Personlig evangelisering Leichlingen, 9.6.97

Bibelsteder
Matt. 5, 13 ; - Verdens salt
Matt. 5, 14-16 ; - Verdens lys
Mark. 7, 36.37 ; - Han har gjort alle ting vel
- Johannes Døperen ble gjort kjent
Luk. 4, 36.37 ; - Jesus ble kjent gjennom å drive ut demoner.
Lukas 5, 29 ; - Levis måltid for sine kolleger
Lukas 9, 1-6 ; - oppdrag for de 12 og de 70
Lukas 10, 16 ; - Den som hører dere, hører meg.
Lukas 12, 49-53 ; - splittelse
Lukas 13, 17 ; - Folkemengden fryder seg over Jesu gjerninger.
Lukas 14, 13.14 ; - inviter de fattige til måltidet
Lukas 16, 31 ; - Bare Bibelens vitnesbyrd teller.
Lukas 19, 3 ; - Sakkeus søker Jesus.
Luk. 19, 48 ; - Hele folket klamret seg til Jesus og lyttet til ham.
Joh. 1, 35-51 ; - Kom og se
Joh. 2, 1-12 ; - Jesus og hans disipler ble invitert
Joh. 2, 23 ; - Mange trodde på hans navn på grunn av det han hadde gjort.
Joh. 3, 1 ; - Nikodemus kommer til Jesus om natten.
Joh. 4 ; - Samtale med den samaritanske kvinnen
Joh. 4, 48 - Uten tegn og under ville mange ikke tro!
Joh. 9 ; - En blindfødt: Passivt vitnesbyrd gjennom forandring

Innledning
Det finnes noen i de eksklusive brødremenighetene som mener at evangelisering ikke er nødvendig. Hvis Gud vil at noen skal bli omvendt og slutte seg til menigheten, vil han lede ham dit. Selvfølgelig, sier de, må livet være riktig, vitnesbyrdet virke, osv., men evangelisering, uansett form, er ikke nødvendig.
Hva tror du, er det sant?
For øvrig er det bare en liten del av alle brødremenighetene i Tyskland som er eksklusive, og bare en liten del av dem tenker slik jeg nettopp har beskrevet.
Vi har et oppdrag om å evangelisere, og jeg vil nå gjerne tenke på evangelisering sammen med dere, og ikke om evangelisering i stor skala, med haller og så videre, men om personlig evangelisering.
Jeg vil først og fremst bruke avsnitt fra evangeliene.

Vår misjon (generelt)
Matt. 5, 14 - 16 ; (les)
Vi skal være et lys for andre for åforherlige Gud.
"Forherlige" betyr, for å si det rett ut, å vise hvor herlig, hvor god, hvor stor Gud er.
Du kan bruke alle de positive uttrykkene som finnes, de vil ikke være nok til å beskrive Gud.
Dessverre finnes begrepet "forherlige" bare i vårt dagligspråk med negative betydninger, som for eksempel å forherlige vold. I voldsforherligende filmer fremstilles vold som noe godt, som en løsning. Dette er selvsagt feil; vi som kristne bør forherlige Gud fordi han er god og løsningen.
Kanskje kan denne språklige parallelliteten hjelpe oss til å forstå ordet"forherlige" bedre.
I bibelteksten vi nettopp har lest, står det allerede hvordan det å forherlige Gud skal fungere.
Våre liv skal være slik at det ikke er pinlig for oss om en utenforstående skulle få et dypt innblikk i våre liv. Våre gjerninger, dvs. det som skjer i våre liv, kan offentliggjøres, de skal være forbilledlige. Vi bør ha en karisma som gjør at folk ser på oss og begynner å ære vår Far i himmelen.
Jeg har nå brukt ordet "bør" flere ganger. Det høres også riktig ut i denne sammenhengen. Vi bør gjøre ditt, vi bør gjøre datt, osv.
Jeg hadde nylig en samtale med to Jehovas vitner, og fordi jeg allerede hadde hatt alle diskusjonene med Jehovas vitner om forskjellige emner før, ønsket jeg å snakke med dem om deres praktiske trosliv. Svarene deres var: Du bør gjøre ditt, du bør gjøre datt, osv. Så jeg spurte en av dem spesifikt: "Hvordan ser ditt trosliv ut? Hva kan jeg se når jeg tilbringer en dag sammen med deg?" Han virket litt irritert over dette spørsmålet og holdt fast ved det: "Du bør gjøre ditt, du bør gjøre datt, osv."
Ordet "bør" forekommer bare én gang i bibelteksten vi nettopp har lest:
"La deres lys skinne for menneskene". Vi skal leve et liv som ikke kan overses av andre.
Nå kunne jeg, som Jehovas vitne, si at vi bør gjøre ditt, vi bør gjøre datt og avslutte prekenen med dette.
Men jeg vil ikke gjøre det så lett for meg selv.

Vår misjon (praktisk)
Jeg tror et stort problem for mange er at Bibelen ble skrevet i en annen tid. Vi finner ikke et eksempel i Bibelen på en vesttysk arbeidstaker fra 1900-tallet som lever sitt liv med Jesus. Den forteller oss ikke bokstavelig talt hvordan vi best kan snakke om Jesus på kontoret, på skolen eller på verkstedet. Den sier ikke hvilke kristne bøker eller hvilke traktater som egner seg best til å dele.
Det står ingenting i Bibelen om radiotjeneste eller internettarbeid.
Likevel er Bibelen komplett; jeg er overbevist om at Gud ikke har glemt noe, ikke en eneste setning.
Men vi er ikke datamaskiner, og Bibelen er ikke et program for oss. Noen ganger vil vi gjerne at den skal være det: Først gjør jeg dette, så dette og så dette, og så omvender han seg.
Det er ikke slik det fungerer. Bibelen inneholder alt vi trenger å vite. Men for å kunne forstå den og anvende den, må vi tilhøre Jesus, ellers er Bibelen til liten nytte for oss.
Jeg vil nå se nærmere på temaet personlig evangelisering ved hjelp av noen få bibelsteder.

En av de viktigste grunnene til at folk trodde på Jesus, var på grunn av det Jesus gjorde:
F.eks. Lukas 13,17b:"Hele folkemengden gledet seg over alt det herlige som skjedde gjennom ham." eller Markus 7,37:"De ble meget forundret og sa:Hanhar gjortaltgodt: Han har gjort alt godt; han får både døve til å høre og stumme til å tale."
Jesus tjente mennesker; når noen trengte hjelp og vendte seg til Jesus, hjalp Jesus dem.
Nå utførte Jesus også mange spektakulære mirakler, noe som tiltrakk seg mange sensasjonslystne mennesker, selv om Jesus aldri ønsket å utføre sensasjoner. Nå, ifølge beskrivelsen av brevene i Bibelen, ser det ut til at sensasjonelle mirakler er unntaket snarere enn regelen, selv om de fortsatt er like mulige, og hvis Gud finner det passende, skjer de fortsatt i dag.
Hva kan vi gjøre for å få folk til å tro på Jesus?
For å nærme meg dette spørsmålet vil jeg først se på Jesu motiver.
Jesus foreskrev ikke tjeneste for seg selv, men tjeneste og kjærlighet til sin neste var rett og slett hans grunnholdning, og hans handlinger fulgte naturlig av dette. Og dette tiltrakk seg sikkert mange mennesker som ønsket å lytte til ham.
Denne grunnholdningen får man ikke fra Jesus over natten. Jeg tror heller ikke at du ber om det én gang, og vips, så har du det. Galaterbrevet 5,22 taler om Åndens frukt, og denne grunnleggende holdningen om kjærlighet og tjeneste for vår neste er absolutt en av dem. Den vokser frem i et nært forhold til Jesus.
Jeg vil nå forsøke å avdekke mangler på dette området i våre liv ved hjelp av noen få eksempler.
I Johannes 2,2 ble Jesus invitert til et bryllup i Kana. Nå var dette et ganske stort bryllup, kanskje til og med med deltagelse fra hele landsbyen, men likevel nevnes det spesifikt at Jesus var invitert. Først og fremst inviterer du de menneskene som er viktige for deg til et bryllup. Når ble du sist invitert til en slik begivenhet? Finnes det noen som ikke tror på Jesus, og som ville invitere deg til en slik begivenhet? Hvis det ikke er tilfelle, kan det være at du egentlig ikke bryr deg om din neste, og at han derfor heller ikke bryr seg om deg. Jeg utelukker ikke meg selv fra dette: Jo eldre, mer yrkesaktiv og mer gift du blir, desto mindre kontakt har du med mennesker som ikke tror på Jesus.
Et problem med dette er at vi ofte nærmer oss kontakt med den holdningen:
"Hva får jeg ut av det?"
Jesus sa til en som hadde invitert ham til middag: (Lukas 14, 12-14;)
"Når du spiser lunsj eller middag, skal du ikke invitere dine venner, dine brødre, dine slektninger eller dine rike naboer, for at de ikke også skal invitere deg igjen og hevne seg på deg.
Men når du lager et måltid, så inviter de fattige, de lamme, de lamme og de blinde. Og velsignet skal dere være, for de har ikke noe å gjengjelde dere, for dere skal få gjengjeld ved de rettferdiges oppstandelse."
På den tiden var det tydeligvis vanlig å invitere rike og respekterte mennesker for å bli invitert tilbake. Barn gjør av og til det samme, og inviterer barn av rike foreldre for å få en stor gave og for selv å bli invitert til den store festen.
Voksne pleier å dyrke bekjentskaper etter prinsippet: "Hva er poenget med et slikt bekjentskap? Kommer jeg godt overens med ham, er det hyggelig å være sammen med ham? Har vi de samme interessene, kan vi ha en god prat?" Og med ikke-troende på Jesus er det ofte få felles samtaleemner.
Datidens fattige, forkrøplede, lamme osv. var for det meste utstøtte, uutdannede mennesker som ikke hadde peiling på noe som helst fordi de var for opptatt med å overleve i det daglige.
De var absolutt ikke noe attraktivt selskap generelt. På samme måte tenker vi ofte at det er mer ønskelig å unngå å omgås noen mennesker.
Når søkte du sist kontakt med noen som du ikke hadde noe spesielt forhold til? Eller har vi bare slik kontakt når den er "offisiell" og uunngåelig?
Jeg utelukker ikke meg selv her heller, jeg har også mange mangler på dette området.
Men selv om vi har kontakter, er det fortsatt vanskelig å introdusere dem for Jesus.
Levi, tolleren, inviterte alle vennene sine etter at han ble kalt av Jesus:
Lukas 5,29;
"Og Levi holdt et stort gjestebud for ham i sitt hus, og det var en stor skare av tollerne og andre som lå til bords sammen med dem."
Levi tenkte nok for seg selv at mine venner og kolleger trenger å bli kjent med en som Jesus. Datidens skatteoppkrevere var i stor grad korrupte og drev mye ulovlig virksomhet, og derfor var de foraktet og hatet av hele folket.
Og det var mange av dem. Jeg vet ikke om jeg ville likt å ha så mange av dem i leiligheten min. Kanskje de ville stjele fra meg. Hvordan ville det påvirke barna mine hvis DE var i leiligheten min? Og selv på den tiden var det skeptikere som avviste Jesu handlinger. I vers 30 sier noen fariseere: "Hvorfor spiser og drikker du sammen med tollere og syndere?" Hva slags mennesker omgås du med?
Før i tiden, som jeg vet fra historier, ble det ikke satt pris på når menighetsbarn hadde ikke-troende venner. De burde heller ha venner i menigheten. Jeg skulle gjerne sett statistikk på om menighetsbarn med mange ikke-troende venner oftere kommer på avveier enn menighetsbarn som bare er venner med andre menighetsbarn. Jeg er overbevist om at det ene ikke har noe med det andre å gjøre. Det utvikler seg ofte en naturlig kontakt med ikke-troende i ungdomsårene, og disse menneskene er da ofte klare til å forholde seg til Jesus og Bibelen. Det finnes sikkert tilfeller der kontakt med en bestemt person er skadelig for barnet, men jeg tror dette er unntak.

Så hva skjer når vi har overvunnet alle disse hindringene? Vi har altså ikke-Jesus-troende venner som vi gjerne vil introdusere for Jesus. Kanskje en fest slik Levi hadde? Dessverre kan vi ikke lenger invitere Jesus i egen person. Men hvordan oppførte Jesus seg på festen? Jeg skulle gjerne ha vært der. Hvordan snakket Jesus med gjestene? Hvordan delte han i det hele tatt evangeliet?
Det er ett viktig prinsipp:
Jesus forkynte nesten aldri hele evangeliet, men bare bruddstykker. Hvis folk var interessert, stilte de spørsmål, og så forklarte han det.
Vi har ofte en tendens til å forklare hele evangeliet på en gang. Så du må fortsatt skrive under på det, da er du en kristen. Kanskje er holdningen bak det: "Så, nå har jeg fortalt ham alt, nå har jeg oppfylt mitt ansvar, puh, ferdig."
Det kan også være at motivet bak er: "Jeg er egentlig ikke interessert i deg, men som kristen må jeg fortelle deg alt, slik at jeg ikke får skylden hvis du går deg vill."
Om det finnes et slikt motiv, må hver og en selvfølgelig spørre seg selv om.
Jesus var alltid interessert i de menneskene han besøkte eller som møtte ham.
Og det er den virkelige hemmelige oppskriften, som ikke er en hemmelig oppskrift.
Gjennom nestekjærligheten, som vokser frem som Åndens frukt, og den interessen for sin neste som følger av dette, oppstår det fellesskap og samtaler der man kan snakke om Jesus.
Spørsmålene ovenfor, som "Blir vi noen ganger invitert?" eller "Hvem har vi kontakt med?", skal tjene til å peke på mangler i våre liv.
Hvis vi ikke er villige til å innrømme slike mangler når de finnes, vil ikke Jesus forandre noe i våre liv.
Og her vil jeg gjerne komme tilbake til gjerningene. Hva slags gjerninger jeg gjør, spiller altså ikke så stor rolle, det er motivet som teller. Hvis jeg har den samme grunnholdningen som Jesus overfor min neste, så vil også de rette gjerningene følge etter, og da vil også disse naboene begynne å interessere seg for vår Herre.

Og da vil folk også komme og stille spørsmål eller til og med søke hjelp.
De første som kom til Jesus, var sannsynligvis to av døperen Johannes' disipler, Andreas og en ikke navngitt mann (Joh 1,35-51). De ville vite mer om Jesus fordi Johannes døperen hadde pekt ham ut for dem. Johannes Døperen var tydeligvis en troverdig mann, og de hadde tilbrakt en del tid sammen med Johannes, så de var villige til å lytte til ham.
Et annet eksempel er Nikodemus. Han hadde hørt Jesu forkynnelse og sett hans gjerninger, så han oppsøkte ham om natten for å lære mer om ham (Joh 3,1-21). Jesus forklarte ham så hele evangeliet, og tok hensyn til hans tidligere kunnskaper om Det gamle testamentet.
En annen var Sakkeus, som desperat ønsket å treffe Jesus (Luk 19,3). Han så til og med ut til å være villig til å snu opp ned på livet sitt og legge det om etter sitt personlige møte med Jesus. Han ønsker å gi tilbake alle pengene han har svindlet til seg flere ganger.
Et annet eksempel er kvinnen ved Jakobs brønn (Joh 4,1-26), som fra et normalt synspunkt møter Jesus "ved en tilfeldighet", han leder henne til hennes problem gjennom en empatisk samtale, og hun blir forandret som følge av dette.
Jeg tror de fleste som lever med Jesus, allerede har opplevd at Gud gir muligheter for gode samtaler. Man blir virkelig overrasket over hvor åpne folk er når de stiller spørsmål. Jeg har bare inntrykk av at folk ofte er fornøyde med slike muligheter. Men hvor er da de menneskene du har snakket med? Blir vi ikke fornøyde for fort? Man kan selvfølgelig ikke tvinge noen, men de fleste konverterer til kristendommen etter lengre tids kontakt. Jesus løp ikke etter alle han snakket med, men han tilbrakte for eksempel mye tid sammen med disiplene sine, forklarte dem alt i detalj og gikk foran som et godt eksempel.
I Apostlenes gjerninger beskrives det flere steder at Paulus jevnlig møtte ikke-kristne for å snakke om Jesus. Ett sted (Apg 19,31) beskrives hedenske tempelprester som hans venner.
Er vi villige til å investere denne tiden i å skape nye relasjoner og vennskap? Det er ikke lett som voksen heller. Det var lettere som barn: "Kom ut og lek?" Det er ikke lenger mulig som voksen. Hva snakker du om med din "nye venn"? En uformell samtale, småprat? Eller pakker du ut Bibelen, og hvis den nye vennen ikke vil lytte, er det slutt på vennskapet?
Du kan selvfølgelig også tilby deg helt uformelt: "Har du lyst til å lese i Bibelen sammen med meg en gang i uken?" Jeg kjenner noen som gjør dette, og som har hatt veldig gode erfaringer med det. Det virker som om ganske mange mennesker er interessert i Bibelen, selv om de ikke vil innrømme det offentlig. Men ville vi være villige til å lese i Bibelen regelmessig, uformelt, sammen med interesserte mennesker og snakke om den? Eller må vi vente på at en pastor skal ta over?
Nå har jeg stilt mange spørsmål: Dette var ikke for å få oppmerksomheten din igjen og for å komme med svaret nå. Dette er spørsmål som opptar meg like mye og som jeg langt fra er ferdig med, og som jeg ikke har noe enkelt svar på selv.

Jeg vil kort berøre ett punkt. Hvis man forsøker å fortsette å tale om Jesus i ord og gjerning, så kan det selvfølgelig også skje at man kommer i trøbbel.
Det må du være klar over. Det kan til og med føre til forfølgelse.
Jeg kjenner en som ga bort kristne bøker på jobben uten hemninger. Han gikk ikke kollegene på nervene, men det gjorde hans overordnede. Han fikk sparken fra sin stilling som offentlig tjenestemann under påskudd av dette. Nå jobber han som sykepleier, og tiden under oppsigelsen var nok ikke lett for ham og kona.
Han kom imidlertid i kontakt med en kollega gjennom en bok han hadde fått i gave, og han møtte henne og kjæresten hennes for å lese i Bibelen. Denne kvinnen og hennes venninne kom til Jesus som et resultat av dette og startet en husgruppe, der trolig 30-40 mennesker allerede har kommet til tro, inkludert noen av kvinnens kolleger og dermed også tidligere kolleger av den oppsagte mannen.
Er vi forberedt på å ta imot kritikk eller enda større vanskeligheter?
I Lukas 12, 49-53 forutsier Jesus at selv de nærmeste slektningene vil krangle og bli splittet på grunn av Jesus. Men i Luk 12,4-6 forutsier Jesus også at vi ikke engang trenger å være redde for dem som vil oss vondt, for Gud vil ta seg av oss personlig.

Jeg tror jeg har berørt mange spørsmål i denne prekenen som ikke kan besvares så enkelt.
Jeg håper at vi ikke bare vil skyve til side de manglene jeg ser hos meg selv og andre, men at vi vil be Jesus om forandring i våre liv og i vår menighet.
Bare da kan vi være lys og salt i denne verden.
AMEN