Pygmalion-effekten: Det som er så forventet...

Hva gjør forventningene våre, og hvordan påvirker andres forventninger oss?

Gudstjeneste,, , Kreuzkirche Leichlingen

automatisk oversatt

Innledning

Jeg lærte et nytt fremmedord her om dagen i en artikkel i magasinet "Geo", den

Pygmalion-effekten

Er det noen som vet hva dette er? (Vent på tilbakemelding)

Vel, da var jeg ikke alene om å ha dette hullet i utdannelsen min ;-)

Pygmalion-effekten er et psykologisk fenomen der en forventet vurdering av en student har en slik effekt på deres prestasjoner at den bekreftes.

Eksempel:

I 1965 gjennomførte amerikanske psykologer et felteksperiment på lærer-elev-interaksjoner på en barneskole. Det var tre klassetrinn der, for raske, middels og langsomme elever; dette er ganske vanlig i USA.

Lærerne ble forledet til å tro at en vitenskapelig test skulle brukes til å vurdere barnas prestasjonspotensial. Lærerne ble fortalt at denne testen ville identifisere de 20 prosentene av elevene i en skoleklasse som var på randen av en utviklingsspurt. Disse elevene kunne forventes å vise særlige forbedringer i prestasjoner det påfølgende skoleåret. I virkeligheten ble de 20 prosentene av elevene valgt ut helt tilfeldig ved loddtrekning, men uten at lærerne visste om det.

I testen som ble tatt, ble IQ, intelligenskvotienten, målt, og åtte måneder etter denne første testen ble IQ for alle elevene målt igjen. IQ-økningen var signifikant større hos de 20 % av elevene som hadde blitt trukket ut som "bloomers" enn hos de andre.

Bare lærerne kjente til dette påståtte potensialet, så den faktiske økningen i ytelse må delvis ha blitt utløst av lærernes forventninger.

I tillegg var IQ-økningene størst blant barna som hadde et spesielt attraktivt utseende. Det var også merkbart at karakteren til de såkalte bloomers ble bedømt mer positivt av lærerne.

Det var noe berettiget kritikk av dette eksperimentet, metodene osv. fra andre forskere, men lignende eksperimenter kunne reproduseres om og om igjen i mange år, i det minste delvis. På en eller annen måte er det skummelt.

Forløperen til eksperimentet som nettopp er beskrevet, er et laboratorieeksperiment fra 1963 der studenter fikk rotter som skulle finne veien gjennom en labyrint. Rottene var alle genetisk sett fra samme stamme, men halvparten av studentene ble fortalt at rottene var spesielt avlet for intelligens, og den andre halvparten ble fortalt at rottestammen var spesielt dum.

Faktisk presterte de antatt smarte rottene bedre når de krysset labyrintene. På en eller annen måte påvirket studenteksperimentatorene ytelsen til de eksperimentelle rottene på en eller annen måte.

Disse effektene finnes også i negativ form. Hvis du for eksempel støter på fordommer og stereotypier gjentatte ganger, adopterer du dem ofte på et eller annet tidspunkt. Dette er den såkalte Andorra-effekten, oppkalt etter romanen "Andorra" av Max Frisch.

Du kjenner kanskje til dette: Hvis noen alltid blir kalt dum, er det stor fare for at de til slutt vil tro på det selv.

Du blir slik du blir sett på. Andres forventninger påvirker ens egen atferd og prestasjoner og blir dermed nesten uunngåelig resultatet.

Det følger også at man har et ansvar for sine forventninger til andre.

Jesu forventninger til sine 12 disipler

La oss ta en titt på en tekst fra Bibelen, det første oppdraget Jesus sendte til sine 12 disipler (Lukas 9:1-6; NL):

En dag kalte Jesus sine tolv apostler til seg og ga dem fullmakt til å drive ut demoner og helbrede sykdommer. 2 Så sendte han dem ut med oppdrag om å fortelle alt folket om Guds rikes komme og å gjøre de syke friske. 3 "Ta ingenting med dere på reisen," sa han til dem, "ingen vandrestav, ingen bagasje, ingen mat og ingen penger, ingen ekstra skjorte. 4 Når dere kommer til en landsby, skal dere bare være gjester i ett hus. 5 Hvis innbyggerne ikke vil høre budskapet deres, skal dere riste støvet av føttene når dere går, som et tegn på at dere overlater stedet til dommen." 6 Så begynte de å gå gjennom landsbyene i området og forkynne de gode nyhetene og helbrede de syke.

Først og fremst må det slås fast at Jesus gir disiplene sine en spesiell kraft til å drive ut onde ånder og helbrede alle sykdommer. Denne feiende kraften er en spesiell funksjon som ikke lenger gjelder for oss i dag for det store flertallet, fordi for eksempel 1 Kor 12:30 sier at ikke alle har helbredelsens gave.

Men disiplene har fått spesiell autoritet for dette oppdraget.

Var disse disiplene nå spesielt egnet for dette oppdraget?

Jeg tror ikke du kan si det, men disiplene var snarere et slags tverrsnitt av det jødiske samfunnet. Så de var ikke et komplett tverrsnitt, de var sannsynligvis yngre, de var bare menn, men de var fra forskjellige sosiale grupper, fra fiskere til skatteinnkrevere til politiske ekstremister (seloter).

Det er også interessant at oppdraget går utover ren helbredelse. De skal forkynne at Guds rike er nær, noe som selvsagt innebærer en risiko for å få problemer med de religiøse lederne.

De skal ikke ta med seg penger, ingen veske, ingen ekstra klær, så ingen sikkerhet overhodet. De har ingen garanti for at de vil møte velmenende verter, men i dette oppdraget er de avhengige av at folk viser dem gjestfrihet.

Jesus ga dem stor autoritet, men han forventet også mye av dem, og oppgaven gikk langt utover den makten de hadde fått.

I det siste verset jeg leste, leser vi at disiplene på en eller annen måte utførte oppdraget, men vi vet ikke hvordan de opplevde det og hva som skjedde med dem.

Vi leser bare i Lukas 9:10,11; NL:

10 Da apostlene kom tilbake, fortalte de Jesus om alt de hadde gjort. Så trakk han seg tilbake sammen med dem til nærheten av byen Betsaida. 11 Men folket fikk vite hvor han hadde dratt og fulgte etter ham. Så vendte han seg til dem, fortalte dem om Guds rike og helbredet de syke blant dem.

Det de fortalte ble ikke overlevert. Jesus ønsket å være alene med dem, men menneskene som søkte hjelp, fant ham, og Jesus vendte seg til dem og fortalte dem om Guds rike og helbredet de syke.

Vi finner også senere en hendelse der noen disipler sviktet. Jesus var sammen med Peter, Johannes og Jakob på et fjell, mens de andre disiplene fortsatte å utføre Jesu oppdrag og sviktet (Luk 9,38-42; NL):

38 En mann i folkemengden ropte til ham: "Mester, se på sønnen min, mitt eneste barn. 39 En ond ånd fortsetter å ta ham i besittelse. Så skriker han, faller til bakken, vrir seg og skummer rundt munnen. Stadig slår og skader han ham og gir ham ingen fred. 40 Jeg ba disiplene dine om å drive ut ånden, men de kunne ikke." 41 "Dere uforstandige, vantro mennesker," sa Jesus, "hvor lenge skal jeg være sammen med dere og holde ut med dere? Før ham frem." 42 Da gutten kom fram, kastet demonen ham til jorden slik at han vred og vred seg voldsomt. Men Jesus truet den onde ånden og helbredet gutten. Så sendte han ham tilbake til faren.

Gjorde Jesus en feil her? Sendte han ut feil disipler likevel? Åpenbart var han også litt irritert her.

Jeg tror svakheter og feil alltid kan skje, og det må vi innrømme overfor andre. OK, Jesus vil sannsynligvis ikke ha gjort noen feil, men vi kan absolutt ikke si det om oss selv.

Disiplene er fortsatt på vei, akkurat som vi er (Matteus 17:19-21; NL):

19 Senere, da de var tilbake blant seg selv, spurte disiplene Jesus: "Hvorfor kunne vi ikke drive ut denne demonen?" 20-21 "Fordi deres tro er så liten," sa Jesus. "Jeg forsikrer dere: Hvis deres tro var så stor som et sennepsfrø, kunne dere si til dette fjellet: 'Flytt deg herfra og dit', og det ville flytte seg. Ingenting ville være umulig for dere."

Dette er absolutt ikke en befaling om å "tro mer!", men det er en invitasjon til å vokse enda mer i troen.

Forventninger til andre mennesker handler ikke om å snakke opp ting. Man bør være realistisk, men likevel ha positive forventninger til andre, og jeg tror at Jesus har positive forventninger til disiplene sine her. Deres tro vil vokse og de vil forandre verden senere.

Holdningen "Hvis du ikke forventer noe, vil du aldri bli skuffet!" kan ikke være riktig. Hvis du ikke stoler på andre med noe, vil du helt sikkert oppleve Pygmalion-effekten.

I Geo-artikkelen var det også et interessant sitat fra næringslivet:

Som den kjente tysk-østerrikske entreprenøren Reinhold Würth uttrykker det, "en ledelse som tror at 75 prosent av de ansatte er late, dårlig kvalifiserte og tyver, vil få akkurat denne arbeidsstyrken". Hvis man derimot antar at 98 prosent av arbeidsstokken er engasjert og har en positiv holdning til bedriften, er det akkurat det som vil skje.

Men la oss komme tilbake til Jesus. Man skulle kanskje tro at etter denne fiaskoen ville han la det være for nå. Disiplene må tro mer, ellers er det ubrukelig.

Sende ut de 72 disiplene

Men i neste kapittel er det dette som skjer (Lukas 10:1-3; NL):

1 Så valgte Herren ut syttito andre disipler og sendte dem to og to i forveien til alle byene og landsbyene han ville besøke. 2 Han ga dem disse instruksjonene: "Innhøstingen er stor, men antallet arbeidere er lite. Be til Herren som har ansvaret for innhøstingen, og be ham om å sende flere arbeidere ut på åkrene hans. 3 Gå nå, og husk at jeg sender dere ut som lam blant ulver.

Og så kommer den samme ordren som med sendingen av de 12, med veldig like ord: Ta ikke med deg penger, ingen bagasje, ingen sikkerhet og stole på folkets gjestfrihet. Og også myndigheten og kommisjonen er den samme (Lukas 10, 9; NGÜ):

Helbred de syke som er der, og forkynn for innbyggerne i byen: "Guds rike er kommet nær til dere".

Jeg tror ikke at disse 72 andre var "bedre" enn de 12, selv om Jesus hadde valgt dem til dette oppdraget.

Det er nedtegnet hva de opplevde da de utførte sitt oppdrag (Lukas 10:17-20; NL):

17 Da de syttito disiplene kom tilbake, rapporterte de til ham med glede: "Herre, selv demonene adlyder oss når vi driver dem ut i ditt navn!" 18 "Ja," forklarte han dem, "jeg så Satan falle som et lyn fra himmelen! 19 Jeg har gitt dere myndighet over fienden; dere kan gå blant slanger og skorpioner og tråkke dem ned. Ingenting og ingen vil være i stand til å skade deg. 20 Men gled dere ikke over at onde ånder adlyder dere, men gled dere over at navnene deres er skrevet i himmelen."

Konklusjonen av passasjen er det som faktisk er viktig, at man tilhører Jesus Kristus, slik at ens navn er skrevet i himmelen.

Vi som har gitt våre liv til Jesus Kristus tilhører også ham, og jeg tror det kan generaliseres at Jesus stoler på hver enkelt av oss med litt eller mye og har veldig positive forventninger til oss.

Delegat

Et tema som spiller inn i dette komplekset, er temaet "delegering".

Det er denne vakre episoden fra 2. Mosebok 18, der Moses får besøk av sin ikke-jødiske svigerfar Jethro. Og han er der live, mens Moses egenhendig underviste folket og skipet rettferdighet. Det vil si at fra morgen til sent på kvelden kom folket til Moses for å avgjøre alle saker. Du kan forestille deg at det bare er en ordfører i byadministrasjonen, og at han også tar seg av alle offisielle saker og også spiller rollen som voldgiftsdommer.

Jitro påpekte for Moses at noe slikt ikke er sunt, og han anbefalte å bygge en struktur slik at ansvarlige mennesker blir plassert over 1000, 100, 50 og 10, og bare de kompliserte tilfellene havner hos Moses.

Dette høres opplagt og logisk ut, og det er da også gjort.

Hvorfor har ingen tenkt på dette før? Kanskje Moses hadde den hemmelige forventningen: "De vil ikke få det til, bare det du gjør selv vil være bra.

Men hvis du gjør alt selv, sliter du deg ut og formidler naturlig til de andre: "Du kan ikke gjøre det uansett", noe som selvfølgelig kan utløse Pygmalion-effekten.

Historien om Markus

Som et annet bibelsk eksempel vil jeg se på historien om Johannes Markus. Dette var Barnabas' fetter som foretok den første misjonsreisen sammen med Paulus.

Apostlenes gjerninger 13, 4.5; NL

4 Saulus og Barnabas ble sendt ut av Den hellige ånd. De dro ned til havnebyen Seleukia og seilte derfra til øya Kypros. 5 På Kypros oppsøkte de de jødiske synagogene i byen Salamis og forkynte Guds ord. Johannes Markus ble med dem som assistent.

De opplever da ganske spennende historier, men etter at de forlot Kypros, skilte Johannes Markus seg fra dem og vendte tilbake til Jerusalem.

Dette fikk et etterspill (Apg 15,36-40; NEÜ):

36 En tid senere sa Paulus til Barnabas: "La oss dra ut igjen og besøke alle byene der vi har forkynt Herrens ord. Vi bør se hvordan brødrene og søstrene har det der." 37 Men Barnabas ville også ta med seg Johannes Markus igjen. 38 Men Paulus syntes ikke det var riktig å ta med seg den som hadde forlatt dem i Pamfylia og brutt samarbeidet med dem. 39 Det kom nå til en så heftig krangel at de begge skilte lag. Barnabas tok med seg Markus og seilte til Kypros. 40 Paulus, derimot, valgte Silas som sin ledsager. Og etter å ha blitt befalt av brødrene av Guds nåde, dro han av sted.

Hvem hadde rett nå? Barnabas ville gi ham en ny sjanse. Han forventet en endring i Markus. Paulus, derimot, ønsket ikke å jobbe med Johannes Markus lenger.

I dag er det ikke lenger mulig å avgjøre hvem som hadde rett. Jeg har også hørt teorien om at tvisten ble tillatt av Gud slik at Paulus og Barnabas skulle skille seg og dermed spre evangeliet enda bedre som multiplikatorer.

Men det synes for meg å være litt av en overdrivelse. De var ikke perfekte mennesker, og derfor kunne det oppstå ubehagelige krangler.

Om Paulus og Barnabas kom overens igjen kan ikke sies nøyaktig, det er ingenting om det i Bibelen, men jeg håper det. Imidlertid var det et godt forhold mellom Paulus og Johannes Markus igjen senere. For eksempel, i 2 Timoteus 4:11 ba Paulus eksplisitt Timoteus om å besøke ham og ta med seg Johannes Markus.

Det er selvfølgelig spekulasjoner om det faktum at Barnabas møtte ham med positiv forventning førte til at han senere ble en pålitelig person likevel.

Kirkelig tradisjon anser til og med Johannes Markus for å være den Markus som skrev Markusevangeliet. Så det har blitt noe annet av ham.

Sammendrag

Jeg oppsummerer.