Innledning
Jeg begynner i dag med et løfte fra Salme 125:
Så de som stoler på Gud, vakler ikke.
Hva betyr egentlig wobble?
Ifølge Wikipedia er "rulling" den tekniske betegnelsen på rotasjonsbevegelsen til et landkjøretøy rundt lengdeaksen til kjøretøyets faste koordinatsystem.
Når det gjelder vannscootere og fly, kalles denne bevegelsen for "rulling".
På folkemunne brukes begrepet for eksempel også i betydningen "svaiende bevegelse".
Jeg liker den første definisjonen best. Du kan oppleve dette når du kjører en bil gjennom en krapp sving i høy hastighet, for da lener bilen seg utover rundt sin egen lengdeakse.
Førerne liker selvsagt ikke denne typen rulling, og derfor installerer produsentene, spesielt i dyrere biler, elektronisk styrte stabilisatorer for at bilen skal holde seg mest mulig i vater i for eksempel slike svingesituasjoner.
Slingring betyr også et visst tap av kontroll, det er ubehagelig. Men da jeg kjørte and som student, hadde den også en viss sjarm. Fjæringen var legendarisk, og anda lente seg ganske mye i svingene, noe den var kjent for, men det var også allment kjent at det var nesten umulig å velte en and ved å ta en krapp sving. Du svaiet, men du falt ikke over ende.
Ungdommene kan google Citroën 2CV for å finne ut hva en and er, eller kanskje de kan finne et historisk program i Arte mediebibliotek.
Likevel, når det gjelder bilen, vil du ikke gå tilbake til andens tekniske verden, du vil kjøre uten å vakle.
Kan vi gjøre det samme for våre liv? Et liv uten vakling?
Bibelverset lyder slik: De som stoler på Herren, er som et fjell som ikke vakler.
La oss nå lese hele Salme 125; NGÜ
En pilegrimssang, personlig på veien
Begynnelsen er noe man har en tendens til å overse i en salme som denne: En pilegrimssang.
Andre oversettelser snakker om en pilegrimsreise.
Vi vet fra Det gamle testamentet at jødene i Israel på den tiden skulle gå til tempelet i Jerusalem tre ganger i året (se f.eks. 2. Mosebok 34,24).
Vi vet også fra Det nye testamentet at Maria og Josef for eksempel reiste med den tolv år gamle Jesus til Jerusalem i forbindelse med påsken, og at de helt sikkert besøkte tempelet der fordi de fant Jesus der.
I dag har jeg litt problemer med slike pilegrimsvandringer fordi de ofte går til noen merkelige relikvier, f.eks. skal det visstnok finnes et stykke av skjørtet som Jesus hadde på seg i Trier. På andre steder som Altötting, Fátima eller Lourdes sies det at Jomfru Maria skal ha hatt åpenbaringer, og mange mennesker drar dit på pilegrimsreise igjen og igjen. I Lourdes sies det til og med at kilden som springer opp der, kan gi helbredelse, så mange desperate mennesker drar dit på pilegrimsreise for å oppleve helbredelse eller i det minste lindring.
Jeg har ikke mye til overs for slike pilegrimsreiser for relikvier og mirakler, men hva var poenget med slike pilegrimsreiser på den tiden?
De som stoler på Herren, vakler ikke, synges det her, fordi salmen opprinnelig var en sang. Jeg tror våre liv noen ganger er mer som å sitte i en and enn i en elektronisk stabilisert luksusbil, om jeg får lov til å bruke dette bildet igjen. Vi vingler av og til ganske mye, men det skyldes vår vaklende tillit og ikke Gud.
Et godt eksempel på dette er Peter på vannet, i Matteus 14,28-31; Det nye testamentet, der Jesus møtte disiplene på vannet i en båt på Genesaretsjøen:
Peters vakling skyldtes ikke Jesus, men Peters egen tvil. Men hva gjør man med liten tro og tvil?
Folket på salmens tid hadde ennå ikke Den hellige ånd og måtte bli minnet om Gud og hans løfter gjennom ytre tegn og ritualer. Derfor fantes det sentrale tempelet og de sentrale handlingene.
Hvis vi tilhører Jesus, så ber vi, og Gud er der. Vi bekjenner, og Gud hører det, tilgir og hjelper oss til å endre atferd.
Likevel vakler vi altfor ofte eller våger oss ut på vannet som Peter og ser bare på stormen. Men på samme måte som Jesus holder fast i Peter og ikke lar ham synke, hindrer han også vår livsand i å velte.
Det som står i begynnelsen av salmen er sant, men jeg ser det mer som en livsprosess. Jo mer vi stoler på Gud, desto mindre vil vi vakle. Og hvis vi stoler på Gud og noe truer med å ryste livet vårt, kan vi komme oss gjennom det med Guds hjelp.
Derfor trenger vi egentlig ikke en pilegrimsreise, for Gud er der. Men noen ganger kan vaner hjelpe oss til å innse noen ting på nytt. For noen mennesker hjelper kirkeåret, høytidene jul, påske og pinse dem til å visualisere Guds inkarnasjon, Jesu oppstandelse og mottakelsen av Den hellige ånd igjen og igjen. I prinsippet er det en slags pilegrimsreise, bortsett fra at man ikke reiser til et annet sted.
Det finnes også regelmessigheter i Bibelen, som gudstjenester og nattverd, som alltid bør få deg til å innse på nytt hva det hele dreier seg om.
Og hvis disse hendelsene, møtene og erfaringene hjelper deg til å forstå at det å stole på Gud hjelper deg til å stå fast og ikke vakle, så gir de mening.
Kommunen
La oss gå litt videre i Salme 125.
Beskyttelsesfjellene rundt en by beskytter byen mot fiendtlige soldater, i hvert fall på den tiden da det ikke fantes artilleri eller fly.
"Hans folk" i dag er selvfølgelig et bilde på menigheten. Så Herren omgir oss, nå og i all fremtid.
Jeg tror du kan se dette bildet for menigheten på verdensbasis og også for vår menighet her lokalt.
For kirken over hele verden er vi sikre på at Gud omgir og beskytter sitt folk.
Men hvordan ser det ut her på jorden? Hvilke fiender beskytter Gud oss mot?
Dette bildet av Jerusalem omkranset av fjell var ganske minneverdig for folk på den tiden. Mange av dem som sang salmen på pilegrimsvandringen den gangen, hadde nok allerede vært med i krig og sett hvordan fjellene gjorde fiendens arbeid vanskeligere.
Men hva er våre fiender i dag? Det kunne sikkert være interessant å diskutere dette i et slags ungdomsprogram for eldre.
Hva truer samfunnet vårt? Hva trenger vi beskyttelse mot?
Er de kanskje ekle naboer som ikke liker samfunnet vårt? Jeg kjenner faktisk ikke til noen. Eller er det distraksjonen som florerer i verden rundt oss?
Jeg kjørte meg virkelig fast på dette punktet under forberedelsene. Jeg tror det ville vært verdt et eget prekenemne.
Men kanskje betyr det også rett og slett at menighetens problemer som regel ikke kommer utenfra, men er forårsaket av oss selv innenfra. Gud beskytter oss mot ytre problemer.
Jeg lar det ligge her for nå og går videre til Salme 125, fordi det neste verset refererer til det vi nettopp har lest:
Salmisten er tilsynelatende overbevist om Guds beskyttelse, men på en eller annen måte er denne beskyttelsen ikke helt synlig ennå, fordi undertrykkerne for øyeblikket svinger septeret sitt.
Salmisten tror imidlertid at Guds beskyttelse vil seire og bli synlig. Han har håp, og han regner med Guds gjerning. Dette er absolutt et forbilde for oss.
Fordi Gud vil beskytte oss i fremtiden, trenger vi ikke å bekymre oss for ugunstige omstendigheter og fiender, men kan konsentrere oss om det Gud ønsker av oss, hans misjon.
Og så kommer salmisten med et interessant poeng her: Det skal ikke skje at de som gjør Guds vilje, strekker ut sine hender for å gjøre urett.
Selv som kristen er det en fare for å havne på feil vei hvis man tror at man kommer til kort for ofte. Tilliten til Gud kan kanskje lide under slike omstendigheter.
Dette gjør det klart hva en salme egentlig er. En salme er ikke en læretekst eller en lovtekst, men en personlig bønn som noen har tonesatt som en sang.
Og forfatteren av denne salmen har tydeligvis allerede vært vitne til at troende har satt sin gudsfrykt til side under ugunstige omstendigheter for angivelig å få en bit av kaka.
Han ber her om bedre omstendigheter, om at hans trosfeller ikke skal svikte.
Vi ville kanskje bedt om mer standhaftighet og tro, men salmisten ber for de ytre omstendighetene.
Dette er for øvrig ikke mindre fromt; Paulus foreslår også dette for oss i 1. Timoteus 2,1.2; Det nye testamente:
Ugunstige sosiale forhold som diskriminering eller forfølgelse kan gjøre det litt surt å være kristen.
Jeg vet at Jesus lovet spesiell hjelp i spesielt vanskelige situasjoner (f.eks. Luk 21,15), men det er likevel godt å be for regjeringen vår, slik at vi kan leve vår tro her i fred.
De gode og de onde
Så er det to vers igjen, 4 og 5, som handler om det gode og det onde.
Jeg tror salmisten lider litt under det faktum at det i vår verden ikke er de gode som er rike, vakre og friske, og de onde som er stygge, fattige og syke.
Også her kommer salmistens personlige følelser til uttrykk, men jeg synes det er bra at han ber om opplevd godhet for oppriktige mennesker.
Når ba vi sist noe slikt for noen? Herre, gi at han må få oppleve din godhet.
I vers 5 tror jeg, og jeg håper jeg ikke er overmodig, at jeg allerede er litt lenger fremme enn salmisten. For meg er det ikke viktig at de ugudelige går til grunne, men at de ugudelige omvender seg, opplever tilgivelse og forandring.
Det er selvfølgelig lett å tenke slik i teorien, men det blir vanskelig når man er direkte berørt av ondskapen, når plageånden praktisk talt står på dørstokken.
Derfor synes jeg det er veldig imponerende når kristne personlig kan tilgi sine plageånder.
Og det siste ordet i salmen er "Fred være med Israel".
Og det er det jeg ønsker for samfunnet vårt også. Ikke bare en fredelig sameksistens, men at vi lever i fred med hverandre, trekker sammen og opplever fred med Gud sammen.
Sammendrag
- Når vi stoler på Gud, vakler vi ikke og står stille, men tilliten vår må fortsatt vokse, og det er grunnen til at livet vårt noen ganger vingler som en tur i en and. Men akkurat som Jesus reddet Peter fra å synke, vil heller ikke vår livsand velte.
- Alt som bidrar til å styrke denne tilliten til Gud, enten det er høytider eller vaner, er nyttig.
- Gud beskytter kirken mot fiender slik at vi kan konsentrere oss om vårt oppdrag.
- La oss be for de sosiale omstendighetene, slik at vi kan leve våre liv her i fred.
- La oss be for hverandre, slik at vi kan erfare Guds godhet. La oss også be for, la meg forenkle, de ugudelige, at de må lære Jesus å kjenne og erfare tilgivelse og nytt liv.
- Og la oss arbeide for fred i samfunnet vårt.