Skjevhetens blindsone

Splinten i den andres øye, vår forutinntatthet og hvorfor Jesus Kristus lærer oss ydmykhet...

Gudstjeneste, , , Kreuzkirche Leichlingen, mer...

automatisk oversatt

Innledning

Har du fordommer? Hvor objektiv er du?

Folk, og jeg unntar på ingen måte meg selv fra dette, har en tendens til å se på seg selv som objektive og objektive.

Et utvalg på 600 personer i USA ble spurt om dette, og 85 % av dem var overbevist om at de var mindre forutinntatte enn gjennomsnittsamerikaneren. Bare én av deltakerne mente at de var mer forutinntatte enn gjennomsnittet (se https://de.wikipedia.org/wiki/Bias_blind_spot).

Det minner litt om tyske sjåfører, der 85 prosent anser seg selv som over gjennomsnittet gode sjåfører. Det leste jeg et sted en gang. Det er selvfølgelig like dumt.

Det finnes til og med et vitenskapelig begrep for denne overvurderingen av ens egen objektivitet:

På engelsk:

Skjevhetens blindsone

"Bias" kan oversettes med "skjevhet" og "blind flekk" med "blindsone", basert på den blinde flekken i øyet vårt.

Bokstavelig oversatt betyr dette "fortegnsblindhet". Den offisielle tyske betegnelsen er "forvrengningsblindhet", men det er på en måte ikke like tydelig.

La oss se på en bibeltekst (Matteus 7,1-5; Det nye testamentet):

1 Døm ikke, for at dere ikke selv skal bli dømt. 2 For på samme måte som dere dømmer andre, skal også dere bli dømt, og den målestokk dere bruker for å måle andre, skal også bli brukt på dere. 3 Hvorfor ser du splinten i din brors øye, men legger ikke merke til bjelken i ditt eget øye? 4 Hvordan kan du si til din bror: "Stå stille, jeg skal ta splinten ut av øyet ditt", mens du selv har bjelken i ditt eget øye? 5 Du hykler! Ta først bjelken ut av ditt eget øye! Da vil du se klart og kunne ta splinten ut av din brors øye.

Rett ut

Men hvorfor er det så ille å dømme eller til og med fordømme andre? Jeg er objektiv og har nesten ingen fordommer. Så jeg er i en god posisjon til å bedømme hva som er galt med andre, ikke sant?

Du innser raskt at denne selvsikkerheten kan føre til arrogant tenkning.

Vi finner dette allerede i Bibelen, der en fariseer sier i bønn (Luk 18:11): Jeg takker deg, Gud, for at jeg ikke er som de andre menneskene, alle disse røverne, bedragerne, ekteskapsbryterne eller den tolleren der.

Denne fariseeren trodde virkelig at han var over gjennomsnittet i alt.

Jeg tror de fleste mennesker blir ganske frastøtt av slik oppførsel og tenkning.

Men igjen: Hvorfor er "dommer" feil?

Men ikke objektivt

Det første aspektet er helt klart at vi tross alt ikke er objektive. Det er derfor dine og mine vurderinger av andre ofte er urettferdige.

Ordspråkene 11:2; NEÜ sier det så vakkert:

Når arrogansen kommer, kommer også skammen, men visdom er knyttet til ydmykhet.

I stedet for "arroganse" kan du også oversette med "hovmod", "stolthet" eller "hovmodighet".

Hvis du tror at du er spesielt objektiv i betydningen "jeg har et spesielt klart syn", så er det arrogant og vil ikke ende godt.

Begrepet "ydmykhet" dukker opp her, og jeg tror at dette begrepet er veldig viktig for kristne.

Jeg trenger nåde og tilgivelse fra Gud, min kunnskap er fragmentarisk, jeg vet rett og slett ikke mange ting, og den andre personen kan også ha rett. Jeg ser ikke alle sammenhenger, og kanskje er jeg ikke empatisk nok til å forstå hvorfor den andre handler som han eller hun gjør. Jeg har ofte ikke et klart nok syn, og med dette synet vil jeg fortsette å gå gjennom livet og lære for å tilegne meg ekte visdom.

Hvordan kan du dømme folk med dette synspunktet? Og likevel gjør jeg det ofte nok.

På din egen kropp

Vi innser ofte hvor feil slike vurderinger kan være når vi selv blir rammet. Hvis man føler seg urettferdig behandlet, og det har nok alle opplevd en eller annen gang, kan det virkelig ta knekken på en.

Er dette kanskje allerede realiseringen av verset fra tidligere (Matt 7,2; NT)?

2 For på samme måte som dere dømmer andre, vil også dere en dag bli dømt, og den målestokken dere måler andre etter, vil også bli brukt på dere.

Utsagnet refererer til fremtiden, men ofte nok skjer det allerede her og nå. Det høres ut som et rettferdig regnestykke: "med samme målestokk".

Som en kontrast til dette kommer jeg til å tenke på et utsagn fra Herrens bønn (Matteus 6,12; LUT):

Og tilgi oss vår skyld, slik også vi tilgir våre skyldnere.

Ingenting blir lagt sammen. Hvis du spør Gud, er all skyld tilgitt, akkurat som vi tilgir dem som er skyldige mot oss.

