en til som spør Herren, men jeg hater ham. Han har bare dårlige nyheter til meg: Mika, Jimlas sønn." "Du burde ikke snakke slik," sa Josafat.

Hvem elsker dårlige nyheter? Bokstavelig talt skyter man heller budbringeren av dårlige nyheter. Og du kan ikke kritisere uansett.

Vi er alle så enige.

Micha blir hentet

Og så henter de ham (1 Kong 22,9-13; NL):

9 Så kalte Israels konge på en av sine tjenere og befalte: "Fort! Hent Mika, Jimlas sønn!"
10 Kong Akab av Israel og kong Josafat av Juda satt i sine kongelige klær på sine troner på en plass ved Samarias port. Profetene profeterte foran dem. 11 Sidkija, sønn av Kana'ana, laget seg horn av jern og proklamerte: "Så sier Herren: Med disse skal du slå ned araméerne til du har utryddet dem." 12 Alle de andre profetene var enige med ham. "Ja," sa de, "dra opp til Ramot i Gilead og seire, for Herren vil gi dere seier!" 13 Budbæreren som var gått for å hente Mika, sa til ham: "Hører du? Alle profetene profeterer gode ting for kongen. Hvorfor slutter du deg ikke til dem og lover ham suksess?"

Uenighet er også vanskelig å bære. Vi elsker vår fargerike, blendende meningsboble. Hvorfor slutter du deg ikke til dem, det er så vakkert.

Men Mika er uenig (1 Kong 22,14; NL):

14 Men Mika svarte: "Så sant Herren lever, sier jeg bare det Herren taler til meg."

Som en god profet er du nødt til å si det, men så fortsetter det uventet (1 Kong 22:15; NL):

15 Da Mika stod foran kongen, spurte Akab ham: "Mika, skal vi gå til krig mot Ramot i Gilead eller ikke?" Og Mika svarte: "Gå til krig og seire! Herren vil gi kongen en stor seier!"

Hvorfor sier han det? Blir han skremt av denne enorme enigheten? Er han redd? Det er mulig.

Han var bare et menneske, og det å alltid krangle og påpeke det negative kan også bli for mye for deg, så du trekker deg tilbake til "Du har dine rettigheter og jeg har min fred".

Selv når det gjelder meningsbobler, vil du ikke lenger ha noen argumenter og kamper. For eksempel snakker vi rett og slett ikke om vaksinasjon lenger, det er ikke noe poeng uansett, vi kommer ikke til enighet. Jeg skjønner det, og gjør det noen ganger selv.

Men jeg synes egentlig ikke det er riktig. Man må kunne behandle hverandre med kjærlighet og respekt selv om man har kontroversielle meninger, selv om man synes innholdet i den andres mening er dumt. Men dette skillet mellom person og meningsinnhold blir stadig vanskeligere.

Jeg mener for eksempel at AfDs uttalelser om fornybar energi er feil, ja, jeg vil til og med si at de er innholdsmessig dumme. De vil stoppe og til og med reversere overgangen fra fossilt brensel til fornybare energikilder.

Hvordan snakker man med slike mennesker? Finner vi en kanal for dialog? Eller trekker vi oss tilbake i vår egen boble og tenker at det ikke er noen vits i det?

I 1. Korinterbrev 13, 1.2; NL (vi hørte det sist søndag) står det:

1 Hvis jeg kunne tale i verdens tunger eller med englenes tunger, men ikke hadde kjærlighet, ville min tale bare være meningsløs støy som en buldrende gongong eller en klingende bjelle. 2 Om jeg hadde profetiens gave og kunne alle mysterier og hadde all kunnskap, og om jeg hadde en tro som kunne flytte fjell, men ikke hadde kjærlighet, ville jeg ikke være noe.

Jeg ble trigget av disse versene om "meningsboblen". Selv om jeg kunne snakke og forklare ting veldig godt, ville ordene mine uten kjærlighet bare være sludder. Selv om jeg visste alt og virkelig kjente sannheten, ville det likevel være nytteløst uten kjærlighet.

Jesus Kristus sa i Matteus 22, 39; NL:

Elsk din neste som deg selv.

Du må elske din neste som deg selv, og ikke bare den i din meningsboble.

Jeg tror at vi bare kan finne kanaler for dialog, også utenfor vår egen boble, gjennom kjærlighet til vår neste, gjennom autentisk kjærlig handling. Det finnes sannsynligvis ingen annen måte.

Men la oss vende tilbake til teksten vår. Hvordan reagerer Akab på Mikas falske profeti (2 Kong 22,16; NL)?

16 Men kongen svarte: "Hvor ofte må jeg sverge på at du bare taler sannhet i Herrens navn?"

Han ville heller høre sannheten enn å bli løyet for. Når alt kommer til alt.

Mikas profeti

Og så gir Mika seg selv et sjokk (2 Kong 22,17-23; NL):

17 Da sa Mika til ham: "Jeg så hele Israel spredt i fjellene som sauer uten hyrde. Og Herren sa: 'De har ikke lenger noen herre. La dem gå hjem i fred."

Pang, boblen ser ut til å ha sprukket.

Denne krigen er ikke Guds vilje. Dra hjem i fred. Uten soldater blir det ingen krig.

Egentlig burde kongen passe på sine undersåtter som en hyrde, våke over dem, veilede dem til å gjøre godt, men Akab ville tydeligvis heller brenne ut folket sitt i krig.

18 "Har jeg ikke sagt det?" sa Israels konge til Josafat. "Han har aldri noe godt å si meg, bare dårlige nyheter."

Ingenting er vakrere enn når forventninger går i oppfyllelse, selv om de er dårlige. Du kan virkelig høre Akabs "se, se, se" her.

Men så avslører Mika bakgrunnen (2 Kong 22,19-23; NL):

19 Så fortsatte Mika: "Så hør hva Herren sier! Jeg så Herren sitte på sin trone, omgitt av himmelske hærskarer til høyre og venstre for seg. 20 Og Herren sa: 'Hvem kan lokke Akab til å dra i krig mot Ramot i Gilead, så han kan dø der? Det kom mange forslag, 21 helt til det til slutt kom en ånd fram for Herren og sa: "Jeg kan gjøre det!" "Hvordan vil du gjøre det?" spurte Herren. 22 Og ånden svarte: "Jeg vil gå og få Akabs profeter til å profetere alle løgnene. "Du vil lykkes," sa Herren. "Gå og gjør det!" 23 Dere ser at Herren har lagt en løgnaktig ånd i munnen på profetene deres. For Herren har bestemt seg for å føre ulykke over dere."

Hvem tror på en slik historie? Selv har jeg lært meg å stole på Bibelen fordi jeg har opplevd mye med Jesus Kristus, i likhet med mange av dere, og jeg er overbevist om at denne historien er sann. Og det skjedde faktisk en katastrofe med Akab etterpå. Han overlevde ikke krigen.

Men hvis noen fortalte meg en slik historie i dag, ville jeg ha svært vanskelig for å tro på den. Gud ønsker for eksempel baptistforbundets undergang og har derfor sørget for at alle pastorene sier dumme ting i prekenen neste søndag. Og en person vet dette og forteller meg det. Jeg innrømmer at sammenligningen er litt søkt, men hvis ikke Gud gjorde det veldig klart for meg at dette var sant, ville jeg ikke trodd det.

Det var også en viss spenning i luften etterpå (2 Kong 22,24-25; NL):

24 Da gikk Sidkia, Kenaanas sønn, bort til Mika og slo ham i ansiktet. "Hvordan kan Herrens Ånd ha forlatt meg for å tale til deg?" spurte han. 25 Mika svarte: "Det vil du merke den dagen du vandrer fra rom til rom og desperat leter etter et sted å gjemme deg."

Vi skjønner hvor vanskelig dette er. I dette tilfellet er bråkmakeren, som forteller en helt usannsynlig historie, den eneste som har rett. Ahab dør tross alt i denne krigen.

Bråkmakeren har selvfølgelig ikke alltid rett, det vet vi av egen erfaring. Men vi må huske på at noen ganger kan det usannsynlige og utenkelige for oss være sant, og da kan bobleuniverset vårt, uansett hvor fargerikt og blendende det er, sprekke med et kraftig smell.

Konklusjoner fra dette

Jeg vil gjerne trekke noen konklusjoner av dette:

Egen visdom

For det første et slående og velkjent ordtak fra Romerne 12:16; LUT:

Tro ikke at dere er vise.

står det i de fleste oversettelser. Kanskje enda mer passende er oversettelsen "Nytt liv":

Innbill dere ikke at dere vet alt!

Som kristne bør vi aldri miste denne ydmykheten, at vi ennå ikke vet så mye, at vi kan ta feil, at vi må lære gjennom hele livet. Vi må ikke ta vår egen meningsboble for alvorlig.

Å handle i kjærlighet

Og så vil jeg gjerne gjenta det Jesus Kristus sa i Matteus 22:39; NL:

Elsk din neste som deg selv.

Som kristne har vi erfart at Gud elsker oss og at han har tatt bort vår skyld.

Da kan vi møte vår neste i kjærlighet, til tross for alle temaene som "koronavaksinasjon", "Ukraina-krig", "klimaendringer", "e-bil", "varmepumpe", "Gaza-krig", du kan sikkert tenke deg enda flere trigger-emner som kan gjøre en samtale vanskelig.

Vi har vunnet diskusjonen og tapt personen, det kan ikke være tilfelle.

Alle trenger Jesus Kristus, uavhengig av hvilken boble de foretrekker å leve i. Og Jesus Kristus ønsker å nå alle mennesker.

Sammendrag

La meg oppsummere:

Nok en gang onelineren fra begynnelsen:

Forestill deg at meningene dine var et bobleunivers - fargerikt, blendende, men samtidig så skjørt at det minste snev av virkelighet kunne sprenge det.

Vi har sett på historien om Akab, Josafat og Mika i 2. Kongebok 22, og til å begynne med var de alle så skjønt enige.
Josafat ville ikke la seg blende av enigheten og stilte spørsmål.
Dårlige nyheter og motsetninger er ikke så hyggelig, enighet er mye hyggeligere.
Noen ganger er det som virker helt usannsynlig for oss, sant. La oss som kristne beholde denne ydmykheten, at vi aldri tror vi vet alt, og at vi alltid har noe å lære.
Og ikke minst: Forholdet til vår neste er mye viktigere enn å ha rett. La oss gå i dialog med hverandre i kjærlighet, slik Jesus Kristus viste oss.