Atferd mot fred

Atferd som fører til fred; siste preken i prekenserien "Fred

Gudstjeneste (fredspredikantrekke, avslutning), , , Evangelisk Frikirke Leichlingen, mer...

automatisk oversatt

Innledning

Vi har nå brukt tre uker på å behandle temaet "fred" i gudstjenesten:

På en eller annen måte henger disse tre temaene sammen. Hvis du er klar over at Gud har tilgitt dine synder, hvis du virkelig har forstått og internalisert dette, da er du også mye mer nådig mot din neste, og du er mye mer villig til å tilgi, og dette fremmer fred med din neste.

Og hvis du har denne bevisstheten om at du bare er et menneske som gjør feil fra tid til annen, til og med dumme feil, og du vet at du fortsatt er elsket, så er du mye mer i fred med deg selv og kan håndtere dine egne mangler mye bedre.

Og du er naturlig nok mye mer tilgivende overfor din nestes mangler.

Kanskje kan disse tre punktene til og med sies å bygge på hverandre:

  1. Fred med Gud som en forutsetning for fred med seg selv.
  2. Fred med deg selv som en forutsetning for fred med din neste
  3. Fred med vår neste, som en forutsetning for et fellesskap, et samfunn som er verdt å leve i, for politisk fred og mye mer.

Og temaet i dag er: atferd som fører til fred.

Jeg tror vi vanligvis tenker på det motsatte. Atferd som fører til splid.

Jeg hadde en gang en arbeidskollega som gjorde seg upopulær overalt på rekordtid, og det skapte også uro. Jeg vet ikke engang om han gjorde det med vilje, men klagene hoper seg opp.

Han minnet meg alltid om den lille romeren fra Asterix-boken "Tvisten om Asterix". Jeg hadde latin på skolen og måtte derfor selvfølgelig lese Asterix for å understøtte skolegangen.

Denne lille romeren var en agent som skulle så splid mellom gallerne. Han trengte bare å være til stede for at folk skulle begynne å krangle. I denne Asterix-boken var snakkeboblene alltid grønne under slike krangler, slik at det var lett å følge med på hvordan striden utviklet seg.

Sammenligningen med min tidligere arbeidskollega passer ikke helt, for han var mer tilbøyelig til å vende de andre mot seg, men i begge tilfeller gikk det på en måte av seg selv.

Atferd som fører til splid, finner vi også i Bibelen helt fra begynnelsen. Det starter i Edens hage. Kvinnen frister mannen til å spise av den forbudte frukten, mannen klandrer kvinnen og Gud, og dette fører til et liv som ikke nødvendigvis er preget av fred.

I 1. Mosebok 1:16b; NT sier Gud til kvinnen:

Du vil ønske å eie din mann, men han vil herske over deg.

Det hebraiske ordet for "begjær" her betyr egentlig bestrebelsen på å eie noen. "Begjær" eller "lengsel", som det heter i andre oversettelser, er noe tvetydig. Det kan også forstås som tilbedelse, men det handler om mer enn det. Kvinnen ønsker å eie mannen for seg selv, og mannen ønsker å herske over kvinnen. Her ligger uenigheten allerede i kimen til forholdet.

Kjærlighet betyr egentlig å ville den andre det beste, men det passer ikke helt sammen med det å eie eller dominere.

Å eie og herske høres mer ut som å være mot hverandre enn å være med hverandre, som splid eller seierens fred. Den sterkeste vinner.

Men hvis man elsker den andre og virkelig ønsker det beste for vedkommende, vil man også være det beste for hverandre, og da vil en levende fred vende tilbake til forholdet.

Og jeg tror at fred generelt er et oppdrag for oss; disse tre nivåene av fred - fred med Gud, fred med oss selv og fred med vår neste - er et oppdrag for oss.

Jeg vil nå se på to nivåer der fred og splid er involvert, og jeg vil gjerne bruke noen eksempler fra Bibelen.

La oss begynne med

Faktuelle spørsmål

Dette synes fortsatt å være relativt uproblematisk fordi man objektivt kan avgjøre hva som er bra eller mindre bra. Men hvordan forholder man seg til ulike meninger og kritikk?

Jeg leste fra 2. Mosebok 18,13-27; NT, der Moses fikk besøk av sin svigerfar Jetro. De hadde tilbrakt dagen før sammen. Moses fortalte dem hva de hadde opplevd med Gud, og Jetro var glad for det.

13 Neste dag satte Moses seg ned for å holde rettssak. Folket sto foran ham fra morgen til kveld. 14 Da Moses' svigerfar så alt dette, spurte han ham: "Hva gjør du sammen med folket? Hvorfor sitter du her alene, mens folket står rundt deg fra morgen til kveld?" 15 Moses svarte: "Folket kommer til meg for å rådspørre Gud. 16 Selv om de er uenige, kommer de til meg. Jeg avgjør deres sak og gjør dem kjent med Guds regler og anvisninger." 17 Da sa svigerfaren: "Du gjør ikke en særlig god jobb. 18 Det er altfor mye for deg og også for folket som står foran deg. Oppgaven er for vanskelig, du kan ikke gjøre det alene! 19 Hør på mitt råd, og må Gud være med deg: Du skal representere folket for Gud og legge fram deres bekymringer for ham. 20 Forklar dem Guds forskrifter og påbud, og vis dem hva de skal og ikke skal gjøre. 21 Men se deg om blant hele folket etter dyktige og pålitelige menn. De må frykte Gud, elske sannheten og hate bestikkelser. Gi dem ansvaret for tusen, hundre, femti eller ti personer hver. 22 La dem avgjøre hverdagslige tvister og bare komme til deg med de vanskeligste sakene. La dem hjelpe deg med å bære byrden. 23 Hvis du gjør dette når Gud befaler deg det, vil du forbli sterk, og dette folket vil komme trygt frem til målet." 24 Moses fulgte sin svigerfars råd og gjorde som han sa. 25 Han valgte ut pålitelige menn fra hele Israel og ga dem ansvaret for henholdsvis tusen, hundre, femti og ti personer. 26 Fra da av var de i stand til å utøve rettferdighet når som helst, og de avgjorde de enkle tvistene på egen hånd. De kom bare til Moses med de vanskelige sakene. 27 Så lot Moses sin svigerfar gå, og han vendte tilbake til sitt eget land.

Jeg synes denne tilnærmingen er veldig lærerik. Jetro stiller spørsmål, han ønsker å forstå fremgangsmåten før han dømmer den og gir råd. Han ber om en forklaring på hva Moses gjør og hvorfor han gjør det.

Og etter forklaringen våger han å felle en dom over denne tilnærmingen. "Du gjør ikke en særlig god jobb."

Du kan reagere annerledes her. Vi har alltid gjort det på denne måten, det er ingen annen måte. Du har vært her en dag, og du tror du kan gjøre det bedre?

Moses har virkelig slitt seg ut i sin tjeneste så lenge, og så kommer det noen og sier at det er galt?

Vi vet om Moses at han var en svært ydmyk og beskjeden mann (4 Mos 12,3). Han fortsetter å lytte. Og Jetros råd er veldig fornuftige. Moses blir lettet, og flere blir involvert. Ledelsen av folket forvandles fra et enmannsshow til en teamoppgave. Hverdagen blir mer effektiv og bedre.

Moses må derfor påta seg andre oppgaver. Han må lære seg å delegere, han må lære seg å stole på folk, å utvikle dem og å kunne vurdere dem. Hvordan kjenner man igjen om noen er dyktige og pålitelige?

Det jeg også synes er veldig bemerkelsesverdig med Jitros forslag, er den underordnede setningen "hvis Gud befaler deg". Jitro er også klar over at han ikke har spist visdom med skjeer. Selv om forslaget er godt i hans øyne, og jeg tror også i våre, kan han også ta feil, og det er han klar over. Kanskje Gud hadde noe annet i tankene likevel.

Du vet hvordan det er. Noen får en god idé og blir helt fornærmet når den andre personen likevel ikke skjønner det.

Ydmykhet er alltid på sin plass når det gjelder spørsmål som hvordan man velger de riktige strukturene, hvordan man utfører en oppgave på riktig måte osv. En utenforstående kan ha de riktige ideene, men ikke nødvendigvis. Det er ikke sikkert at en utenforstående har de rette ideene for å komme videre.

Denne ydmykheten, denne bevisstheten om at den andre kan ha et bedre perspektiv, sikrer fred i tider med kanskje nødvendige endringer. Den andre personen kan ha rett.


I rene faktaspørsmål, som organisasjonsspørsmål eller tekniske spørsmål, er ulike meninger og ideer og hvordan man skal forholde seg til dem én ting.

Vanskeligere blir det når det gjelder etiske spørsmål eller trosspørsmål. I slike tilfeller er det vanskeligere å være objektiv.

Det finnes et eksempel fra Apostlenes gjerninger 10 og 11.

For å forklare den følgende hendelsen er det viktig å vite at jøder ikke hadde lov til å ha fellesskap med ikke-jøder på den tiden på grunn av religiøse bestemmelser, f.eks. var det forbudt å spise sammen.

Dette synet virker noe underlig for oss, særlig fordi vi ikke er jøder selv. Men jødene forsto dette på den tiden og mente at det var riktig.

Og apostelen Peter så det også slik til å begynne med, men Gud viste ham gjennom en opplevelse at det ikke var riktig å tenke på den måten. Han hadde et syn hvor han ble vist dyr som en jøde ikke hadde lov til å spise, og i dette synet befalte Gud ham å spise disse dyrene. Dette skjedde tre ganger. Og så kom det budbringere fra romeren Kornelius for å hente ham, og Gud befalte Peter å gå med disse romerne.

Og i disse romernes hus forstår Peter nå hva det hele dreier seg om (Apg 10,34-35; NT):

34 Peter begynte: "Nå innser jeg hvor sant det er at Gud ikke foretrekker noen mennesker fremfor andre. 35 Han tar imot alle fra alle folkeslag som lever i ærefrykt for ham og gjør hans vilje.

Disse romerne mottar så Den hellige ånd og blir døpt.

Dette skaper splid blant de jødekristne.

Apostlenes gjerninger 11, 1-3; NT

1 Apostlene og brødrene i Judea fikk snart høre at også hedningene hadde tatt imot Guds budskap. 2 Da Peter kom til Jerusalem, kranglet omskjærelsens talsmenn med ham. 3 "Du gikk inn til uomskårne mennesker og spiste til og med sammen med dem," bebreidet de ham.

For å forklare kort: Omskjærelsens talsmenn er selvfølgelig et annet ord for jøder (noen oversettelser sier også dette direkte), og de uomskårne er ikke-jøder.

Hvordan reagerer Peter på disse beskyldningene?

4 Så sa Peter det til dem etter tur.

I noen andre oversettelser står det "så rapporterte Peter nøyaktig hva som hadde skjedd".

Jeg synes denne første formuleringen er så flott. Det er en positiv debatt. Fakta og argumenter brytes ned og presenteres på en slik måte at den andre kan forstå dem.

Du tar deg tid til å forklare og overbevise andre.

Peter kunne ha sagt: Hei, jeg var på reise med Jesus, hva vil du?

Han gjør ikke det. Han gir en detaljert redegjørelse for sin visjon, for sitt møte med romerne og for hvordan disse romerne mottok Den hellige ånd.

18 Da de hørte dette, ble de rolige. De lovpriste Gud og sa: "Så Gud har også gjort det mulig for hedningene å vende tilbake til livet!"

Peter overbeviste dem med fakta og sin troverdighet. Nå fikk alle fred for at også ikke-jøder kunne bli kjent med Jesus.


Vi finner en lignende situasjon lenger nede i Apostlenes gjerninger, i kapittel 15:

1 Da kom noen troende fra Judea til Antiokia og erklærte for brødrene i menigheten: "Hvis dere ikke er omskåret etter den mosaiske skikk, kan dere ikke bli frelst." 2 Paulus og Barnabas bestred dette på det sterkeste og hadde derfor en heftig diskusjon med dem. Til slutt fikk Paulus og Barnabas, sammen med noen få andre fra menigheten, beskjed om å reise til apostlene og de eldste i Jerusalem for å avgjøre denne striden. 3 De fikk derfor et høytidelig farvel av menigheten og la ut på reisen. Mens de reiste gjennom Fønikia og Samaria, fortalte de menighetene overalt om hedningenes omvendelse. De vakte stor glede hos alle brødrene og søstrene. 4 I Jerusalem ble de tatt hjertelig imot av apostlene og de eldste og hele menigheten. De fortalte dem alt det Gud hadde gjort gjennom dem. 5 Noen av dem som hadde tilhørt fariseernes parti og var kommet til tro på Jesus, reiste seg og erklærte: "Hedningene må omskjæres og læres opp til å holde Moseloven."

Deretter blir det en diskusjon, og de ulike synspunktene blir presentert. Peter forteller om sine erfaringer med romerne rundt Kornelius, og Paulus og Barnabas rapporterer om utallige omvendelser av ikke-jøder.

Til syvende og sist ender det med en svært pragmatisk beslutning.

Menighetens eldste Jakob oppsummerer det:

19 Derfor synes jeg det er riktig at vi ikke legger unødvendige byrder på hedninger som vender om til Gud, 20 men skriver til dem at de skal avstå fra følgende ting: deltakelse i avgudsoffer, enhver form for seksuell umoral, inntak av uspist kjøtt og blod av dyr i sin alminnelighet. 21 For disse kravene, som står i Moseloven, er blitt forkynt fra gammel tid i alle byer, for loven blir lest hver sabbat i synagogene." 22 Apostlene og de eldste besluttet da, med hele menighetens samtykke, å sende to menn fra deres midte til Antiokia sammen med Paulus og Barnabas.

Vi klarte å bli enige om en løsning. Og det var et vanskelig spørsmål. På den ene siden skyldtes disse fire punktene at det fantes jøder i alle byer, og de ønsket å vinne dem over. Og disse punktene var også foreskrevet i Det gamle testamentet for ikke-jøder som ønsket å bo blant jøder i Israel (3. Mosebok 17,18); omskjærelse var heller ikke foreskrevet for disse menneskene på den tiden. Og slik ble jødene som ennå ikke kjente Jesus, ikke avskrekket for mye. Det var derfor en svært pragmatisk løsning som førte til fred.

Atferd / Relasjon

Etter de faktiske forholdene kommer vi til atferd. Dette er litt vanskeligere. Vi finner mange profeter i Bibelen som fordømte oppførselen til sine landsmenn. Folk liker vanligvis ikke slike mennesker.

Og disse profetene ble forfulgt, jaget bort og noen ganger til og med myrdet.

Johannes Døperen, som offentlig hadde kritisert herskeren Herodes Antipas for hans livsstil, ble også fengslet og senere myrdet (Matteus 14).

Men det er det ingen som gjør lenger. Hvem kan klandre Schröder for hans fem koner?

Men la oss ta det et hakk ned. Hvordan er det når noen andre kritiserer oppførselen min?

Vi finner en tilnærming i Matteus 18,15-17; NT:

15 "Hvis din bror synder, skal du gå til ham og konfrontere ham i enerom. Hvis han vil snakke med deg, har du vunnet din bror tilbake. 16 Hvis han ikke vil høre på deg, så ta med deg en eller to andre og gå til ham igjen, slik at alt kan bekreftes av to eller tre vitner. 17 Hvis han heller ikke da vil høre på deg, skal du bringe saken inn for menigheten. Hvis han ikke engang vil høre på menigheten, skal du behandle ham som en ugudelig person eller en bedrager.

Jeg tror dette handler mer om åpenbar dårlig oppførsel. Uttrykket "konfrontere ham" indikerer allerede dette.

Men også for atferd i gråsonen, eller hvis du mener at han skader seg selv med denne atferden, kan du i det minste delvis anvende V.15, en samtale under fire øyne.

Hvordan klarer man å kritisere den andre, men likevel opprettholde en ekte fred med hverandre?

På samme måte som Peter, som nevnt tidligere, rettferdiggjorde sin oppførsel ved å konfrontere andre bit for bit, kan vi også prøve å rettferdiggjøre det vi roser og det vi kritiserer. Men da må vi også forstå hvorfor den andre personen oppfører seg som han eller hun gjør. Man må prøve å se gjennom den andres øyne.

Men man må selvsagt også være forberedt på å bli kritisert selv.

Vi finner også utallige referanser til dette temaet i Ordspråkene, f.eks. Ordspråkene 12,1; NT:

De som elsker irettesettelser elsker å lære, de som ikke tåler formaninger er rett og slett dumme.

Ifølge Elberfelder-bibelen kan "admonition" også oversettes med "irettesettelse". Når jeg leser noe sånt, føler jeg meg ganske dum.

Og det er selvfølgelig tonen som skaper musikken (Ordspråkene 15,1; NT):

Et mildt svar demper sinnet, men et fornærmende ord gir næring til det.

eller Ordspråkene 15, 4; NL:

Gode ord gir liv, men en bedragersk tunge ødelegger ånden.

Når det gjelder atferden vår, kommer vi ikke lenger med et rent objektivt syn; det handler om medfølelse, forståelse og relasjon.

Dette er vakkert formulert i Galaterbrevet 6, 1.2; Det nye testamente:

1 Kjære brødre og søstre, hvis en av dere snubler i synd, da må dere, som mennesker som er bestemt av Ånden, føre ham tilbake til den rette veien med forståelse. Men pass på at dere ikke selv faller! 2 Hjelp hverandre til å bære hverandres byrder! På den måten vil dere oppfylle Kristi lov.

Til syvende og sist betyr "forståelse" å forstå den andre, å se ham eller henne gjennom hans eller hennes øyne.

Og så må man jo alltid følge med på historien med bjelken og splinten ;-)

Da kan vi kanskje også klare å irettesette hverandre i fred.

Falsk fred

For fullstendighetens skyld vil jeg gjerne påpeke at det også kan være falsk fred. Jeg tenker ikke på en konkret situasjon, men det er på en måte en del av den.

Det finnes en historie i Bibelen der en enkelt profet skaper trøbbel.

Dette er en av mine favorittfortellinger i Bibelen:

To allierte konger ønsket å gå til krig (1. Kongebok 22,10-23; NL):

10 Kong Akab av Israel og kong Josafat av Juda satt i sine kongelige kapper på hver sin trone på torget ved porten til Samaria. Profetene profeterte foran dem. 11 Sidkia, sønn av Kenana, laget seg horn av jern og forkynte: "Så sier Herren: 'Med disse skal du slå arameerne til du har utryddet dem!'" 12 Alle de andre profetene var enige med ham. "Ja," sa de, "dra opp til Ramot i Gilead og triumfere, for Herren vil gi dere seier!" 13 Budbringeren som hadde gått for å hente Mikaja, sa til ham: "Hører du? Alle profetene profeterer gode ting for kongen. Hvorfor slutter du deg ikke til dem og lover ham seier?"

Det er fint når alle er enige. Ingen konflikter, ingen uenighet, alle trekker sammen. Men denne profeten Mika var dessverre en spolert.

19 Så fortsatte Mika: "Så hør hva Herren sier. Jeg så Herren sitte på sin trone, omgitt av himmelske hærskarer på høyre og venstre side. 20 Og Herren sa: 'Hvem kan få Akab til å dra i krig mot Ramot i Gilead, så han kan dø der?Det kom mange forslag, 21 til det til slutt kom en ånd til Herren og sa: "Jeg kan gjøre det." "Hvordan vil du gjøre det?" spurte Herren. 22 Og ånden svarte: "Jeg vil gå og få Akabs profeter til å profetere løgn." "Det vil lykkes for deg," sa Herren. "Gå og gjør det." 23 Så ser du at Herren har lagt en løgnaktig ånd i munnen på profetene deres. For Herren har bestemt seg for å føre ulykke over dere."

Du tror kanskje han var gal, men han hadde rett. Det gikk akkurat som Micah hadde spådd.

Jeg tror at en enkelt bråkmaker som regel ikke har rett, i hvert fall ikke etter min erfaring, men det kan skje, og i dette tilfellet har bråkmakeren skapt feil fred.

Er du villig til å reflektere over din egen atferd og tenkning? Selv om du er en del av majoriteten, bør ydmykhet som Moses', som jeg beskrev tidligere, være et forbilde. Den andre personen kan ha rett.

Det var bare et spesialtilfelle som jeg la til for fullstendighetens skyld.

Sammendrag

Jeg kommer til slutten: