Menigheten er stor (Filipperbrevet 1,1-11)

Kan et samfunn være stort? Og er vårt samfunn stort?

Gudstjeneste (kampanje: Filipperbrevet; Innledning), , , Evangelisk Frikirke Leichlingen, mer...

automatisk oversatt

Innledning

I dag starter kampanjen vår, og fra og med i dag vil vi fokusere intensivt på brevet til Filipperne.

Mange av dere har sikkert lest Filipperbrevet før, men jeg forventer likevel at vi skal lære og gjenkjenne nye ting, og også gjenkjenne gamle ting på nytt.

Hvordan ble dette brevet skrevet? Paulus skrev det sammen med Timoteus i fengselet. Hilsenen er skrevet av dem begge, men ellers er det skrevet i jeg-form. Kanskje har Paulus også diktert det - det vet vi for eksempel fra Romerbrevet - og Timoteus og han har også diskutert innholdet med forfatteren. Eller de kan ha fått en av vennene sine til å se over det igjen, som en slags gjennomgang. Kanskje ikke, men jeg ville gjort det. Jeg gjør det allerede når jeg skriver en e-post om et vanskelig tema, kanskje også om en vanskelig person. Da ber jeg en kollega om å ta en rask titt for å se om jeg uttrykker meg riktig, om jeg får frem det jeg vil si, og noen ganger også om jeg er høflig nok.

Og for et slikt brev, som leses opp foran menigheten og kanskje også sendes videre til andre menigheter, ville jeg absolutt fått noen til å lese det opp igjen.

Og hvordan ble dette brevet egentlig lest for første gang?

Menigheten ble kalt sammen, og brevet ble lest opp, sannsynligvis i ett stykke.

Jeg leste noen vers høyt, tok tiden og regnet ut hvor lang tid det tok. Det tar omtrent 15 minutter å lese brevet til Filipperne høyt.

Det er ikke så mye nå, brevet til romerne ville tatt minst fire ganger så lang tid.

Dette brevet til filipperne må ha gjort et stort inntrykk på menigheten. Ellers ville det sannsynligvis ikke ha blitt bevart.

Men hva gjorde menigheten etter lesningen? Var det hellig, alle var stille, orgelet begynte å spille og alle forlot katedralen med bøyd hode? Ingenting av dette fantes på den tiden, det vet jeg.

Eller filipperne lyttet stille, og da de to kvinnene "Evodia" og "Syntyke" i det fjerde kapitlet ble bedt om å gjøre opp sine meningsforskjeller, vendte alle seg mot dem og stirret på dem.

Det tror jeg ikke på. Denne menigheten var ikke som beskrevet i brevet; den forholdt seg intensivt til brevet.

De diskuterte: Hvordan kan Paulus skrive slike trøstende ord fra fengselet? Han oppfordrer dem til å glede seg, men man kan ikke glede seg når man sitter i fengsel.

Kanskje hadde menigheten den gang også en Filipperbrevet-kampanje slik vi gjorde i ukene etter at brevet kom. De som kunne skrive, laget en kopi, og så møttes de i små grupper frem og tilbake i husene og utvekslet og diskuterte brevet.

Og det var ikke som en litteratursirkel, det handlet om det praktiske livet.

De leser setninger som "Behandle hverandre slik Kristus viste dere". Noen mennesker kan bare ikke gjøre det, sier noen, og så er man midt i livet.

Eller et annet utsagn fra brevet: "Kristus er mitt liv, og døden er min vinning." Opplever du det slik, hvordan kommer du dit? Hva er egentlig viktig i livet mitt?

Det kunne ha vært det som skjedde i menigheten i Filippi etter at de hadde mottatt brevet, ikke sant? Det er det jeg ønsker for vår menighet.

Og la oss nå ta en titt på begynnelsen av Filipperbrevet. La oss begynne med hilsenen (Filipperbrevet 1, 1.2; NL):

Hilsen

1 Dette brevet er skrevet av Paulus og Timoteus, Jesu Kristi tjenere. Det er stilet til alle de troende i Filippi, til de eldste og diakonene. 2 Vi ønsker dere nåde og fred fra Gud, vår Far, og Jesus Kristus, Herren.

Jeg har allerede nevnt at brevet er skrevet i jeg-form, men Timoteus var tydeligvis med på å skrive det.

Og det er adressert til alle de troende i Filippi. Å nei, vi koker bare i vår egen saft igjen, gjør vi ikke? Hvis vi sier det til andre, vil de tro at vi er verdensfjerne.

Alle kristne i dag er redde for dette, redde for at andre skal tro at de er verdensfjerne.

Jeg forstår også denne frykten, for jeg har selv tenkt på denne måten. Da jeg for eksempel deltok på en menighetsutflukt her i 1986, var det en fra menigheten som jobbet i ledelsen i et datafirma på den tiden, som hadde ansvaret for å samle inn bidraget til utgiftene.

Jeg ville betale med en eurosjekk, og som verdslig student spurte jeg denne verdensfjerne kristne om han visste hvordan eurosjekken fungerte.

Christian fra ledelsen smilte og forklarte meg at han ofte håndterer eurosjekker. Selvfølgelig visste han hvordan det fungerte.

Alle gjør seg så til latter som de kan, lærte jeg igjen den gangen. Det er en lekse i livet som man kan lære om og om igjen.

Selvfølgelig er vi ikke verdensfjerne. Vi har en jobb, eller er på utkikk etter en jobb, eller er under utdanning eller nyter pensjonisttilværelsen akkurat som andre.

Kristne er ofte enda mindre verdslige enn "verdslige mennesker" fordi vi arbeider med tilgivelse og hvordan det kan bidra til å reparere relasjoner. Ved å bekjenne våre synder reflekterer vi mer over våre tanker og handlinger. Vi vet ofte nøyaktig hvordan verden fungerer.

Man må selvfølgelig se på det fra et gjennomsnittsperspektiv, det finnes selvfølgelig også kristne som er helt smertefrie. Og det finnes også mennesker som kaller seg kristne og som er helt smertefrie.

Men la oss gå tilbake til det "verdensfjerne". Jeg ser språket som hovedproblemet. Den gang oversatte Luther Bibelen til vanlig talespråk. Det fantes ikke noe bibeltysk. Tvert imot standardiserte Bibelen det tyske språket noe, slik at folk forstod hverandre bedre takket være Lutherbibelen.

Og det er slik brevet til Filipperne skal være. Det er først og fremst skrevet til menigheten i Filippi, men interesserte utenforstående kan selvsagt også forstå det meste av det og ha nytte av det.

Men språket må ikke være et hinder. Du kjenner jegerspråket, som vanlige mennesker knapt forstår. I tillegg til at det har sin opprinnelse i den nøyaktige observasjonen av naturen, har det også sin opprinnelse i den bevisste differensieringen av den edle jegeren fra vanlige folk.

Vi trenger ikke et kristent språk, tysk er nok. Dette har imidlertid allerede blitt mye bedre. For tretti år siden var ordvalget i gudstjenestene noen ganger ganske annerledes. Når jeg leser bibeltekster offentlig, vil jeg derfor bare bruke en bibeloversettelse som bruker den korrekte setningsstrukturen i dagens tysk.

Hilsenen går enda lenger: "Vi ønsker deg nåde og fred fra Gud.

Det høres verdensfjernt ut, men det er elementært. "Nåde" betyr at mine synder er tilgitt, de er borte, de vil aldri bli tilregnet noe sted igjen. Og "fred" betyr at jeg har fred med Gud - og dermed også med meg selv.

Det er flott.

Har jeg funnet de rette ordene slik at også de utenfor menigheten kan forstå? Eller var det en for from måte å si det på? Hvordan ville du sagt det?

Hvis vi ikke klarer å bringe disse store tingene som vi har med Jesus inn i verden, inn i våre omgivelser, da blir vi fremmede for denne verden på feil måte.

Takk og bønn

La oss gå videre i teksten, vi kan ikke bare snakke om hilsenen i dag (Fil 1,3-11; NL):

3 Hver gang jeg tenker på dere, takker jeg min Gud. 4 Jeg ber alltid for dere, og jeg gjør det av et glad hjerte. 5 For fra den første dagen og fram til nå har dere arbeidet sammen med meg for det gode budskapet. 6 Jeg er helt sikker på at Gud, som har begynt sin gode gjerning i dere, vil fortsette og fullføre den helt til den dagen da Kristus Jesus kommer tilbake. 7 Det er helt naturlig for meg å føle det slik, for dere står mitt hjerte nær. Sammen mottar vi Guds nåde, enten jeg sitter i fengsel eller forsvarer og bekrefter Guds budskap. 8 Gud vet hvor mye jeg lengter etter dere med Jesu Kristi inderlige kjærlighet. 9 Jeg ber om at deres kjærlighet til hverandre må bli dypere og øke i kunnskap og forståelse. 10 For at dere skal kunne skjelne hva som er viktig, slik at når Kristus kommer tilbake, kan dere stå rene og eksemplariske for ham, 11 og deres liv kan bære rik frukt, siden dere er rettferdige for Gud. Jesus Kristus skaper denne frukten, slik at det er Gud som blir æret og lovprist.

Allerede den første setningen er fantastisk: "Hver gang jeg tenker på deg, takker jeg min Gud."

Menigheten din er stor, det er det ingen andre som sier. Paulus er takknemlig overfor Gud for menigheten i Filippi.

Jeg ga også den første enheten i kampanjen vår denne tittelen: "Menigheten er stor!" Kanskje er ikke denne overskriften presis nok, for "menigheten" kan også bety hele verden, men Paulus skrev spesifikt til filipperne: "Din menighet er stor!" Jeg tror det hadde vært en litt bedre overskrift i dag. Eller "Vår menighet er stor!", hvis vi ser det fra vårt perspektiv.

Hvordan ser vi selv på kirken vår? Har vi noen gang henvendt oss til arbeidskolleger eller naboer med ordene "Kirken vår er flott, hvorfor kommer du ikke til gudstjenesten?"

Eller ville vi være bekymret hvis personen kom? Er bekymringene kanskje avhengig av hvilken predikant som er på den søndagen?

Kanskje synes vi allerede at kirken vår er flott, men denne klassen kommer ikke helt til uttrykk i gudstjenesten. Gudstjenesten er bare ikke like full som den pleide å være.

Men la oss ikke stoppe ved gudstjenesten.

Vi bør være mer opptatt av Paulus' holdning. "Jeg ber alltid for dere, og jeg gjør det med et glad hjerte", skriver han her.

Denne grunnleggende positive holdningen imponerer meg her. Vi tyskere har en tendens til å se både det positive og det negative, og ofte vektlegger vi det negative enda mer.

Alt var riktignok ikke bra i menigheten, og senere gir han råd om hva filipperne bør være oppmerksomme på, hva de bør forandre på osv.

Og jeg skulle gjerne sett den samme holdningen fra oss alle her. Det handler ikke om å undertrykke eller dekke over problemer, selvfølgelig må vi se dem i øynene. Og vi må også utvikle nye strategier og en visjon for fremtiden.

Men jeg tror det er viktig at alle som er med synes denne menigheten er flott, elsker den, har et hjerte for menigheten, og at vi vandrer sammen på dette grunnlaget. Da er ikke meningsforskjeller et så stort problem, de er bare et uttrykk for ulike erkjennelser, og vi kan snakke om dem i fred og ro og kanskje noen ganger til og med bryte med hverandre for å komme frem til det rette resultatet.

For, som det står i vers 5, vi har arbeidet sammen for de gode nyhetene fra dag én. Og det alene er vår kirkes eksistensberettigelse.

Et annet viktig poeng i denne teksten er Paulus' lengsel etter å se menigheten i Filippi igjen. Det er relasjonen som tas opp her.

Vi lever i en tid der stadig flere er fornøyde med seg selv, og nøkkelordet er "cocooning". Dette er en trend jeg også ser hos meg selv, og den forsterkes av elektronisk kommunikasjon via sosiale nettverk.

Mange kristne ser en preken på TV på søndager og er fornøyd med det. Hvorfor gå i kirken når du kan få alt du trenger på nettet?

Er vi lykkelige når vi ser hverandre?

Paulus ba også om dette: "Jeg ber om at deres kjærlighet til hverandre må bli dypere, og at den må vokse i kunnskap og forståelse."

Det er et viktig fundament for kirken. Ellers vil vi på et eller annet tidspunkt mutere til en ordformidlingsorganisasjon som er mer eller mindre godt styrt, men vi er ikke lenger en kirke.

Men Gud har begynt sitt gode arbeid med oss, med deg og meg personlig og med menigheten vår, og jeg håper at det vil fortsette.

Man kan bli litt skremt når man ser at også menigheter i vår forening dør og legges ned. Jeg tok en titt i det nasjonale foreningsbladet, og noen menigheter rapporterer om sin situasjon. En menighet har en gjennomsnittsalder på 73 år, noen andre over 60. Sånn er det ikke her ennå, og forhåpentligvis blir det aldri slik.

Tror vi at Gud vil fortsette å arbeide med menigheten vår, og ber vi for dette?

Prestasjonspress er selvfølgelig også feil vei å gå. På slutten av avsnittet vårt står det at Jesus Kristus produserer den frukten som våre liv og også vår menighet bærer.

Han gir viljen og oppfyllelsen. Hvis vi bare presser oss selv, vil det slite oss ut i det lange løp.

Jesus må motivere og inspirere oss på en positiv måte. La oss også be om at vi er åpne for hans ånd, hans visjon og hans arbeid.

Sammendrag

Jeg kommer til slutten: