Strategi

Strategi? For livet mitt? For samfunnet?

Gudstjeneste, , , Evangelisk Frikirke Leichlingen, mer...

automatisk oversatt

Innledning

I dag vil jeg gjerne snakke om temaet "strategi".

Ved første øyekast høres det kanskje litt rart ut som prekenemne. Jeg ønsker heller ikke å snakke om militære spørsmål i dag.

Jeg skrev naivt inn ordet "strategi" som søkeord på bibleserver.com. Standardinnstillingen var Luther-oversettelsen, og der var det ingen strategi. Så la jeg til andre bibeloversettelser og fant det jeg lette etter i "Hope for all", i Ordspråkene 24:5; HFA:

For bare med strategi kan en kamp vinnes, og der det er mange rådgivere, er det seier.

Det bringer oss tilbake til krig. Dette er imidlertid mer ment som et bilde, noe som er tydelig hvis du leser setningen i sammenheng (Ordspråkene 24:5-7; HFA):

5 En klok mann har stor makt, og en mann med forstand blir stadig sterkere. 6 For bare med strategi kan en kamp vinnes, og der det er mange rådgivere, blir det seier. 7 Visdom er uoppnåelig for dåren; når viktige saker diskuteres i bystyret, må han holde kjeft!

Nå var jeg interessert i å se hva de andre bibeloversettelsene skriver her i stedet for "strategi":

Jeg har et program som viser de hebraiske ordene for de enkelte bibelavsnittene, men jeg kan ikke uttale det hebraiske ordet som står i grunnteksten her, så det er ingen vits i å lese det opp.

tǎḥ-bǔ-lôṯ

Dette programmet viser også mulige oversettelser av ordet, noe som er spennende. Dessverre er disse oversettelsene på engelsk, og det er alltid vanskelig å oversette en-til-en mellom ulike språk, spesielt mellom tre språk.

Men det er likevel interessant hva som kom ut av dette. Hva oversettelsen "håp-for-alle" her betyr når det oversettes til "strategi":

Vi kan dele disse mulige betydningene inn i to kategorier.

Den første er overveielse, nøye ettertanke. Dette inkluderer også å søke kloke råd fra andre og innlemme dem i tankene dine.

Den andre kategorien er lederskap. "Strategi" er alltid et ledelsesspørsmål, og hvis du som ikke er leder ønsker å tenke på det, må du prøve å se på det gjennom lederskapets briller. Hvis du for eksempel vil snakke med sjefen din om bedriftens strategi, gir det bare mening hvis du prøver å innta sjefens perspektiv. Din egen avdeling spiller ikke lenger en så viktig rolle. Hva gir mening for selskapet som helhet?

På samme måte er det med samfunnet. Hvis du vil tenke strategi, må du forlate nivået "jeg likte ikke den forrige gudstjenesten så godt" og tenke på hvordan gudstjenesten eller menigheten kan se ut i fremtiden.

Men jeg vil ikke gå så høyt opp i det første trinnet. La oss begynne med våre personlige liv.

Strategi for livet mitt

Har du, har jeg, en strategi for ditt eller mitt liv?

Trenger du i det hele tatt en?

Vi lever i en tid preget av selvmåling og selvoptimalisering. Treningsarmbånd er populære, helse er viktig. Men følgende ordtak er ganske gammelt: "Det viktigste er å være sunn!" Det visste jeg allerede på 70-tallet.

Og ernæring er en halv religion i dag. Det kommer stadig nye trender. Noen vil for eksempel huske kombinasjonsdietten, som folk var helt overbevist om. Det hører man ikke noe om i dag. Før var det fettfattig, nå er det lavkarbo, og nå er periodisk faste det nye hotte, altså trenden.

Om noen år vil det være noe annet igjen. Det føles som om hver utgave av TV-guiden vår beskriver en ny diett fra USA som er spesielt god og vellykket.

Ernæring er viktig. Noen av dere vet at jeg har visst siden i sommer at jeg har diabetes. Så noe må endres. Jeg ser alltid på baksiden av maten jeg kjøper for å se hvor mye sukker det er i den. Noen ganger blir man overrasket. Juice inneholder for eksempel mye sukker. Et glass eplejuice inneholder like mye sukker som 8 sukkerbiter. Det var allerede en god ting at jeg ikke likte å drikke juice i det hele tatt.

Mye har endret seg i livet mitt: Slutt på brus, veldig lite søtt, og jeg skulle gå ned litt i vekt også, så mer fullkorn, litt mindre chips osv. og prøve å sykle de 23 kilometerne til jobben en gang i uken.

Men det er ikke min livsstrategi. Det handler bare om å ta vare på helsen på en realistisk måte og ikke ødelegge sin egen helse uten å tenke seg om. Jeg har allerede gått ned litt i vekt.

Så hva med slagordet: Det viktigste er å være sunn?

Selv om helse er viktig, er det ikke det viktigste, og hvis livet bare handler om kosthold og trening, er det noe galt.

Men hvordan skal det være? Trenger vi en strategi for livene våre?

La oss se på dette spørsmålet fra slutten av livet, 1. Korinterbrev 4:1-5; NGÜ

1 Nå vet dere også hvordan dere skal tenke om oss: Vi er Kristi tjenere, betrodd å forkynne de mysterier Gud har åpenbart for oss. 2 Og hva forventer dere av en som har blitt betrodd en oppgave? Man forventer at han utfører den på en pålitelig måte. 3 Men det har ingen betydning for meg hvilken dom dere feller over meg, eller om noen annen menneskelig autoritet dømmer meg. Ikke engang jeg selv tar meg rett til å dømme meg selv. 4 Jeg vet ikke om jeg er skyldig i noe, men det rettferdiggjør meg ikke. Det som betyr noe, er den dommen Herren feller over meg. 5 Vær derfor ikke for raske til å dømme, men vent til Herren kommer. Han skal bringe fram i lyset alt det skjulte, alt det som ennå er i mørket, og han skal avdekke menneskenes hemmeligste tanker. Da vil alle få den anerkjennelsen fra Gud som de fortjener.

Her snakker Paulus om seg selv som apostel, men jeg tror dette også gjelder alle kristne generelt. Det er ingen prestasjonsmåling, ingen forventning om suksess, det forventes bare at du utfører oppgaven din på en pålitelig måte. Andre oversettelser skriver her at du skal bli funnet trofast. Og det er ikke opp til oss å dømme, det er Gud som skal dømme til slutt, men "dømme" har en ganske negativ klang. Som kristne blir vi ikke lenger dømt, men til slutt får vi anerkjennelse (eller "ros" ifølge andre oversettelser), så mye vi har rett til.

Du kan føle deg presset her: Utfører jeg i det hele tatt min oppgave som kristen på en pålitelig måte? Vet jeg allerede hva min oppgave er? Leter jeg godt nok etter den?

Jeg tror at noen mennesker har en tendens til å sette seg selv under press. Kanskje er de også redde for å mislykkes på jobben, og derfor prøver de å holde tritt med selvoptimalisering, trening, ernæring og så videre, selv om alt dette selvfølgelig er bra i seg selv.

Men vi må ikke glemme det: Paulus snakker om en slags dom i teksten ovenfor, men det er i alle fall en positiv dom: anerkjennelse, ros. Det står ikke: Da skal alle få den straffen de fortjener av Gud. Det står snarere: Da vil alle få den anerkjennelse eller ros fra Gud som de fortjener.

Så du kan vel ha en mer avslappet tilnærming til strategispørsmål? Men hva er den rette strategien for livene våre?

Det aller første bibelverset jeg kommer til å tenke på, står i Ordspråkene 3,5.6; LUT:

5 Stol på Herren av hele ditt hjerte, og stol ikke på din forstand, 6 men kom ham i hu på alle dine veier, så skal han lede deg.

eller i en annen oversettelse (Ordspråkene 3, 5.6; NL):

5 Stol på Herren av hele ditt hjerte, og stol ikke på din forstand. 6 Husk på ham i alt du gjør, så skal han vise deg den rette vei.

Det handler selvfølgelig ikke om å slå av sinnet. Den er en så verdifull gave at vi selvfølgelig alltid bør bruke den.

Men vi må også være klar over dens begrensninger. Det ville være en livsstrategi: å bruke sinnet, men være klar over dets grenser og stole på Jesus uten grenser.

De to versene som følger, passer inn i dette (Ordspråkene 3, 7.8; NL):

7 Stol ikke på din visdom, men frykt Herren og unngå det onde. 8 Det vil gjøre livet ditt sunt og gi deg ny styrke.

"Frykt Herren" høres litt skremmende ut. Det opprinnelige hebraiske ordet for frykt betyr allerede frykt i betydningen redsel, men det betyr også "ære", "ærbødighet" og "fantastisk", "stor", "imponerende", "overveldende".

Denne mangfoldige betydningen av ordet "å frykte" gjør det forhåpentligvis klart at det er verdt å stole på Gud. Denne fantastiske, bedårende, overveldende, men også ærefryktinngytende Gud er på vår side.

Det bør være grunnlaget for livene våre.

Men er det nok som "strategi"? Du kan tenke på hva du vil gjøre med livet ditt.

Folk over 40 år tenker ofte mer på dette. Ofte er barna voksne, man er mer etablert, man er ikke lenger så styrt av omstendighetene, men har større frihet til å organisere livet sitt. Og så gjør man opp status, et midtlivsbilde. Og hvis resultatet ikke er tilfredsstillende, kan det utvikle seg til en midtlivskrise. Noen kaster da alt på nytt, begynner på nytt, legger sitt tidligere liv bak seg. Det trenger selvsagt ikke alltid å være en midtlivskrise, men jeg forstår denne prosessen med å gjøre opp status over sitt eget liv. Hvor mange år har jeg igjen, hva vil jeg gjøre med dem? Hvordan håndterer jeg det hvis balansen ikke er tilfredsstillende?

Ingen har lyst til å sitte på et aldershjem etterpå og sørge over tapte muligheter.

Og hva mer har Gud planlagt for meg?

Jeg tror ikke du kan unngå slike tanker, og det bør du heller ikke.

Jeg kommer ikke på så mye mer når det gjelder personlig livsstrategi. Kanskje det var for lite metodikk eller noe. Det finnes livsveiledere eller livscoacher som du kan betale for å utvikle en livsstrategi sammen med deg og veilede deg gjennom den. Det koster mye penger, og jeg vet ikke om det hjelper.

Men det er absolutt nyttig å snakke med venner om hva du vil, hvilke drømmer du fortsatt har og hvor du tror Gud vil føre deg.

Og tillit til Gud er viktig som grunnlag for slike tanker. Tenk på ham, uansett hva du gjør, så vil han vise deg den rette veien. Og ikke stol på din egen visdom, men stol på og frykt Gud (på den rette måten).

Strategi for menigheten

Når du tenker på "strategi", tenker du kanskje mer på menigheten enn på privatlivet ditt. Eller du tenker kanskje at strategi ikke passer for menigheten i det hele tatt.

Vi fortsetter som før, ber nok, og så vil kirken fortsette slik de neste 100 årene.

Det ville til og med være en strategi. Hvis vi ber og Gud gjør det klart for oss at det er bra som det er, så vil det fungere.

Noen ganger kommer man ikke på noe å endre på. Kanskje alt virker litt uoversiktlig.

I Apostlenes gjerninger 16, 25.26; NL var Paulus og Silas i en svært vanskelig situasjon. De satt i fengsel og hadde til og med blitt urettferdig behandlet:

25 Omkring midnatt ba Paulus og Silas og lovpriste Gud med sanger. De andre fangene hørte på dem. 26 Plutselig kom det et voldsomt jordskjelv, og fengselet ble rystet i sine grunnvoller. Alle portene sprang opp, og lenkene på alle fangene falt av!

De ba og sang sanger for å prise Gud. Vi vet ikke om de ba om dette jordskjelvet. Vi vet heller ikke om de sang lovsangene bare for seg selv, eller om de bevisst sang dem for sine medfanger, ut fra devisen: "Gud er så stor at alle burde høre det."

Den ytre situasjonen virker uoversiktlig, for vanligvis slipper man ikke ut av fengsel. Men Paulus og Silas tenkte på de andre som også var i samme situasjon. Og Gud endret situasjonen fundamentalt. Resultatet er at fengselsdirektøren og familien hans kommer til tro, og den første synlige endringen i livet hans er at han behandler sårene til Paulus og Silas.

Så å be og vente er ikke nødvendigvis den dårligste strategien. Men ber vi også om at murene i vår forvirrende situasjon skal falle ned?

Egentlig forestiller vi oss at strategi er litt mer enn det. I Bibelen, spesielt på apostlenes tid, finner vi også antydninger til dette.

Apostlenes gjerninger 13:2 (Det nye testamentet) beskriver begynnelsen på den første apostelreisen:

2 En dag mens menigheten tjente Herren med bønn og faste, sa Den hellige ånd: "Overlat Barnabas og Saulus til meg for å utføre den oppgaven jeg har kalt dem til."3 Etter ytterligere faste og bønn ble hendene lagt på dem begge, og de ble sendt av sted.

Den Hellige Ånd starter her den første misjonsreisen. På den tiden hadde kirken ennå ingen strategi for å evangelisere Europa. Det ville sannsynligvis ikke ha falt dem inn å sende ut sine mest effektive medarbeidere.

En interessant detalj her er at i denne oversettelsen tjener menigheten Herren med bønn og faste. I andre oversettelser står det at det bare var menighetens profeter og lærere som ba og fastet, eller tilba og fastet. Dette kan tydeligvis ikke oversettes så tydelig her.

Men det spiller ingen rolle, misjonsreisen er initiert av Den hellige ånd, man kan kanskje si at strategien for å evangelisere verden ble initiert av Den hellige ånd.

På den andre misjonsreisen er Paulus og Barnabas bekymret. De ønsker å se menighetene de har grunnlagt igjen, og de vurderer hvilke mennesker de vil ta med seg. Det står ikke eksplisitt at en av dem for eksempel hadde et syn der Den hellige ånd sa til ham: "Dra ut!".

Nei, de tenker over det, utveksler ideer, sikkert ledsaget av bønn, og tar en beslutning.

Men Paulus og Barnabas var ikke enige, de kranglet og gikk hver til sitt. Til tross for alle kranglene skilte de lag på en fornuftig måte. Barnabas reiste til Kypros, der de tidligere hadde vært sammen, og Paulus reiste nordover, gjennom det som i dag er Tyrkia.

Jeg vet ikke hvorfor denne striden oppsto, men det viser oss at vi også kan være uenige i spørsmål som gjelder menighetsarbeid og arbeidet i Guds rike generelt, og at vi av og til vil ha kontroversielle diskusjoner.

Det som er interessant, er at Paulus tydeligvis også hadde en slags strategi for sin andre misjonsreise (Apg 16,6-10; Det nye testamentet):

Paulus og hans følgesvenner reiste nå gjennom den delen av Frygia som tilhørte provinsen Galatia. Egentlig hadde de tenkt å forkynne "Guds budskap" i provinsen Asia, men Den hellige ånd hadde hindret dem i å gjøre det. 7 Da de nærmet seg Mysia, forsøkte de å reise videre til Bithynia, men Jesu Ånd tillot dem heller ikke det. 8 Så de reiste gjennom Mysia uten å stoppe før de kom til havnebyen Troas. 9 Der fikk Paulus et syn om natten. Han så en makedoner som sto "foran ham" og ba ham: "Kom over til Makedonia og hjelp oss!" 10 Da så vi straks etter en mulighet til å dra over til Makedonia, for vi var overbevist om at Gud selv hadde kalt oss "gjennom dette synet" til å bringe evangeliet til folket der.

Paulus var på reise med teamet sitt i Lilleasia, dagens Tyrkia, og det var sikkert en fornuftig strategi fra hans ståsted å forkynne evangeliet overalt der.

Men Gud hadde et større mål: Et nytt kontinent, Europa, skulle bli kjent med evangeliet.

Og Paulus og teamet hans var åpne for dette. Han endret strategi, gikk kanskje til og med litt ut av komfortsonen og slo inn på en helt ny vei.

Vi vet hvilke konsekvenser dette fikk på lang sikt.

Og hvordan gjør vi det her?

Paulus jobbet i hvert fall ikke med kart, tankekart, kort og prikker på kortene. Slike verktøy fantes ikke på den tiden, og kart var sannsynligvis svært sjeldne og kostbare.

Når vi tenker på strategi, tenker vi ofte på slike møter og har ofte en følelse av at det ikke kommer noe ut av dem.

Paulus gikk ut, tenkte seg om og lot seg på den annen side veilede igjen og igjen.

Jeg tror det er viktig å tenke på det store bildet, selv om jeg ofte synes veien fra det store bildet til den daglige praksisen er vanskelig. Hvordan kombinerer du praksis og strategi?

Jeg har tenkt på slike spørsmål i forbindelse med kommunen en stund nå. Trenger vi en ny strategi for samfunnet vårt? Og hvordan skal den i så fall se ut? Ta det med deg, be om at Gud skal sette i gang og vise noe.

Oppsummering

Jeg nærmer meg slutten:

.