Innledning
På 1980-tallet var det flere steder som måtte flytte på grunn av utvinning av brunkull i dagbrudd. På ett sted ble innbyggerne presentert for ulike planer for hvordan det nye stedet kunne se ut. For eksempel forbedret de planløsningen, gateløpet osv., men innbyggerne valgte den varianten som lignet mest på deres opprinnelige gamle by, selv om den gamle planløsningen var ineffektiv og forvirrende og skapte problemer.
Dette stedet - dessverre fant jeg ikke ut navnet - gjorde det til et forskningsdokument av amerikanske psykologer, som hadde tittelen:
"Status quo-skjevhet i beslutningsprosessen
som betyr omtrent på tysk:
"Status quo bias i beslutningsprosessen".
"Status quo" betyr ikke rockebandet her, men er latin for den eksisterende nåværende tilstanden, slik begrepet vanligvis brukes.
La oss ta en rask titt på eksempelet igjen. En helt ny by ble bygget: Hvorfor ble den ikke bygget vakrere, bedre? Hvorfor valgte de det gamle kjente, men dårligere, fremfor det bedre?
Jeg likte begrepet "status quo bias". Definisjonen (fra Wikipedia) er slik:
Status quo-bias (også kalt status quo-tendens) er en kognitiv skjevhet som fører til en overdreven preferanse for status quo fremfor endring. Med andre ord vil folk at ting skal forbli omtrent slik de er.
eller
Som et resultat av status quo-bias tar folk større risiko for å opprettholde status quo enn for å endre situasjonen.
Er det slik? Kjenner vi oss igjen i denne beskrivelsen?
La oss se på et eksempel fra Det gamle testamentet på dette.
Utvandring fra Egypt
For noen tusen år siden bodde israelittene i Egypt og hadde det bra, slik at de fikk mange barn og ble flere og flere. På et tidspunkt ble dette skummelt for kongen av Egypt på den tiden (2. Mosebok 1:9-14; NL).
Og Farao gjør det enda bedre senere (2 Mosebok 1:22, NL):
En gutt overlever og får navnet Moses, som spiller en viktig rolle senere.
Hvor lenge og hvor konsekvent egypterne utførte drapet på de nyfødte guttene er ikke registrert, men de ønsket også å bruke israelittene som billige arbeidsslaver, så de sluttet sannsynligvis å drepe de nyfødte guttene på et tidspunkt.
De fleste kjenner til denne hendelsen. Førti år senere leder den nevnte Moses Israels folk ut av Egypt og reiser gjennom ørkenen mot det lovede land, ledsaget av Guds synlige inngripen, f.eks. gjennom skysøylen og forskjellige mirakler.
Så folket levde i dette slitet i omtrent førti år. Barn ble født der, vokste opp i denne trelldommen, et liv i slaveri.
Så nå har folket forlatt Egypt, har sett Gud dele Rødehavet og beseire egypterne.
De var da i ørkenen, og ting gikk ikke alltid helt knirkefritt. Noen ganger tok det noen dager før de fant vann. Gud hadde da sørget for vann.
Og så, på den 15. dagen i den andre måneden etter avreisen fra Egypt, så alt var fortsatt friskt, skjer følgende (2 Mos 16,2.3; NL):
Selvfølgelig sørget Gud for dem igjen, med manna og vaktler, de fleste av dere har hørt historien før.
Men jeg vil gjerne ta en pause her et øyeblikk.
Kjøttgrytene i Egypt var fortsatt velkjente for israelittene, men slitet, mishandlingen og slaveriet var glemt. Eller i ettertid var de ikke lenger så viktige for dem.
Heller velkjente slag enn et usikkert håp? Heller kjent slaveri enn frihet i et ukjent land?
Du vet hva du har.
Selv Bremen Town Musicians var smartere: "Vi kan finne noe bedre enn døden hvor som helst", og de var bare oppdiktet.
Men jeg vil ikke se så mye ned på israelittene. Denne preferansen for status quo fremfor endring er absolutt noe vi også finner blant oss selv, inkludert meg personlig.
La oss se på et annet eksempel fra Bibelen.
Abram
Han er kjent under navnet "Abraham", men han ble først kalt "Abram" og ble senere omdøpt av Gud.
Slik begynte det med ham (1 Mos 12,1-4; NL):
Begynne på nytt igjen som 75-åring? Nå var Abram fortsatt i god fysisk og mental form, som vi vet fra senere beskrivelser i Bibelen. Men likevel?
Han lytter til Gud og tar full risiko. Han oppfører seg allerede annerledes enn sine etterkommere senere i ørkenen, som vi hadde hørt om tidligere.
Begrepet "komfortsone" kommer også opp i tankene her, som Abram åpenbart forlater her.
Nå kan man si at Abram får store løfter fra Gud her, og at det derfor ikke er vanskelig for ham å legge ut på reisen.
Men israelittene i ørkenen hadde også fått et stort løfte, for Gud hadde lovet dem et nytt, godt land som fløt av melk og honning. Likevel vendte tankene deres stadig tilbake til det gamle, velkjente livet i slaveri.
Eksempler i Det nye testamentet
Vi finner også positive og negative eksempler i Det nye testamentet.
Jesu disipler la sine liv bak seg og sluttet seg til Jesus. Peter spør også spesifikt på et tidspunkt (Lukas 18:28-30; NL):
Egentlig må man se nærmere på denne teksten nå, hva alt dette kan bety i detalj, men det ville gå utover omfanget nå. Disiplene tok imidlertid risiko, akkurat som Abram, og la sine kjente liv bak seg.
Et moteksempel er den rike unge mannen (Matteus 16:22, NL):
Hvis du vil komme til himmelen ved å gjøre godt, må du være perfekt, og ingen kan gjøre det.
Hans faktiske status quo var ikke hans rikdom, men hans tanke om at han ville komme til himmelen gjennom gode gjerninger, en tanke som absolutt fortsatt er utbredt i dag. Men du kommer ikke dit, som Jesus tydelig viser den unge mannen. Evigheten er en gave fra Jesus Kristus, og hvis du legger tankene dine på den og legger ut på veien til den, tar du en risiko, for da endres livet ditt fundamentalt og du forlater din egen status quo.
Fellesskapet
Jeg vil ta en setning fra begynnelsen igjen:
Som et resultat av status quo-bias tar folk større risiko for å opprettholde status quo enn for å endre situasjonen.
Hvis du ser på den aller første menigheten i Apostlenes gjerninger, opptrer de nye medlemmene helt annerledes (Apg 2:42-47; NGÜ):
Om denne kirkemodellen bokstavelig talt ville være egnet for i dag i vårt land, har jeg mine tvil. På den tiden var det sannsynligvis egnet en stund, men senere gikk kirken i Jerusalem tom for penger, så andre kirker samlet inn for dem.
Men verdiene som ble levd her er absolutt tidløse.
Undervisning om Bibelen, samhold, gjensidig kjærlighet og hjelpsomhet, dele med hverandre, gi en andel, fellesskap i templet, dvs. i kirkesalen, med nattverd og bønn, møte frem og tilbake i hjemmene og feire Gud i alt du gjør, alt dette er tegn på en levende kirke.
Passer dette med vår nåværende status quo, eller må vi ta en risiko og endre noe? Ønsker vi virkelig at noe skal endres?
Alle må stille spørsmål ved seg selv. Jeg er mer typen som holder meg til det kjente. Du kan også se at fra de tre gangene jeg byttet jobb, stengte selskapet i to tilfeller og jeg måtte lete etter noe nytt.
Mens jeg undersøkte for prekenen, fant jeg tre gylne regler for ledelse:
- Slik har vi alltid gjort det.
- Vi har aldri gjort det på denne måten før.
- Hvem som helst kan komme.
Det er selvfølgelig ikke meningen at det skal være slik ;-)
Hvor mye vi bør eller må forlate hjemmet vårt, vår kjente status quo, vet jeg ikke. Kanskje, som Abram, trenger vi å flytte til et helt nytt land (billedlig talt), kanskje vi "bare" trenger å sjekke våre levde verdier mot Bibelen og bringe våre mangler til Gud og jobbe med dem, jeg vet ikke.
Men vi vet fra Bibelen at Gud ikke forlot menneskene som la ut med ham, det kan vi allerede stole på, uansett hvor veien til slutt fører.
Sammendrag
Jeg konkluderer:.
- Som et resultat av status quo-bias tar folk større risiko for å opprettholde status quo enn for å endre situasjonen.
- Etter utvandringen fra Egypt foretrakk Israel det forferdelig kjente fremfor det usikre.
- Abram visste heller ikke hvor han skulle, men han forlot komfortsonen sin og la i vei.
- På samme måte ble disiplene med Jesus Kristus og tok risikoen for forandring.
- Den rike unge mannen var for forankret i sin status quo om "evig liv" gjennom gode gjerninger.
- Vi vet ennå ikke hva som vil skje med vår kirke. Blir det en helt ny vei som Abrams, eller blir det mer en gradvis endring, f.eks. gjennom orientering mot de verdiene som urkirken levde etter? Vi er nysgjerrige, men Gud vil være med oss.