Innledning
(Utfør skissen "Start fra begynnelsen")
I dag vil jeg gjerne reflektere sammen med dere over hvordan det er å starte fra bunnen av, når det gir mening og om det i det hele tatt er mulig.
Noen lurer kanskje på hva dette har med påske å gjøre, for når du tenker på påske, tenker du sannsynligvis på "Hvert år igjen":
- en langhelg hvert år
- en preken om oppstandelsen hvert år
- og hvert år, hvis du har barn, er eggjakten
Det er det samme hvert år, og i år vil det også handle om oppstandelsen, fordi oppstandelsen er veldig viktig.
Men hva har oppstandelsen med oss å gjøre?
Oppstandelsen i våre liv
Jeg vil først se på Johannes 11,17-25 (Det nye testamentet):
Mange av oss kjenner denne historien.
En mann ved navn Lasarus, som var en venn av Jesus, er død, og avsnittet etter denne teksten beskriver hvordan Jesus vekker ham opp fra de døde.
Jesus sier noe veldig interessant om seg selv her:
Først og fremst refererer dette selvfølgelig til livet etter døden. Her på jorden er vi selvfølgelig underlagt jordiske omstendigheter:
Vi eldes, og vår naturlige kropp vil etter hvert dø og forfalle.
Men denne kroppslige døden er bare en overgang til den verden hvor Jesus Kristus er, hvis du tror på ham. Så livet går videre, og du vil ikke egentlig dø.
Hvis du selv er syk eller lider av alderdom, kan et slikt utsagn virke litt verdensfjernt, men det er ikke desto mindre sant hvis du tror på Jesus.
Men dette utsagnet refererer ikke bare til livet etter døden.
Jeg er sikker på at denne oppstandelsen allerede kan utgjøre en forskjell i livene våre.
Hvordan er det i forholdet til våre medmennesker?
Man sier "han døde for meg" eller, mer sjelden, "jeg døde for ham".
Når det gjelder forholdet til venner eller kolleger, løses problemet som regel ved å søke nye venner eller - om mulig - bytte jobb.
Det er ikke så lett med slektninger.
Hvordan håndterer du det da?
Var skissen realistisk? Har du også relasjoner i livet ditt som er begrenset til julen, eller som du har brutt helt?
Og hvorfor ikke? Det finnes sikkert tilfeller der det er riktig å bryte et forhold, men der det andre bare er dumt og uutholdelig.
Det er bare dumt at du i noen tilfeller vet nøyaktig at det ikke er riktig å bryte forholdet, at du vet nøyaktig at det ikke er riktig slik det er nå.
Kan man gjøre noe med det?
I slike tilfeller er det veldig lett å si: Ja, det er bare den andres feil, akkurat som det var i skissen, men det er kanskje å gjøre det litt for enkelt for seg selv.
Hva har alt dette med oppstandelsen å gjøre?
Jesus sa i verset som er nevnt tidligere:
Hvis dette ikke bare gjelder den jordiske døden, men også våre liv akkurat nå, så er forandring også mulig, da kan din og min relasjonelle død overvinnes akkurat som Lasarus' fysiske død.
Jesus er oppstandelsen og livet, og hvis det er sant, så gjelder det også i vår hverdag.
For denne sammenligningen - våre døde relasjoner og Lasarus' død - er det forresten veldig viktig at Lasarus virkelig ble vekket opp fra de døde.
Dessverre er det ganske mange mennesker som kaller seg kristne, og kanskje til og med er kristne, som ikke tror på den historiske realiteten i Jesu mirakler.
De mener at dette er oppdiktete historier som ble spredt i den gode hensikt å understreke Jesu guddommelighet, eller noen hevder at dette bare var en falsk død
Men så innser man straks det logiske problemet som oppstår:
Hvis Jesus ikke kunne vekke opp en virkelig død person, kan han da hjelpe oss i det hele tatt?
Hvis dette bare er fiksjon, har vi kanskje bare en placebogud.
Du kjenner til placebo - medisiner hvis effekt er basert på innbilning - og hvor godt de noen ganger virker.
Er Gud bare en innbilt venn, som min venn Harvey i en gammel film?
Eller finnes Gud, men han virker bare på en slik måte at han bare justerer tenkningen vår litt?
Mange mennesker kan rett og slett ikke forestille seg at Gud også kan påvirke fysikk og biologi.
Jeg vil gjerne lese opp hva kong David sa i 2. Samuelsbok 22,29-32 (ELB):
"Med min Gud hopper jeg over en vegg."
Kan du gjøre det med en imaginær gud?
Er kraften inne i oss, og trenger vi bare vår innbilte Gud for å slippe den løs, og så kan vi hoppe over enhver vegg?
Jeg var nylig på et kommunikasjonsseminar, og denne setningen kom opp flere ganger: "Kraften er i meg".
Jeg tror at det er mye styrke i oss, og at du og jeg kan gjøre og oppnå mye.
Men la oss sammenligne oss med barn.
Noen barn tror at de kan gjøre alt, og noen tror at de ikke kan gjøre noe.
En av oppgavene til foreldre/foresatte er å sørge for at barna oppdager og prøver ut sine egne evner og på et tidspunkt lærer seg å kjenne sine egne grenser.
Jeg snakker ikke om disiplinære grenser, men snarere om grensene for deres evner, som de dessverre må møte på et eller annet tidspunkt, slik vi alle gjør.
De må selv oppdage disse grensene, og som voksen kan man også prøve å overskride en slik grense fra tid til annen ved rett og slett å prøve noe helt nytt.
Og hva om veggen er for høy til at barnet kan komme over, men må komme over?
Så løfter foreldrene den over, og ingen usynlig venn.
Det er det samme med Gud. Med en placebogud kommer vi naturligvis til en grense der vi innser at denne placeboguden egentlig bare er innbilning.
Kan en placebogud være en klippe man kan stole på?
Også her er det klart at en slik placebostruktur vil kollapse på et eller annet tidspunkt.
Jesus sa: Jeg er oppstandelsen og livet, og dermed forlater vi placeboguden og kommer til den virkelig eksisterende Gud, og det er Jesus Kristus.
Mennesker som lever med Jesus, har sikkert innsett at Gud ikke river ned alle murene i livene våre for at livet skal bli en behagelig vandring.
Det er også ting vi ikke vil forstå, for eksempel hvorfor Gud ikke river ned en viss mur, og hvorfor vi er litt hjelpeløse i enkelte situasjoner i livet.
Men vi har vissheten om at Gud virkelig er vår klippe, og at Jesus virkelig er oppstått, og at han kan og ofte også gjør det, og at han gir nytt liv til våre liv og relasjoner.
Oppstandelsen som et faktum
I disse betraktningene kommer vi igjen og igjen til den konklusjon at det er viktig at oppstandelsen er et historisk faktum.
Det finnes også et helt kapittel i Bibelen, det 15. kapittelet i 1. Korinterbrev, som omhandler sannheten om oppstandelsen på en inngående måte.
Andre mirakler, derimot, blir bare beskrevet, men ingen steder blir det gitt noen begrunnelse for sannheten i disse beretningene.
Jeg leser nå 1. Korinterbrev 15,12-19; Det nye testamente, hvor det beskrives at noen tilsynelatende tvilte på muligheten for en oppstandelse generelt, en veldig moderne tekst:
Denne teksten er veldig tydelig. Hvis oppstandelsen ikke virkelig skjedde historisk, så kan vi alle gå hjem og stenge kirken.
Det finnes ganske mange mennesker som kaller seg kristne, men som likevel ikke tror på den historiske sannheten om Jesu oppstandelse.
Slike mennesker - og jeg tar dette helt objektivt fra bibelteksten uten arroganse - er beklagelige, de kjenner ikke sannheten og har bare en placebogud.
Teksten understreker på noen få punkter hvorfor det er viktig at Kristi oppstandelse er et historisk faktum.
Hvis Kristus ikke har stått opp, er evangeliet meningsløst.
Et kjernebudskap i evangeliet er at vi skal være sammen med Jesus etter vår død.
Jesus sier for eksempel dette til den ene forbryteren på korset (Luk 23,40-43).
Dessuten vil vi til slutt gjenoppstå (Luk 20,37.38), på samme måte som Jesus, noe som antydes i 1. Kor 15,20 (Det nye testamentet):
Kristus har stått opp fra de døde! Han er den første som Gud reiste opp fra de døde, og hans oppstandelse gir oss en garanti for at de som er døde i troen på ham, også vil stå opp fra de døde.
Hvis det ikke var og er noen oppstandelse, vil det ikke skje, og da kunne vi leve slik Paulus sier så metaforisk i 1. Korinterbrev 15,32b:
Hvis Kristus ikke er oppstått, står vi som falske vitner.
Jeg har ofte hørt at det ikke spiller noen rolle hva du tror på, det viktigste er at du tror på noe.
Jeg var en gang interessert i hvilke utsagn man kan finne om oppstandelsen og søkte litt på Internett.
Det finnes mange publikasjoner som forsøker å begrunne oppstandelsen som sannhet, og disse publikasjonene kommer i stor grad fra det frikirkelige miljøet.
Katolske og protestantiske publikasjoner bruker også dette argumentet.
Så fant jeg en interessant uttalelse i et intervju med en evangelikal professor om oppstandelsen:
"Den nordelbiske biskopen Hans Christian Knuth advarte for eksempel mot å forsøke å forklare påskehendelsen med bevis. Påsken forteller ikke historien om gjenopplivingen av en død kropp."
Det fikk meg til å spisse ørene, og jeg prøvde å finne originalkilden til denne uttalelsen, men jeg fant den ikke, og derfor vet jeg egentlig ikke hva denne biskopen mente. Jeg prøvde å ringe ham, men fikk ikke tak i ham på lørdag.
Bortsett fra noen få navn fra fortiden, som Bultmann, har jeg knapt funnet en aktiv pastor, biskop eller professor i teologi som tviler på oppstandelsens historisitet.
Den historiske ektheten av Jesu mirakler trekkes i tvil av mange kirkefolk, særlig i den protestantiske kirken (for eksempel Lasarus' oppstandelse), men de fleste ser ikke ut til å ha mot til å ta et oppgjør med oppstandelsen.
Kanskje vers 15 fra 1. Korinterbrev 15 tross alt blir tatt på alvor av mange (NGÜ):
Vi står da som falske vitner fordi vi har vitnet om noe om Gud som ikke er sant. Vi har vitnet om at han har oppreist Kristus; men hvis det er sant at de døde ikke blir oppreist, så har han ikke gjort det.
I så fall ville vi vært løgnere, og det ønsker ingen av oss å være.
Hvis Kristus ikke har stått opp, er vi fortsatt skyldige.
Det er dette som står i v. 17 (Det nye testamente):
Og hvis Kristus ikke er oppstått, er din tro en illusjon; den skyld som du har påført deg selv gjennom dine synder, hviler da fortsatt over deg.
I nattverden ble vi igjen minnet om at Jesus tok vår skyld fra oss, og at også dette ritualet bare ville vært et dødt, unyttig ritual hvis Jesus ikke virkelig hadde stått opp fra de døde.
Han er i sannhet oppstanden
Men Jesus sto virkelig opp fra de døde, det er sant.
Selvfølgelig må vi møte vanskelighetene igjen - også neste uke - og hvis vi har døde relasjoner som trenger å revitaliseres, kan vi vende oss til Den Oppstandne.
Dette håpet vårt strekker seg utover dette livet, og alle veggene og vanskelighetene i dette livet kan også blekne litt i forhold til dette håpet.
Dette håpet, denne vissheten er grunnlaget for ethvert kristent liv, fordi - jeg gjentar v. 20 (Det nye testamente):
Kristus har stått opp fra de døde! Han er den første som Gud reiste opp fra de døde, og hans oppstandelse gir oss en garanti for at de som er døde i troen på ham, også vil stå opp fra de døde.
AMEN