Det er bedre å la alt være som det er ...

Heller kjente slag enn et usikkert håp? Heller kjent slaveri enn frihet i et ukjent land?

Gudstjeneste ,, , Evangelical Free Church menighet Leichlingen

automatisk oversatt

Innledning

På 1980-tallet var det flere steder som måtte flytte på grunn av utvinning av brunkull i dagbrudd. På ett sted ble innbyggerne presentert for ulike planer for hvordan det nye stedet kunne se ut. For eksempel forbedret de planløsningen, gateløpet osv., men innbyggerne valgte den varianten som lignet mest på deres opprinnelige gamle by, selv om den gamle planløsningen var ineffektiv og forvirrende og skapte problemer.

Dette stedet - dessverre fant jeg ikke ut navnet - gjorde det til et forskningsdokument av amerikanske psykologer, som hadde tittelen:

"Status quo-skjevhet i beslutningsprosessen

som betyr omtrent på tysk:

"Status quo bias i beslutningsprosessen".

"Status quo" betyr ikke rockebandet her, men er latin for den eksisterende nåværende tilstanden, slik begrepet vanligvis brukes.

La oss ta en rask titt på eksempelet igjen. En helt ny by ble bygget: Hvorfor ble den ikke bygget vakrere, bedre? Hvorfor valgte de det gamle kjente, men dårligere, fremfor det bedre?

Jeg likte begrepet "status quo bias". Definisjonen (fra Wikipedia) er slik:

Status quo-bias (også kalt status quo-tendens) er en kognitiv skjevhet som fører til en overdreven preferanse for status quo fremfor endring. Med andre ord vil folk at ting skal forbli omtrent slik de er.

eller

Som et resultat av status quo-bias tar folk større risiko for å opprettholde status quo enn for å endre situasjonen.

Er det slik? Kjenner vi oss igjen i denne beskrivelsen?

La oss se på et eksempel fra Det gamle testamentet på dette.

Utvandring fra Egypt

For noen tusen år siden bodde israelittene i Egypt og hadde det bra, slik at de fikk mange barn og ble flere og flere. På et tidspunkt ble dette skummelt for kongen av Egypt på den tiden (2. Mosebok 1:9-14; NL).

9 Han sa til folket sitt: "Disse israelittene er blitt for mange og for mektige for oss. 10 Vi må finne på noe for å hindre at dette folket blir enda større. Ellers kan de i tilfelle krig alliere seg med våre fiender, kjempe mot oss og deretter forlate landet." 11 Derfor satte egypterne oppsynsmenn over israelittene for å undertrykke dem med hardt arbeid. Israelittene måtte bygge forrådsbyene Pitom og Ramses for Farao, kongen av Egypt. 12 Men jo mer egypterne undertrykte dem, jo flere ble israelittene! Da ble egypterne redde for dem. 13 De tvang israelittene til hardt arbeid med makt og 14 gjorde livet vanskelig for dem gjennom det harde arbeidet: Israelittene måtte lage murstein av leire og arbeide på åkrene.

Og Farao gjør det enda bedre senere (2 Mosebok 1:22, NL):

Til slutt beordret Farao hele sitt folk: "Kast alle nyfødte hebraiske gutter i Nilen, men spar jentene."

En gutt overlever og får navnet Moses, som spiller en viktig rolle senere.

Hvor lenge og hvor konsekvent egypterne utførte drapet på de nyfødte guttene er ikke registrert, men de ønsket også å bruke israelittene som billige arbeidsslaver, så de sluttet sannsynligvis å drepe de nyfødte guttene på et tidspunkt.

De fleste kjenner til denne hendelsen. Førti år senere leder den nevnte Moses Israels folk ut av Egypt og reiser gjennom ørkenen mot det lovede land, ledsaget av Guds synlige inngripen, f.eks. gjennom skysøylen og forskjellige mirakler.

Så folket levde i dette slitet i omtrent førti år. Barn ble født der, vokste opp i denne trelldommen, et liv i slaveri.

Så nå har folket forlatt Egypt, har sett Gud dele Rødehavet og beseire egypterne.

De var da i ørkenen, og ting gikk ikke alltid helt knirkefritt. Noen ganger tok det noen dager før de fant vann. Gud hadde da sørget for vann.

Og så, på den 15. dagen i den andre måneden etter avreisen fra Egypt, så alt var fortsatt friskt, skjer følgende (2 Mos 16,2.3; NL):

2 Igjen bebreidet israelittene Moses og Aron på det sterkeste. 3 "Hvis bare Herren hadde drept oss i Egypt," klaget de, "der hadde vi i det minste kjøtt og nok brød å spise. I stedet førte du oss ut i denne ørkenen slik at vi alle kunne sulte her."

Selvfølgelig sørget Gud for dem igjen, med manna og vaktler, de fleste av dere har hørt historien før.

Men jeg vil gjerne ta en pause her et øyeblikk.

Kjøttgrytene i Egypt var fortsatt velkjente for israelittene, men slitet, mishandlingen og slaveriet var glemt. Eller i ettertid var de ikke lenger så viktige for dem.

Heller velkjente slag enn et usikkert håp? Heller kjent slaveri enn frihet i et ukjent land?

Du vet hva du har.

Selv Bremen Town Musicians var smartere: "Vi kan finne noe bedre enn døden hvor som helst", og de var bare oppdiktet.

Men jeg vil ikke se så mye ned på israelittene. Denne preferansen for status quo fremfor endring er absolutt noe vi også finner blant oss selv, inkludert meg personlig.

La oss se på et annet eksempel fra Bibelen.

Abram

Han er kjent under navnet "Abraham", men han ble først kalt "Abram" og ble senere omdøpt av Gud.

Slik begynte det med ham (1 Mos 12,1-4; NL):

1 Da befalte Herren Abram: "Forlat ditt hjem, din slekt og din fars familie og dra til det landet jeg vil vise deg. 2 Fra deg skal det komme et stort folk. Jeg vil velsigne deg, og du skal bli kjent i hele verden. Jeg vil gjøre deg til en velsignelse for andre. 3 Den som velsigner deg, vil jeg også velsigne. Den som forbanner deg, vil jeg også forbanne. Alle folkene på jorden skal bli velsignet gjennom deg." 4 Abram dro av sted slik Herren hadde befalt ham. Og Lot ble med ham. Abram var 75 år gammel da han forlot Haran.

Begynne på nytt igjen som 75-åring? Nå var Abram fortsatt i god fysisk og mental form, som vi vet fra senere beskrivelser i Bibelen. Men likevel?

Han lytter til Gud og tar full risiko. Han oppfører seg allerede annerledes enn sine etterkommere senere i ørkenen, som vi hadde hørt om tidligere.

Begrepet "komfortsone" kommer også opp i tankene her, som Abram åpenbart forlater her.

Nå kan man si at Abram får store løfter fra Gud her, og at det derfor ikke er vanskelig for ham å legge ut på reisen.

Men israelittene i ørkenen hadde også fått et stort løfte, for Gud hadde lovet dem et nytt, godt land som fløt av melk og honning. Likevel vendte tankene deres stadig tilbake til det gamle, velkjente livet i slaveri.

Eksempler i Det nye testamentet

Vi finner også positive og negative eksempler i Det nye testamentet.

Jesu disipler la sine liv bak seg og sluttet seg til Jesus. Peter spør også spesifikt på et tidspunkt (Lukas 18:28-30; NL):

28 Da sa Peter: "Vi har forlatt våre hjem og fulgt deg." 29 "Ja," svarte Jesus, "og jeg forsikrer dere: Den som har forlatt hus eller kone eller brødre eller søstre eller foreldre eller barn for Guds rike, 30 skal få det tilbake på mange måter i dette livet og få evig liv i den kommende verden."

Egentlig må man se nærmere på denne teksten nå, hva alt dette kan bety i detalj, men det ville gå utover omfanget nå. Disiplene tok imidlertid risiko, akkurat som Abram, og la sine kjente liv bak seg.

Et moteksempel er den rike unge mannen (Matteus 16:22, NL):

16 En gang kom en mann til Jesus og spurte ham: "Mester, hva godt må jeg gjøre for å få evig liv?" 17 "Hvorfor spør du meg hva som er godt?" svarte Jesus. "Bare Gud er god. Du kan bare få evig liv ved å holde budene." 18 "Hvilke bud?" spurte mannen. Og Jesus svarte: "Du skal ikke slå i hjel. Du skal ikke drive hor. Du skal ikke stjele. Du skal ikke vitne falskt. 19 Du skal hedre din far og din mor. Du skal elske din neste som deg selv." 20 "Alle disse budene har jeg holdt," sa den unge mannen. "Hva mer må jeg gjøre?" 21 Jesus sa til ham: "Hvis du vil være fullkommen, gå og selg alt du eier, og gi pengene til de fattige, så skal du ha en skatt i himmelen. Kom så og følg meg." 22 Men da den unge mannen hørte dette, gikk han bedrøvet bort, for han var svært rik.

Hvis du vil komme til himmelen ved å gjøre godt, må du være perfekt, og ingen kan gjøre det.

Hans faktiske status quo var ikke hans rikdom, men hans tanke om at han ville komme til himmelen gjennom gode gjerninger, en tanke som absolutt fortsatt er utbredt i dag. Men du kommer ikke dit, som Jesus tydelig viser den unge mannen. Evigheten er en gave fra Jesus Kristus, og hvis du legger tankene dine på den og legger ut på veien til den, tar du en risiko, for da endres livet ditt fundamentalt og du forlater din egen status quo.

Fellesskapet

Jeg vil ta en setning fra begynnelsen igjen:

Som et resultat av status quo-bias tar folk større risiko for å opprettholde status quo enn for å endre situasjonen.

Hvis du ser på den aller første menigheten i Apostlenes gjerninger, opptrer de nye medlemmene helt annerledes (Apg 2:42-47; NGÜ):

42 Det som preget de kristnes liv, var læren som apostlene underviste dem i, deres samhold i gjensidig kjærlighet og hjelpsomhet, Herrens måltid og bønn. 43 Alle i Jerusalem ble grepet av en dyp ærefrykt for Gud, og gjennom apostlene skjedde det mange mirakler og mange ekstraordinære ting. 44 Alle som trodde på Jesus, holdt tett sammen og delte alt de eide. 45 De solgte til og med jord og andre eiendeler og fordelte inntektene etter deres respektive behov til alle som var i nød. 46 Med enighet og stor trofasthet kom de sammen dag etter dag i tempelet. De møttes også daglig i hjemmene sine for å spise sammen og feire Herrens måltid, og sammenkomstene deres var preget av sprudlende glede og oppriktig hjertelighet. 47 De lovpriste Gud i alt de gjorde, og var høyt aktet av hele folket. Og hver dag frelste Herren flere mennesker, slik at menigheten vokste og vokste.

Om denne kirkemodellen bokstavelig talt ville være egnet for i dag i vårt land, har jeg mine tvil. På den tiden var det sannsynligvis egnet en stund, men senere gikk kirken i Jerusalem tom for penger, så andre kirker samlet inn for dem.

Men verdiene som ble levd her er absolutt tidløse.

Undervisning om Bibelen, samhold, gjensidig kjærlighet og hjelpsomhet, dele med hverandre, gi en andel, fellesskap i templet, dvs. i kirkesalen, med nattverd og bønn, møte frem og tilbake i hjemmene og feire Gud i alt du gjør, alt dette er tegn på en levende kirke.

Passer dette med vår nåværende status quo, eller må vi ta en risiko og endre noe? Ønsker vi virkelig at noe skal endres?

Alle må stille spørsmål ved seg selv. Jeg er mer typen som holder meg til det kjente. Du kan også se at fra de tre gangene jeg byttet jobb, stengte selskapet i to tilfeller og jeg måtte lete etter noe nytt.

Mens jeg undersøkte for prekenen, fant jeg tre gylne regler for ledelse:

  1. Slik har vi alltid gjort det.
  2. Vi har aldri gjort det på denne måten før.
  3. Hvem som helst kan komme.

Det er selvfølgelig ikke meningen at det skal være slik ;-)

Hvor mye vi bør eller må forlate hjemmet vårt, vår kjente status quo, vet jeg ikke. Kanskje, som Abram, trenger vi å flytte til et helt nytt land (billedlig talt), kanskje vi "bare" trenger å sjekke våre levde verdier mot Bibelen og bringe våre mangler til Gud og jobbe med dem, jeg vet ikke.

Men vi vet fra Bibelen at Gud ikke forlot menneskene som la ut med ham, det kan vi allerede stole på, uansett hvor veien til slutt fører.

Sammendrag

Jeg konkluderer:.