Forwards...

Innledning

Jeg hadde nylig en samtale med en bekjent om koronaviruset. Du har kanskje lagt merke til at et nettmagasin publiserte koronavirusprotokollene fra Robert Koch Institute via Freedom of Information Act etter å ha vunnet en rettstvist.

Og nå er min venn, som ikke vaksinerte seg den gangen, opprørt over Lauterbach, som har uttalt seg i noen talkshows om at vaksiner ikke har noen bivirkninger og nylig innrømmet på TV at vaksineskader finnes i noen få tilfeller. Jeg gjorde litt research, Lauterbach var så ofte på TV i Corona-perioden at han i noen talkshows nevnte at det kunne være sjeldne vaksinasjonsbivirkninger. I andre talkshows snakket han om vaksinasjoner uten bivirkninger.

Jeg må innrømme at jeg ikke er så interessert i det lenger, og vennen min kunne ikke forstå det. Han virket skuffet over at jeg ikke ble sint på ham.

Personlig tror jeg at vi på en eller annen måte må ta et oppgjør med pandemien og måten den ble håndtert på, for å lære av den. Den neste pandemien kan tross alt komme på et tidspunkt, og da bør vi ha lært av den forrige.

Men jeg er fortsatt ikke interessert i det. Jeg leser bare nyhetene om det veldig overfladisk, om i det hele tatt.

Jeg har spurt meg selv om min manglende interesse er riktig.

Jeg synes det er viktig å lære av historien, for eksempel at nazitidens forbrytelser ikke blir glemt. Kolonitidens forbrytelser er allerede så godt som glemt. Så jeg tror det er verdt å ha grunnleggende kunnskap om vår historie.

Men noen ting, som koronaepoken, interesserer meg egentlig ikke.

Hvordan er det å være kristen? Hva sier Bibelen om å se fremover eller bakover?

Jeg har et ganske åpenbart bibelvers om dette, der Paulus beskriver sin retning i livet slik i Filipperbrevet 3:13b:

Jeg glemmer det som har vært, og ser mot det som ligger foran.

Uiuiui, et slikt utsagn er litt av en utfordring.

Suksesjon, men...

La oss ta en titt på et avsnitt fra Lukas 9, 59-62; NL, som handler om kall:

59 Han sa til en annen: "Kom, følg meg." Men han svarte: "Herre, la meg først gå hjem og begrave min far."60 Jesus svarte: "La de menneskene som ikke spør etter Gud, ta seg av sine døde. Din oppgave er å gå og forkynne at Guds rike skal komme."61 En annen sa: "Ja, Herre, jeg vil gjerne bli med deg, men la meg først ta farvel med familien min."62 Men Jesus sa: "Den som legger en hånd til plogen og så ser seg tilbake, er ikke skikket for Guds rike."

Disse versene får også meg til å måpe og føle meg litt overveldet.

Det starter med et veldig tydelig blikk fremover: "Kom, følg meg." Nå begynner noe nytt, nå begynner det.

Så kommer en annen innvending som man på en måte kan forstå. Hvorfor skulle han ikke begrave sin far før han begynner sin tjeneste?

Jeg synes disse uttalelsene fra Jesus virker mindre underlige hvis du lytter nøye til hva denne personen sier:

"Før jeg følger deg, må jeg først ordne opp i mine egne saker."

Dette minner meg om utsagn som jeg har hørt fra tid til annen i dag. Jeg har ikke tid til å gå i kirken nå fordi jeg har så mye å gjøre. Jeg har så mye å ta meg av.

Senere, når mine saker ikke lenger tar så mye plass, da kan jeg fokusere mer på Jesus.

Så disippelskap i prinsippet, ja, men først...

Etter min mening er dette skillet mellom tjeneste og privatliv ikke riktig. Når du begynner med Jesus, det er da disippelskap begynner. Selv om forpliktelser fra fortiden følger med deg, går du fortsatt fremover med Jesus Kristus.

Det er ikke helt klart om denne konkrete historien bare handlet om å organisere begravelsen eller om å følge den gamle faren på hans siste reise, som kunne ha tatt veldig lang tid.

Hva ville ha skjedd hvis han ikke bare hadde begravet faren, men også forkynt Guds rikes komme i farens hus? Det ville også ha vært disippelskap. Jeg vet at dette ikke alltid er like lett i ens eget foreldrehjem og blant ens egen slekt.

Disippelskap trenger selvfølgelig ikke alltid å være en proklamasjon med ord, men disippelskap kan begynne umiddelbart, du trenger ikke et "men først".

La oss også ta en titt på den andre personen:

61 En annen sa: "Ja, Herre, jeg vil gjerne gå med deg, men la meg først ta farvel med familien min."62 Men Jesus sa: "Den som legger en hånd på plogen og så ser seg tilbake, er ikke skikket for Guds rike."

Her har vi igjen dette "men først", men en avskjed kan vel ikke ta så lang tid?

Jeg tror at dette utsagnet var myntet på denne personen personlig. Å ta farvel vil ikke ha vært noe problem, men med hvilken innstilling går du herfra?

Ser man fremover og gleder seg til det nye, til etterfølgeren, eller ser man tilbake og sørger over fortiden?

Selv har jeg aldri hatt en plog i hånden, men jeg kan tenke meg at man ikke pløyer særlig rett hvis man alltid ser bakover.

Det minner meg om mopedtiden min. Hvis jeg så meg over skulderen før jeg svingte, kunne jeg ikke kjøre rett i det korte øyeblikket. Jeg svingte alltid litt til den siden jeg skulle svinge mot.

Er det galt å se seg tilbake?

Jeg tror det kommer an på. Hvis du snur deg en gang i blant mens du pløyer og beundrer landskapet eller ser på hvor mye du allerede har gjort, så synes jeg ikke det er så ille.

Men hvis du ser deg tilbake og stadig blir sint over tapte muligheter, hvis urettferdig behandling i fortiden alltid er til stede, hvis du sørger over de gode gamle dagene, da kommer livet ut av kurs. Det tror jeg virkelig.

På dette punktet tenkte jeg lenge og vel på om jeg skulle bruke eksemplet med å takle koronaviruset igjen. Det er alltid et hett tema.

Generelt sett har jeg personlig tenkt på å bli politisk aktiv på en eller annen måte fra tid til annen, for jeg synes faktisk det er dumt å bare klage og ikke gjøre noe selv.

Men under koronaperioden syntes jeg situasjonen var så vanskelig at jeg ikke ville bytte plass med noen politiker. Selvfølgelig ble det gjort feil, og noen var kriminelle (f.eks. maskeavtaler), men det var også rett og slett vanskelig. Vi visste ikke hvor farlige de enkelte virusvariantene egentlig var. Jeg vil ikke forsvare noen politikere, jeg kan ikke se inn i hodet på noen for å se hvilke motiver de reiste med.

Men hvordan ser du tilbake på koronavirusepoken? Ønsker vi å lære av feilene våre slik at vi kan håndtere neste pandemi bedre?

Eller går pulsen rett til 180 når du ser tilbake? Hvis sinne og indignasjon alltid tar overhånd når du ser deg tilbake, vil du ikke være i stand til å holde en rett linje.

Å følge Jesus Kristus går fremover.

La oss ta en titt på

misjonsbefalingen

Matteus 28, 18-20; NT

18 Da gikk Jesus bort til dem og sa: "All makt i himmelen og på jorden er gitt meg. 19 Gå derfor ut til alle folkeslag og gjør mennesker til disipler. Døp dem i Faderens og Sønnens og Den hellige ånds navn, 20 og lær dem å adlyde alt det jeg har befalt dere. Og vær viss på dette: Jeg er med dere hver dag inntil tidenes ende!"

Det er interessant hva Jesus ikke sier her:

"Så se til at dere forblir trofaste og ikke lar dere forlede til å stjele, slik Judas gjorde. Og slutt å krangle om hvem som er den største blant dere."

Jesus kunne sikkert ha tatt opp mange negative ting fra de siste tre årene med disiplene. Men det gjør han ikke.

Først utvider han deres syn på seg selv:

All makt i himmelen og på jorden er gitt meg.

Og så kommer oppdraget om å gjøre disipler. Dette er det største og viktigste oppdraget som noen gang er gitt. Og alle som ønsker å følge Jesus Kristus, og det betyr å reise sammen med ham, kan være en del av det.

Og så et nytt blikk fremover:

Og vær forvisset om at jeg er med dere hver dag inntil tidens ende!

Hvor viktig er ikke den tiden i våre liv da dette kanskje ennå ikke var tilfelle?

La oss se mot fremtiden.

Men å ta et oppgjør med fortiden?

Men hva om vi hjemsøkes av fortiden?

Jeg ville gjøre det veldig enkelt for meg selv hvis jeg skulle stoppe med å "se fremover".

Det finnes også noe som heter å ta et oppgjør med fortiden i Bibelen.

Håndtering av tvister

Et punkt som jeg gjerne vil se nærmere på, er hvordan man håndterer tvister. Ettersom Bibelen skildrer mennesker på en ganske realistisk måte, er det selvfølgelig også snakk om tvister i Bibelen, som noen ganger ender på en ubehagelig måte.

En strategi for å løse tvister er å si: La oss ikke snakke mer om det.

Dette kan fungere for banaliteter, men det fungerer ikke for dype uenigheter og konflikter.

Apostlenes gjerninger 15 handlet om hvorvidt ikke-jøder som ønsket å slutte seg til Jesus, måtte holde alle jødiske lover. Denne striden hadde ulmet en stund, og da den virkelig tilspisset seg, kunne den ha revet den nystartede menigheten fra hverandre hvis de ikke hadde kommet sammen for å løse problemet.

Man fant en løsning der flertallet av de tilstedeværende var enige. Det var ikke et kompromiss der alle fikk litt, men den ene parten hadde stort sett rett, og de andre aksepterte det, sannsynligvis fordi de behandlet hverandre med stor respekt.

Forholdet mellom partene var sikkert også viktig her. Alle kan ha røde linjer som de ikke kan gå tilbake på, men man bør begrense seg til reelle røde linjer.

Kanskje var det noen på den tiden som selv etter apostelkonsilet mente at det var tatt en feil avgjørelse. Nå kunne han ha startet noe eget sammen med de få andre misfornøyde. Eller, hvis det var mulig for ham, aksepterte han at flertallet hadde en annen erkjennelse, og sluttet seg til dem likevel, fordi han kanskje hadde tatt feil. Nå er striden løst, og alle kan nå gå videre sammen i disippelskap.

Pastoral omsorg

Et kanskje enda viktigere aspekt ved det å ta et oppgjør med fortiden er av sjelesørgerisk karakter.

Noen mennesker bærer på traumer som følge av vonde opplevelser, mens andre ikke klarer å ta et oppgjør med det de selv har gjort i fortiden.

Her er det selvfølgelig bare individuelle hensyn å ta.

Ordspråkene 14,10 (NT) sier dette veldig treffende:

Hjertet alene kjenner sin dype smerte, og det deler heller ikke sin glede med fremmede.

Alle føler sin egen smerte, og for noen er den virkelig smertefull.

Jeg synes eksemplet med hvordan Jesus behandler Peter er veldig vakkert.

Peter hadde tross alt fornektet Jesus tre ganger etter at han frimodig hadde proklamert at han ville gå i døden med Jesus.

Og i samtalen etterpå, i Johannes 21,15-19, spurte Jesus ham tre ganger om Peter elsket ham.

Den tredje gangen var litt ubehagelig for Peter, og han ble trist. Men denne type samtale var tydeligvis viktig for å overvinne den tredobbelte fornektelsen.

Men så går det også fremover igjen (Joh 21, 18.19; NL):

18 Jeg forsikrer deg om at da du var ung, kunne du gjøre hva du ville og gå hvor du ville. Men når du blir gammel, skal du strekke ut hendene, og noen andre skal lede deg og føre deg dit du ikke vil gå." 19 Jesus antydet på denne måten hvordan Peter skulle dø for å ære Gud. Så utfordret Jesus ham: "Følg meg."

"Følg meg." Og slik fortsetter det.

Her skjønner du at sjelesorg må være individuelt tilpasset og hjelpsom. Kanskje er en slik samtale noen ganger ubehagelig, men den bringer fremgang, og den må føre fremover.

Og her avsluttes det med "Følg Jesus", ikke bare som en formel, men som et reelt perspektiv.

Oppsummering

La meg oppsummere:

Å se tilbake og å se fremover? Hva er viktig, hva interesserer oss?
Paulus utfordrer oss: Jeg glemmer fortiden og ser mot det som ligger foran oss.
Disippelskap kan begynne umiddelbart: Ikke noe "men først". Ta Jesus med deg inn i dine anliggender.
Å klage, være bitter eller sint når man ser tilbake, bringer livet ut av kurs.
Misjonsbefalingen er fokusert på fremtiden, innrammet av Jesu Kristi storhet og hans løfte om at han alltid vil være med oss.
Å ta opp tvister kan være en del av et nødvendig oppgjør med fortiden.
Individuell sjelesorg, som med Peter og Jesus, kan være nødvendig for deg personlig. Men denne sjelesorgen må også se fremover: Følg Jesus.