Innledning
(referanse til skisse) Et romvesen som klager over for få åpne dører...
Jeg vet ikke om det finnes romvesener, jeg tror ikke det er usannsynlig, men jeg vet ikke.
En gang så jeg et bilde som Saturnsonden Cassini hadde tatt av jorden fra Saturn. Jorden var bare en liten prikk, blekere enn mange av stjernene rundt den, et støvkorn i verdensrommet.
Du kan begynne å filosofere. Hvorfor er det så mye smålighet her, hvorfor ser vi ikke det store bildet, hvorfor kommer vi ikke sammen og løser problemene sammen?
Av og til har jeg også slike tanker, men på en eller annen måte er ikke menneskeheten et "vi", i hvert fall oppfører vi oss ikke som et. Trenden ser ut til å gå i den andre retningen, der alle isolerer seg enda mer i sin boble med likesinnede. Det er i hvert fall slik det virker på meg.
Av og til skjer det en slik overordnet oppvåkning, der mange mennesker plutselig står sammen og hjelper hverandre. Det fikk vi oppleve her i Leichlingen etter den tragiske flomkatastrofen, denne gjensidige støtten og hjelpen var fantastisk.
Men med andre temaer, for eksempel klimaendringer, fungerer det liksom ikke.
Folk skjeller hverandre ut på sosiale medier fordi alle andre er dumme. Nå overdriver jeg litt, men selv i en Facebook-gruppe i Leichlingen - jeg er eldre, Facebook - som jeg følger, er tonen av og til ganske røff, særlig når det gjelder hete temaer som klimaendringer, migrasjon, koronaviruset, krigen i Ukraina osv.
Iblant, eller iblant ofte, himler jeg også med øynene over utsagn og tenker at nei, det trenger jeg ikke akkurat nå.
Ofte har jeg ikke lyst til å si hva jeg mener om slike spennende temaer. Det er egentlig ikke så viktig heller. Det er ikke noe parti, ingen regjering som tar opp mine tanker og sier, jippi, vi gjør det slik du mener er riktig. Det hadde nok heller ikke vært bra.
Jeg kunne ha sluttet meg til den enorme mengden av forumkommentatorer og twitrere, og noen ganger skriver jeg noe i et forum, men jeg har bestemt meg for å bare skrive ting jeg kan si ansikt til ansikt. Jeg lærer fortsatt, men jeg begynner å bli bedre.
Låste dører
La oss gå tilbake til åpne dører. Hadde det ikke vært bedre om "vi" også eksisterte når byen ikke sto under vann?
I julefortellingen, slik den er beskrevet i Bibelen, var det allerede vanskelig med "vi" (Lukas 2, 1-7; HFA, forkortet):
De måtte legge ut på en reise de ikke ønsket å legge ut på, for hvem vil vel legge ut på en slik reise når man er høygravid på grunn av en folketelling? Men de hadde ikke noe valg, og da de kom frem, var det verken plass eller en åpen dør for dem.
Kanskje var byen så full at alle rommene allerede var opptatt av tilsvarende trengende, men jeg har en mistanke om at disse fremmede, som nå kom reisende fra alle kanter på grunn av de upopulære romerske skattelistene, uansett ikke var velkomne sett med lokalbefolkningens øyne.
Det fantes ikke noe "vi", folk holdt seg helst for seg selv og håpet at disse fremmede snart ville forsvinne igjen.
De hadde allerede mye til felles, for nesten ingen likte de romerske okkupantene. Men den gang som nå foretrekker vi å holde oss i vår vante krets, i vår vante boble.
Åpne dører
I kirken på Bibelens tid var dette tydeligvis også et problem iblant.
Det finnes et avsnitt i Bibelen der det først og fremst er snakk om hvordan mennesker som lever med Jesus Kristus bør oppføre seg.
Det handler om å kaste bort livet på bekostning av andre, uhemmet atferd, grådighet, ukontrollerte sinneutbrudd, å lyve for hverandre osv. Og det er mulig å slå inn på en slik endringsvei.
Dette avsnittet leder først inn i dommen (Kolosserne 3:10; NT):
Det er en prosess som ikke går av seg selv, men som kommer fra Gud, og jeg innser selv at jeg fortsatt har en lang vei å gå.
Og så kommer de åpne dørene igjen (utdrag fra Kolosserbrevet 3:11; HFA):
Det ser ut til at folk hovedsakelig oppholdt seg i sitt eget kulturelle miljø og hadde reservasjoner og fordommer om andre, akkurat som mange mennesker i dag hovedsakelig oppholder seg i sin egen boble.
For kirken på den tiden var det viktig at folk la sitt snevre syn bak seg og åpnet seg for andre mennesker som de kanskje ellers ikke hadde så mye med å gjøre. Det spiller ingen rolle hvor du kommer fra, hvilken bakgrunn du har.
Kanskje må vi også endre oss personlig, som beskrevet tidligere, for å bli åpne for andre mennesker. Det velkjente er selvfølgelig alltid mer behagelig, og det er naturligvis mer behagelig i komfortsonen enn utenfor.
Jesu åpne dør
Selv klarer jeg det ikke på egen hånd. Og det er derfor jeg reiser med Jesus Kristus. Han har alltid en åpen dør, og Jesus selv uttrykker det slik i et bibelvers (Matteus 11:28.29; NT):
Dette verset handler ikke om kirken, men om personlig kontakt fra Jesus Kristus til mennesker. Dette kan være starten på en positiv forandring.
Som barn ble han skjøvet ut i stallen, men som den oppstandne inviterer han hver og en av oss inn. Og jeg vil at du skal huske på dette når du hører om Jesus Kristus i julen.
Sammendrag
La meg oppsummere:
- Dessverre lever vi ofte i vårt eget miljø og åpner oss lite for andre utenfor vår egen boble. Slik var det tydeligvis også på den tiden da Jesus ble født.
- For å kunne åpne deg for andre må du også være forberedt på å forandre deg selv.
- Jesus Kristus inviterer oss: