Trygg i stormen

Innledning

Det finnes ulike stormer, med sterk vind som alltid kommer fra én retning eller med skiftende vindretninger. Det finnes tørre stormer, regnstormer, snøstormer, og jeg tror vi alle har opplevd ulike stormer.

Jeg opplevde til og med en veldig liten tornado som barn.

Vi liker vanligvis ikke uvær, vi synes det er koselig når vi er innendørs og det stormer ute.

Jeg kom også til å tenke på en historie fra Struwelpeter som jeg leste mye som barn, historien om Flygende Robert, som begynner slik:

Men denne Robert går ut likevel i denne historien, og blir så fanget av vinden, ført gjennom luften og blåst bort.

I dag ville man nok ikke lest noe sånt for barn fordi de heller er for lite ute enn for mye, men jeg kan fortsatt huske at jeg som liten gutt kikket opp på himmelen noen ganger i sterk vind for å se om Robert ikke fløy forbi et eller annet sted.

I noen stormer, i store tropiske sykloner - såkalte orkaner - er det et relativt vindstille område i midten, det såkalte øyet.
Dette øyet er svært farlig fordi orkanen beveger seg som en helhet, og den sterkeste vindhastigheten er i utkanten av øyet.

Tidligere trodde ofte folk som var i øyet at stormen var over, og de forlot sitt trygge tilfluktssted, men så kom stormen tilbake med full styrke.

La oss bare komme til

Betydningen av stormen

Matteus 14, 24; Det nye testamentet

Denne stormen i bibelteksten vår har naturligvis en symbolsk betydning for oss i dag.

Det står for omstendigheter som vi ikke kan kontrollere, og som truer oss eller som vi opplever som truende.

Hvilke omstendigheter truer oss, hva kan vi ikke kontrollere, hvor mister vi kontrollen, hva har vi ikke under kontroll, hva skremmer oss?

Det kan være sykdom som har blitt kronisk, eller rett og slett alderdom, der du innser at du blir stadig mer begrenset i bevegelsene dine.

Eller vi er blitt arbeidsledige eller trues av arbeidsledighet, og vi er ikke lenger de yngste, og eldre mennesker er ikke så lett å sysselsette.
Eller man jobber i en jobb som ikke lenger er etterspurt, og man innser det.

Kanskje har vi rett og slett blitt bitre over våre liv og sørger over tapte muligheter som aldri vil komme igjen.

Eller vi blir skuffet over venner og slektninger. Du har vært sammen med mennesker så lenge, du har passet på dem, vært der for dem, og så ser det ikke ut til at du får noe tilbake, og da føler du deg kanskje til og med ensom.

Det er mange slike stormer som skremmer oss, som nesten får livsbåten vår til å kantre.

Som kristen vil vi helst leve i stormens øye, og at stormen alltid beveger seg på en slik måte at vi alltid befinner oss i sentrum av det rolige øyet.

Vi ser da rundt oss hvordan de ikke-troende virvles rundt og roper ut til dem: Kom til Jesus, så vil du også være her i stormens øye, og du vil få fred og ro og alt vil være i orden.

Men dessverre er det ikke slik at vi alltid lever i stormenes øye i våre liv.

Det er selvfølgelig riktig å vise andre til Jesus Kristus, men det samme kan skje med oss som med disiplene, nemlig at vår egen livsbåt allerede rister og truer med å synke.

Du kan ikke alltid unngå disse stormene.

Vi kan ikke alltid sitte i den koselige, kristne dagligstuen under hver eneste storm, slik Flying Robert fra Struwelpeter ble bedt om å gjøre.

Vi har ingen innflytelse på de fleste stormer, og noen ganger - før vi vet ordet av det - kjenner vi en sterk motvind og må forholde oss til den.

Tittelen på denne impulsen er imidlertid ikke "Undergang i stormen", men "Trygg i stormen", og vi kan

Trygghet i Jesus

har.

Vi har allerede innsett at denne tryggheten ikke betyr at det ikke kommer flere stormer.

Og vi innser også at disippelfellesskapet ikke er nok her.

Det er godt at disiplene er sammen i denne stormen og kan hjelpe hverandre. Hvis man var alene i en slik storm, ville det sikkert vært forferdelig.

På samme måte har vi et fellesskap der vi kan støtte og hjelpe hverandre, fordi vi ikke er alene.

Men fellesskapet er ikke nok til å stå imot livets ulike stormer. Vi har sikkert alle opplevd situasjoner der ingen andre kan hjelpe oss.

Derfor er det ikke nok med en kirke sombare ser på seg selv som et fellesskap av mennesker.

Vi trenger Jesus Kristus, og han kommer her over vannet til disiplene.

Og det er den første trøsten:

Ingen stormer, ingen omstendigheter kan hindre Jesus Kristus i å komme til oss når vi trenger ham.
Han kan til og med gå på vannet.

Noen ganger kan det også være skremmende:

"Vi trenger ikke være redde", verken for ham eller for stormen; jeg tror dette er en lærdom vi må ta med oss gjennom hele livet.

Jesus sørger for at livsbåten vår ikke synker.

Det betyr ikke at vi seiler gjennom livets stormer i en glassklokke, men disiplenes båt vil helt sikkert ha behov for reparasjon på enkelte steder neste dag.

Noen deler var rett og slett for ødelagte til å tåle stormen og har nå gått helt i stykker. En annen del var kanskje allerede for gammel og råtten, og så gikk den i stykker i stormen.

Hva med livbåten vår?

Består troen vår av bruddstykker, av selvskapte gudsbilder og etikk som vi har strikket sammen selv?

Eller gransker vi oss selv regelmessig ved hjelp av Bibelen, prekener og andakter, slik at ødelagte deler av våre liv kan rettes opp igjen?

Er troen vår levende og frisk, eller lever vi troen bare ut fra minnet om tider som kanskje for lengst er forbi?

En slik storm kan raskt avsløre hvor levende og ekte troen vår er, og det er nok derfor Gud tillater så mange stormer i våre liv, slik at vi selv skal bli klar over hvordan det står til med troen vår.

Jeg vet ikke hvorfor noen mennesker må tåle svært alvorlige stormer og andre mindre alvorlige, jeg vet bare at Gud ikke tar feil. Og det er absolutt ikke riktig å spørre hvorfor jeg og hvorfor noen andre ikke gjør det, det kan bare føre til bitterhet, men det er riktig å rope ut i stormen:

Herre Jesus, hjelp meg.

Og Jesus Kristus er der:

"Ikke vær redd!" ropte han. "Det er meg. Du trenger ikke være redd."