Ingen likeverdige mål, ingen bedømmelse av andres skyld: Gud tilgir oss, og vi tilgir hverandre. Alt sammen.

Dette er selvsagt ikke enkelt og tar ofte tid, og avhengig av type skyld, f.eks. overgrep, kan det også være at det ikke er mulig å forsone seg eller ta kontakt. Selv om skylden er av strafferettslig art, er det ikke nødvendigvis mulig å unngå påtalemyndigheten, selv om vedkommende kanskje har tilgitt.

Tilgivelse betyr ikke å feie alt under teppet, jeg ville bare nevne det kort.

Ikke desto mindre gjelder dette oss kristne:

Og tilgi oss vår skyld, slik også vi tilgir våre skyldnere.

I tillegg til

Og du kan gå enda lenger.

I et parallellavsnitt fra "dommer"-teksten står det noe mer (Luk 6,36-38; NEÜ):

36 Vær barmhjertige, likesom deres Far er barmhjertig. 37 Døm ikke, så skal dere ikke bli dømt. Ikke fordøm, så skal dere ikke bli fordømt. Tilgi, og dere skal bli tilgitt. 38 Gi, og det skal bli gitt dere: Du vil bli overøst med et fullt, nedpresset, rystet og overfylt mål av det gode. Gud vil bruke det samme mål for deg som du bruker for andre."

Med en medfølende holdning er man allerede til en viss grad immunisert mot å dømme.

Og det er her målet kommer opp igjen, men i positiv forstand. Det handler ikke om å telle sin gjeld mot en annen, men snarere om en invitasjon til å gi fritt. Og dette er også noe, tror jeg, som ikke bare gjelder fremtiden, men som vi også vil få tilbake her på jorden. "Dere skal bli overøst med gode ting."

Men det fungerer ikke hvis du utligner det mot hverandre. Det er vel alltid en dårlig idé å utligne hverandre.

Må splitteren ut?

La oss komme tilbake til flisen: Den må ut, det er ubehagelig. Jeg kan se det.

Hva er en splitter?

En historie om dette: En venn av oss fikk besøk av en bekjent som skulle bo der i noen dager. Så langt, så bra, de hadde gjort det på den måten før, og det gikk fint.

En dag måtte venninnen på jobb, og den bekjente var alene i leiligheten den dagen. Venninnen så på venninnens skrivebord og innså at det ikke var helt ryddig. Hun omorganiserte derfor innholdet i skuffene på skrivebordet, slik at venninnen kunne finne frem og arbeide bedre ved skrivebordet sitt.

Hun så en splint, for å si det sånn, som hun trakk ut.

Begeistringen over resultatet var svært begrenset, for den nye ordningen passet ikke vår venn.

Jeg ville valgt ordet "krenkende" for en slik oppførsel.

Det var tydeligvis en bjelke i veien.

Men kan du si det på den måten? (Matteus 7:3; NT)

3 Hvorfor ser du flisen i din brors (eller søsters) øye, men legger ikke merke til bjelken i ditt eget øye?

Er det mulig å se bjelker i andre når man selv har en diger tavle foran hodet?

"Så den andre personen ser det helt feil. Det er åpenbart". Kanskje jeg er så fanget i min egen boble, så forutinntatt, at jeg feilaktig antar at andre har en bjelke i øyet.

Ifølge Jesus Kristus ser det ut til at folk overser bjelken i sitt eget øye. Men hvordan kan du endre det?

Dette bringer oss tilbake til ydmykheten som er beskrevet tidligere: Jeg trenger nåde og tilgivelse fra Gud, min kunnskap er fragmentarisk, jeg vet rett og slett ikke alt, og den andre kan også ha rett.

Med denne holdningen kan jeg legge merke til bjelken (gammel vits: med hendene ved ørene). Planken står sannsynligvis på høykant. (Matteus 7,3; NT)

4 Hvordan kan du si til din bror: "Stå stille, jeg skal ta splinten ut av øyet ditt" - og likevel har du bjelken i øyet ditt? 5 Du hykler! Ta først bjelken ut av øyet ditt! Da vil du se klart og kan ta splinten ut av din brors øye.

"Stå stille! Jeg skal vise deg hvordan det gjøres. Du blir aldri kvitt flisa uten meg!"

Jeg tror at man i de fleste tilfeller kan se når man har en splint i øyet. Fordi det svir. Jeg hadde en gang en metallsplint i øyet som måtte fjernes av en øyelege. Det var ganske skummelt.

La oss behandle hverandre med barmhjertighet, kanskje til og med dele de flisene vi selv legger merke til.

Vel, og vi ønsker ikke alle å være hyklere. La oss be for hverandre om at vi kan gjenkjenne bjelkene i øynene våre og kaste dem til side.

Det siste bildet jeg vil nevne, er den såkalte speiltesten, som brukes for å finne ut om dyr kjenner seg igjen i speilet. For å gjøre dette plasserer man et merke, f.eks. en farget flekk, på dyret uten at det legger merke til det. Og hvis dyret ser dette merket i speilet og deretter ønsker å fjerne det fra seg selv, har det bestått testen.

Dette kan være et bilde for oss. Er vi klare til å se oss selv slik vi er, med alle våre skavanker og også med de utallige strålene som stadig flyr inn i øynene våre?

Sammendrag

La meg oppsummere: