Klarer vi det?

Fra ruiner til gjenoppbygging: lærdom fra Nehemjas' byggeprosjekt.

Gudstjeneste, , , Kreuzkirche Leichlingen, mer...

automatisk oversatt

Innledning

Jeg vil gjerne begynne med å vise deg et bilde (skur).

Er det noen som husker det? Det er mer enn et halvt år siden.

Slik så det ut før: (foran skuret).

Er det noen som husker hva det handlet om den gangen?

Det er alltid spennende for en predikant å vite hvor mye av en preken som er beholdt. Men noen ganger vet jeg det ikke selv og må slå det opp.

På den tiden tenkte vi på "management according to plan", og jeg valgte dette skuret, som jeg senere bygde av skrot, som eksempel.

Det fantes ingen nøyaktig byggeplan, men jeg gjorde det trinn for trinn.

På den ene siden var det spennende, men det bød også på noen utfordringer. Siden jeg ikke har så mye erfaring med å bygge skur, måtte jeg tenke gjennom og prøve ut mange ting, noe som selvfølgelig tok tid.

Og noen ganger måtte jeg stoppe fordi jeg for eksempel gikk tom for skruer. Det hadde vært vanskelig for meg å beregne på forhånd hvor mange av hvilke skruer jeg ville trenge og når.

Og denne tilnærmingen har noen ganger den ulempen at du ikke vet nøyaktig når du er ferdig. Jeg kan legge til en takrenne på baksiden av taket (jeg har fortsatt en plastrenne igjen), jeg kan legge til en hylle til i boden. Noen ganger kan man pusle med ting i det uendelige.

Uansett vil jeg gjerne installere strøm og belysning i skuret.

Hvis du bygger etter en plan, er det tydelig når du er ferdig. Ideelt sett har du et byggesett som inneholder alle delene. Og når alle delene er montert, er du ferdig, og det er en god følelse. Det er litt kjipt hvis det fortsatt er deler til overs.

Jeg vil gjerne bli med deg i dag på temaet "å bygge" og følge en person fra Det gamle testamentet litt på dette emnet

Ønsket om å gjenoppbygge

Gud åpner en ny vei

Nehemja levde rundt 450 f.Kr. i det daværende Persia og hadde en god posisjon ved det persiske hoffet. Han var munnskjenk der og hadde derfor en betrodd stilling hos kongen, og han skal heller ikke ha vært fattig.

Men Nehemja led under sitt ødelagte hjemland, Jerusalem, der han kom fra, og det lot ham ikke gå (Nehemja 2:1-8; NL):

1 I måneden Nisan, i kong Artahsastas 20. regjeringsår, holdt kongen fest, og jeg serverte ham vin. Inntil da hadde jeg aldri vist tristhet i hans nærvær. 2 Da sa kongen til meg: "Hvorfor ser du så trist ut? Du er vel ikke syk? Da kan det bare bety at du har sorg i hjertet!" Jeg ble dypt sjokkert 3 og svarte kongen: "Lenge leve kongen! Men hvorfor skulle jeg ikke være trist? Byen der mine forfedre ligger begravet, ligger i ruiner og portene er brent." 4 Da spurte kongen meg: "Hva ber du meg om?" Jeg bønnfalt himmelens Gud 5 og svarte: "Hvis det behager Deres Majestet og hvis De har behag i meg, Deres tjener, ber jeg Dem sende meg til Juda for å bygge opp igjen byen der mine forfedre ligger begravet." 6 Kongen - dronningen satt ved siden av ham - spurte: "Hvor lang tid vil reisen din ta? Når kommer du tilbake?" Kongen likte tanken på å sende meg. Så jeg ga ham et bestemt tidspunkt 7 og sa til ham: "Hvis det behager Deres Majestet, så gi meg brev til stattholderne vest for Eufrat om å la meg passere til jeg kommer til Juda, 8 og et brev til Asaf, vokteren av kongens skoger, om å gi meg trevirke til bjelkene i slottsportene som hører til templet, til bymuren og til huset jeg går inn i." Og fordi min Guds gode hånd var over meg, innvilget kongen min anmodning.

Nehemja virket som en autentisk og ærlig person som hadde vanskelig for å skjule det som plaget ham.

Hvordan ville historien ha fortsatt hvis han hadde skjult sorgen fullstendig og latt som om han var i godt humør overfor kongen? Da ville kanskje "Nehemjas bok" ha sluttet her i kapittel 2, eventuelt med den siste setningen: "Og Nehemja døde etter noen år av sorg over det ødelagte Jerusalem."

Men han er ærlig, som sagt, han kan nok ikke noe for det, og legger ikke skjul på noe, og etter en bønn til Gud ber han kongen om alt han trenger til prosjektet sitt, og kongen gir ham det.

Jeg tror at situasjonen bar i seg en risiko, noe som også kommer til uttrykk i redselen hans. Kongen var tross alt en eneveldig hersker og kunne kanskje ha tolket Nehemjas anmodning som et opprør mot ham.

Ved første øyekast kan ærligheten og autentisiteten hans føre til at han havner i trøbbel, men med Guds hjelp åpner det seg helt nye muligheter.

Og det er viktig for ham, han risikerer det, og han er ganske smertefri i sine forespørsler. Sannsynligvis var han allerede opptatt av saken på forhånd, siden han var i stand til å beregne en omtrentlig varighet og tydeligvis allerede var klar over at han trengte kongens hjelp. Kanskje hadde han allerede planlagt grovt på forhånd.

Han vet selvsagt ikke om innbyggerne i Jerusalem i det hele tatt ønsker å delta i gjenoppbyggingsprosessen, eller om de allerede har gitt opp.

Hvordan er situasjonen egentlig?

Nehemja er imidlertid ikke helt naiv i sin tilnærming (Nehemja 2:9-15; NL):

9 Da jeg kom til stattholderne vest for Eufrat, overleverte jeg kongens brev til dem. Kongen hadde sendt offiserer og ryttere med meg. 10 Da horonitten Sanballat og ammonitten Tobia hørte dette, ble de svært misfornøyde med at det var kommet noen som var opptatt av israelittenes ve og vel. 11 Da jeg kom til Jerusalem og hadde vært der i tre dager, 12 dro jeg ut om natten med noen få menn. Jeg hadde ennå ikke fortalt noen om det Gud hadde lagt i mitt hjerte som en plan for Jerusalem. Jeg hadde heller ikke noe annet dyr med meg enn det jeg red på. 13 Så red jeg ut om natten gjennom Dalporten og forbi Dragekilden til Dungporten for å se Jerusalems nedbrutte murer og de nedbrente portene. 14 Så red jeg videre til Kildeporten og Kongedammen, men det var ingen vei gjennom. 15 Så gikk jeg til fots om natten oppover bekkedalen og undersøkte muren før jeg vendte om og gikk tilbake gjennom Dalporten.

Den første motstanden dukker opp, og Nehemja ser nøye på situasjonen på bakken. Han vil vite hva han står overfor.

Mye var virkelig ødelagt. Og tydeligvis måtte han også selv ta konsekvensene av det. Muren var revet ned, portene var brent og stiene var blokkert av steinsprut.

Jeg er ikke sikker på hvorfor han først vurderte alt helt på egen hånd. Kanskje han ennå ikke visste hvem han kunne stole på, eller kanskje han generelt var usikker på om de andre ville gå med på det og ville finne ut av det først, slik at han kunne overbevise de andre om nødvendig.

Men så tar han andre med på laget (Nehemja 2, 17.18; NL):

17 Jeg sa til dem: "Dere ser hvilken elendighet vi er i! Jerusalem ligger øde, og portene er brent ned. Kom, la oss bygge opp Jerusalems mur igjen, så vi ikke lenger blir til latter." 18 Og jeg fortalte dem hvordan Gud hadde holdt sin nådige hånd over meg, og også hva kongen hadde sagt til meg. Og de svarte meg: "La oss begynne og bygge!" Og de satte i gang med det gode arbeidet.

Denne siste setningen, "Og de satte i gang med den gode gjerning", betyr noe mer enn bare å komme i gang. Dette blir tydelig ved å sammenligne ulike oversettelser:

Vi vet ikke hvordan de andre følte eller vurderte situasjonen i Jerusalem på forhånd. Men Nehemja, som Gud åpnet alle dører for, motiverer dem, og de setter i gang.

Noen ganger avhenger det av enkeltpersoner som motiverer andre. Kanskje var Nehemja generelt kjent som en ærlig person, kanskje hadde han en spesiell utstråling, kanskje hadde han allerede tatt med seg litt ved, vi kan bare spekulere.

Og kanskje var de også motivert av nødvendigheten, det meningsfulle i denne oppgaven. Den ødelagte muren og den brente porten var et reelt problem, en fare for innbyggerne, for en mur betydde også beskyttelse mot røvere på den tiden.

Skuret mitt var egentlig bare et luksusprosjekt, litt nyttig, og jeg hadde så mye trevirke til overs, men det var veldig viktig å gjenoppbygge denne byen.

For å være motivert må du også se hensikten med en oppgave og stå bak den.

Byggingen er i gang...

I neste kapittel, Nehemja 3, begynner byggingen. Kapitlet består i stor grad av en liste over hvilken gruppe innbyggere som bygde opp hvilken port og hvilken del av muren. Og på en eller annen måte ble alle involvert, også folk fra Jerusalems nabolag. Alle var nok ikke murere eller tømrere, men mer sannsynlig gjør-det-selv-folk. Jeg tror imidlertid at folk på den tiden gjorde mye mer gjør-det-selv-arbeid enn vi gjør i dag, så grunnleggende manuelle ferdigheter var nok mer utbredt.

En spesielt flittig mann ved navn Baruk ble nevnt, i tillegg til folk som unndro seg arbeid, blant annet ledende menn fra byen Tekoa i nabolaget. De var faktisk for stolte til å bøye ryggen for arbeidet (v. 5). Men dette var faktisk de eneste unntakene som ble nevnt.

Så oppsto motstanden igjen. Den tidligere nevnte Sanballat håner jødene (Nehemja 3,34; NL):

Han sa til sine landsmenn og Samarias herskere: "Hva gjør de elendige jødene der? Skal de få være i fred? Vil de ofre? Vil de fullføre det i dag? Vil de gjenopplive steinene fra ruinhaugen som har blitt brent?"

I ethvert prosjekt kan det være mennesker som er imot det eller aktivt motarbeider det, eller det kan være forhold som hindrer arbeidet.

Jeg syntes bildet av de brente steinene i ruinhaugen var interessant.

De kunne sikkert ikke kjøpe alt materialet nytt, men måtte jobbe med det som fantes. Det minner meg litt om skuret mitt.

Men du kjenner kanskje igjen bildet fra 1 Peter 2:5a; NL:

Og la nå Gud bygge dere inn i sitt åndelige tempel som levende steiner.

Av og til føler vi oss kanskje mer som de ubrukelige steinene som ligger i ruinhauger, litt utbrent, men det er med disse steinene Gud ønsker å bygge menigheten. Ikke bygningen, ikke tomten, men vi, menneskene som tilhører Jesus Kristus, det er vi som er Guds kirke.

Ved slutten av kapitlet var de allerede halvveis (Nehemja 3:38; NL):

Til slutt fullførte vi muren til halvparten av den opprinnelige høyden rundt hele byen, og folk engasjerte seg helhjertet.

"Av hele mitt hjerte", flott.

Krise

Så kom de første krisene. Fiender dannet allianser mot jødene, og mange ble også overveldet (Nehemja 4:3,4; NT):

3 Men vi ba til vår Gud og satte vaktposter mot dem dag og natt. 4 Men da sa jødene: "Bærernes styrke er ikke lenger nok, steinmassene er altfor store! Vi kan ikke lenger bygge muren!"

Og så så det ut til å bli enda verre (Nehemja 4:5, 6; NT):

5 Men våre fiender sa til seg selv: "La dem ikke merke eller se noe til oss før vi er midt iblant dem. Da vil vi slå dem ihjel og gjøre slutt på dette." 6 Og jødene som bodde i nærheten av dem, sa kanskje ti ganger til oss: "Hvor dere enn vender dere, er de mot oss."

Det må understrekes nok en gang at byggingen av byen ikke var rettet mot noen som helst. De ville rett og slett bare bo trygt.

Hvor kom dette fiendskapet fra? Var det misunnelse? Eller ville de rett og slett ikke gi opp sin overlegenhet over den ødelagte byen?

Nehemja var nødt til å håndtere krisen. Han kunne ikke ignorere disse problemene (Nehemja 4:7-12; NL):

7 Så satte jeg ut bevæpnede vakter på de åpne stedene, bak de laveste delene av muren. Jeg delte folket inn i klaner og befalte dem å bevæpne seg med sverd, spyd og buer. 8 Så så jeg meg rundt og stilte meg foran adelen, byens ledere og resten av folket og sa til dem: "Vær ikke redde for dem. Kom Herren i hu, han som er stor og forferdelig, og kjemp for vennene deres, familiene deres og hjemmene deres!" 9 Da fiendene våre fikk høre at vi kjente til planen deres og at Gud hadde forpurret den, vendte vi tilbake til muren, hver til sitt arbeid. 10 Men fra den dagen av var det bare halvparten av mennene mine som arbeidet på muren, mens den andre halvparten holdt vakt, bevæpnet med spyd, skjold, buer og ringbrynjer. De ledende mennene stilte seg bak Judas folk, 11 som bygde opp muren. Bærerne fortsatte arbeidet med den ene hånden på verktøyet og den andre på våpenet. 12 Alle som bygde, hadde et sverd ved siden av seg. Og mannen med signalhornet sto ved siden av meg.

Utmattelsen kunne overvinnes når vi igjen fikk et perspektiv. Gud er på vår side, og det var et lederskap som hadde en meningsfull plan.

Uten krise ville det gått raskere, men truslene gjorde at noen av arbeiderne alltid måtte stå bevæpnet på vakt. Også arbeiderne selv hadde alltid våpen med seg.

Vi kjemper ikke med ekte våpen, gudskjelov, men vi må være forberedt på problemer. Vårt våpen er Bibelen, som vi kan bruke til å lære og forstå mange ting. Og det å alltid ha en hånd på Bibelen er på en måte også et vakkert bilde.

Men la oss se på situasjonen i mer generelle termer. Jeg vet fra jobben at prinsippet på møter eller i arbeidsgrupper er "krise har prioritet". Hvis det er reelle problemer, som for eksempel utmattelse eller hindrende ytre påvirkninger, må man håndtere disse først før man kan gå videre til agendaen. Dette skjer som regel ikke så raskt som man gjerne skulle ønske, men noen ganger må man ta hensyn til problemer som kommer inn eller kommer utenfra, selv om det forsinker det faktiske arbeidet. Sånn er det bare.

Nehemjas sosiale reformer

Så kom en ny krise: I kapittel 5 blir det klart at den skjeve fordelingen av eiendom setter folkets samhold i fare. Fattige innbyggere må pantsette eiendelene sine for å betale skatten, og noen barn blir solgt som slaver på grunn av fattigdom.

Nehemja gjennomfører en sosial reform (Nehemja 5,9-11; NL):

9 Så fortsatte jeg: "Det dere gjør, er ikke bra! Burde dere ikke leve i ærefrykt for Gud for å hindre at vi blir til latter for våre fiender? 10 Jeg selv, mine slektninger og mine menn har også lånt folket penger og korn, men nå vil vi slette denne gjelden. 11 Gi dem tilbake åkrene, vingårdene, olivenlundene og husene deres i dag! Og ettergi dem også alt de fortsatt skylder dere i penger, korn, vin og olje."

Og alle blir involvert.

Sosialt sett er et "vi" alltid en vits hvis folk alltid vegeterer på kanten av tilværelsen på grunn av fattigdom, mens andre lever i luksus. Uten at alle får dekket sine grunnleggende behov, fungerer ingenting.

Og uten samhold kunne ikke gjenoppbyggingen ha blitt fullført.

Sammendrag

Deretter ble Nehemja utsatt for flere attentatforsøk (veldig spennende å lese i kapittel 6), men de bringer prosjektet til en vellykket avslutning.

La meg oppsummere: