Innledning
Jeg vil gjerne begynne med å vise deg et bilde (skur).
Er det noen som husker det? Det er mer enn et halvt år siden.
Slik så det ut før: (foran skuret).
Er det noen som husker hva det handlet om den gangen?
Det er alltid spennende for en predikant å vite hvor mye av en preken som er beholdt. Men noen ganger vet jeg det ikke selv og må slå det opp.
På den tiden tenkte vi på "management according to plan", og jeg valgte dette skuret, som jeg senere bygde av skrot, som eksempel.
Det fantes ingen nøyaktig byggeplan, men jeg gjorde det trinn for trinn.
På den ene siden var det spennende, men det bød også på noen utfordringer. Siden jeg ikke har så mye erfaring med å bygge skur, måtte jeg tenke gjennom og prøve ut mange ting, noe som selvfølgelig tok tid.
Og noen ganger måtte jeg stoppe fordi jeg for eksempel gikk tom for skruer. Det hadde vært vanskelig for meg å beregne på forhånd hvor mange av hvilke skruer jeg ville trenge og når.
Og denne tilnærmingen har noen ganger den ulempen at du ikke vet nøyaktig når du er ferdig. Jeg kan legge til en takrenne på baksiden av taket (jeg har fortsatt en plastrenne igjen), jeg kan legge til en hylle til i boden. Noen ganger kan man pusle med ting i det uendelige.
Uansett vil jeg gjerne installere strøm og belysning i skuret.
Hvis du bygger etter en plan, er det tydelig når du er ferdig. Ideelt sett har du et byggesett som inneholder alle delene. Og når alle delene er montert, er du ferdig, og det er en god følelse. Det er litt kjipt hvis det fortsatt er deler til overs.
Jeg vil gjerne bli med deg i dag på temaet "å bygge" og følge en person fra Det gamle testamentet litt på dette emnet
Ønsket om å gjenoppbygge
Gud åpner en ny vei
Nehemja levde rundt 450 f.Kr. i det daværende Persia og hadde en god posisjon ved det persiske hoffet. Han var munnskjenk der og hadde derfor en betrodd stilling hos kongen, og han skal heller ikke ha vært fattig.
Men Nehemja led under sitt ødelagte hjemland, Jerusalem, der han kom fra, og det lot ham ikke gå (Nehemja 2:1-8; NL):
Nehemja virket som en autentisk og ærlig person som hadde vanskelig for å skjule det som plaget ham.
Hvordan ville historien ha fortsatt hvis han hadde skjult sorgen fullstendig og latt som om han var i godt humør overfor kongen? Da ville kanskje "Nehemjas bok" ha sluttet her i kapittel 2, eventuelt med den siste setningen: "Og Nehemja døde etter noen år av sorg over det ødelagte Jerusalem."
Men han er ærlig, som sagt, han kan nok ikke noe for det, og legger ikke skjul på noe, og etter en bønn til Gud ber han kongen om alt han trenger til prosjektet sitt, og kongen gir ham det.
Jeg tror at situasjonen bar i seg en risiko, noe som også kommer til uttrykk i redselen hans. Kongen var tross alt en eneveldig hersker og kunne kanskje ha tolket Nehemjas anmodning som et opprør mot ham.
Ved første øyekast kan ærligheten og autentisiteten hans føre til at han havner i trøbbel, men med Guds hjelp åpner det seg helt nye muligheter.
Og det er viktig for ham, han risikerer det, og han er ganske smertefri i sine forespørsler. Sannsynligvis var han allerede opptatt av saken på forhånd, siden han var i stand til å beregne en omtrentlig varighet og tydeligvis allerede var klar over at han trengte kongens hjelp. Kanskje hadde han allerede planlagt grovt på forhånd.
Han vet selvsagt ikke om innbyggerne i Jerusalem i det hele tatt ønsker å delta i gjenoppbyggingsprosessen, eller om de allerede har gitt opp.
Hvordan er situasjonen egentlig?
Nehemja er imidlertid ikke helt naiv i sin tilnærming (Nehemja 2:9-15; NL):
Den første motstanden dukker opp, og Nehemja ser nøye på situasjonen på bakken. Han vil vite hva han står overfor.
Mye var virkelig ødelagt. Og tydeligvis måtte han også selv ta konsekvensene av det. Muren var revet ned, portene var brent og stiene var blokkert av steinsprut.
Jeg er ikke sikker på hvorfor han først vurderte alt helt på egen hånd. Kanskje han ennå ikke visste hvem han kunne stole på, eller kanskje han generelt var usikker på om de andre ville gå med på det og ville finne ut av det først, slik at han kunne overbevise de andre om nødvendig.
Men så tar han andre med på laget (Nehemja 2, 17.18; NL):
Denne siste setningen, "Og de satte i gang med den gode gjerning", betyr noe mer enn bare å komme i gang. Dette blir tydelig ved å sammenligne ulike oversettelser:
- Og de styrket sine hender til det gode arbeidet.
- De gikk ivrig i gang med forberedelsene.
- De satte målbevisst i gang med arbeidet.
- De oppmuntret hverandre.
Vi vet ikke hvordan de andre følte eller vurderte situasjonen i Jerusalem på forhånd. Men Nehemja, som Gud åpnet alle dører for, motiverer dem, og de setter i gang.
Noen ganger avhenger det av enkeltpersoner som motiverer andre. Kanskje var Nehemja generelt kjent som en ærlig person, kanskje hadde han en spesiell utstråling, kanskje hadde han allerede tatt med seg litt ved, vi kan bare spekulere.
Og kanskje var de også motivert av nødvendigheten, det meningsfulle i denne oppgaven. Den ødelagte muren og den brente porten var et reelt problem, en fare for innbyggerne, for en mur betydde også beskyttelse mot røvere på den tiden.
Skuret mitt var egentlig bare et luksusprosjekt, litt nyttig, og jeg hadde så mye trevirke til overs, men det var veldig viktig å gjenoppbygge denne byen.
For å være motivert må du også se hensikten med en oppgave og stå bak den.
Byggingen er i gang...
I neste kapittel, Nehemja 3, begynner byggingen. Kapitlet består i stor grad av en liste over hvilken gruppe innbyggere som bygde opp hvilken port og hvilken del av muren. Og på en eller annen måte ble alle involvert, også folk fra Jerusalems nabolag. Alle var nok ikke murere eller tømrere, men mer sannsynlig gjør-det-selv-folk. Jeg tror imidlertid at folk på den tiden gjorde mye mer gjør-det-selv-arbeid enn vi gjør i dag, så grunnleggende manuelle ferdigheter var nok mer utbredt.
En spesielt flittig mann ved navn Baruk ble nevnt, i tillegg til folk som unndro seg arbeid, blant annet ledende menn fra byen Tekoa i nabolaget. De var faktisk for stolte til å bøye ryggen for arbeidet (v. 5). Men dette var faktisk de eneste unntakene som ble nevnt.
Så oppsto motstanden igjen. Den tidligere nevnte Sanballat håner jødene (Nehemja 3,34; NL):
I ethvert prosjekt kan det være mennesker som er imot det eller aktivt motarbeider det, eller det kan være forhold som hindrer arbeidet.
Jeg syntes bildet av de brente steinene i ruinhaugen var interessant.
De kunne sikkert ikke kjøpe alt materialet nytt, men måtte jobbe med det som fantes. Det minner meg litt om skuret mitt.
Men du kjenner kanskje igjen bildet fra 1 Peter 2:5a; NL:
Av og til føler vi oss kanskje mer som de ubrukelige steinene som ligger i ruinhauger, litt utbrent, men det er med disse steinene Gud ønsker å bygge menigheten. Ikke bygningen, ikke tomten, men vi, menneskene som tilhører Jesus Kristus, det er vi som er Guds kirke.
Ved slutten av kapitlet var de allerede halvveis (Nehemja 3:38; NL):
"Av hele mitt hjerte", flott.
Krise
Så kom de første krisene. Fiender dannet allianser mot jødene, og mange ble også overveldet (Nehemja 4:3,4; NT):
Og så så det ut til å bli enda verre (Nehemja 4:5, 6; NT):
Det må understrekes nok en gang at byggingen av byen ikke var rettet mot noen som helst. De ville rett og slett bare bo trygt.
Hvor kom dette fiendskapet fra? Var det misunnelse? Eller ville de rett og slett ikke gi opp sin overlegenhet over den ødelagte byen?
Nehemja var nødt til å håndtere krisen. Han kunne ikke ignorere disse problemene (Nehemja 4:7-12; NL):
Utmattelsen kunne overvinnes når vi igjen fikk et perspektiv. Gud er på vår side, og det var et lederskap som hadde en meningsfull plan.
Uten krise ville det gått raskere, men truslene gjorde at noen av arbeiderne alltid måtte stå bevæpnet på vakt. Også arbeiderne selv hadde alltid våpen med seg.
Vi kjemper ikke med ekte våpen, gudskjelov, men vi må være forberedt på problemer. Vårt våpen er Bibelen, som vi kan bruke til å lære og forstå mange ting. Og det å alltid ha en hånd på Bibelen er på en måte også et vakkert bilde.
Men la oss se på situasjonen i mer generelle termer. Jeg vet fra jobben at prinsippet på møter eller i arbeidsgrupper er "krise har prioritet". Hvis det er reelle problemer, som for eksempel utmattelse eller hindrende ytre påvirkninger, må man håndtere disse først før man kan gå videre til agendaen. Dette skjer som regel ikke så raskt som man gjerne skulle ønske, men noen ganger må man ta hensyn til problemer som kommer inn eller kommer utenfra, selv om det forsinker det faktiske arbeidet. Sånn er det bare.
Nehemjas sosiale reformer
Så kom en ny krise: I kapittel 5 blir det klart at den skjeve fordelingen av eiendom setter folkets samhold i fare. Fattige innbyggere må pantsette eiendelene sine for å betale skatten, og noen barn blir solgt som slaver på grunn av fattigdom.
Nehemja gjennomfører en sosial reform (Nehemja 5,9-11; NL):
Og alle blir involvert.
Sosialt sett er et "vi" alltid en vits hvis folk alltid vegeterer på kanten av tilværelsen på grunn av fattigdom, mens andre lever i luksus. Uten at alle får dekket sine grunnleggende behov, fungerer ingenting.
Og uten samhold kunne ikke gjenoppbyggingen ha blitt fullført.
Sammendrag
Deretter ble Nehemja utsatt for flere attentatforsøk (veldig spennende å lese i kapittel 6), men de bringer prosjektet til en vellykket avslutning.
La meg oppsummere:
- Nehemja led under Jerusalems tilstand. Han kan ikke skjule det, og med Guds hjelp våger han å forandre noe. Han ser
- realistisk på situasjonen. Han tar folk med på laget og inspirerer dem.
- Alle blir involvert i byggingen .
- Vi er de levende steinene som skal bygge menigheten .
- Utmattelse og kriser hindrer arbeidet og må tas hensyn til, og ingenting fungerer uten at de grunnleggende behovene
- blir dekket.
- Med Guds hjelp blir det en suksess.