VUCA: Velkommen til en (ny?) verden

Hvordan kan du gå videre når du ikke vet hvor du skal gå og så mye endrer seg så raskt?

Gudstjeneste, , , Kreuzkirche Leichlingen, mer...

automatisk oversatt

Innledning

For noen uker siden ble jeg kjent med et nytt akronym.

Det fikk meg til å tenke på hva som er forskjellen mellom et akronym og en forkortelse.

Vet du det? Jeg måtte slå det opp. Et akronym er et nytt ord som skapes av en forkortelse, mens en forkortelse er en liste med bokstaver. USA er for eksempel en forkortelse, men NASA er et akronym fordi man uttaler det som et nytt ord. Egentlig betyr NASA "National Aeronautics and Space Administration", men du uttaler det ikke "N", "A", "S", "A", men NASA.

Et unyttig fun fact i begynnelsen, men det spiller ingen rolle.

Akronymet vi skal snakke om i dag, heter "VUCA".

Er det noen som kjenner til det?

Jeg visste det ikke før for omtrent to uker siden. Jeg tror jeg hørte det første gang i en podcast om menighetsplanting, men jeg er ikke sikker.

"VUCA" står for "Volatility", "Uncertainty", "Complexity" og "Ambiguity", på engelsk selvfølgelig, og beskriver dagens høye dynamikk og endringshastighet.

Disse utsagnene beskriver dagens verden ganske godt, synes jeg, og deri ligger også utfordringene for oss som kristne, for menigheten vår og selvfølgelig for det nye lederskapet.

Inn i et nytt land...

Likevel tror jeg vi kan finne et eksempel på VUCA i Bibelen også, i hvert fall delvis. Jeg leste fra 1. Mosebok 12:1-5; NL
1 Da befalte Herren Abram: "Forlat ditt hjemland, dine slektninger og din fars familie, og dra til det landet jeg vil vise deg. 2 Fra deg skal det komme et stort folk. Jeg vil velsigne deg, og du skal bli kjent over hele verden. Jeg vil gjøre deg til velsignelse for andre. 3 Den som velsigner deg, vil jeg også velsigne. Den som forbanner deg, vil jeg også forbanne. Alle jordens folkeslag skal bli velsignet gjennom deg." 4 Abram brøt opp slik Herren hadde befalt ham. Og Lot ble med ham. Abram var 75 år gammel da han forlot Haran. 5 På veien til Kanaan tok han med seg kona Sarai, nevøen Lot og alt de eide, sammen med buskapen og trellene de hadde skaffet seg i Haran. Så nådde de endelig fram til Kanaan.
Dette skjedde for litt over 4000 år siden, og slaveri var dessverre fortsatt vanlig på den tiden. Abram var også et barn av sin tid, men han behandlet i det minste slavene sine godt, selv om dette på ingen måte rettferdiggjør slaveri.

Men disse tidene er stort sett forbi i dag, særlig på grunn av de kristnes engasjement, og for dagens preken er temaet irrelevant.

Det begynner med usikkerhet for Abram. Han var nok i bedre form enn dagens gjennomsnittlige 75-åring, for ifølge Bibelen ble folk i gjennomsnitt enda eldre den gang enn i dag, men det er likevel et stort hus å forlate alt i den alderen.

"Forlat huset ditt, slektningene dine og storfamilien din og gå først. Så skal jeg vise deg veien."

Mer usikkert enn det blir det ikke.

Når alt kommer til alt, vet vi ofte ikke hvor det hele fører hen. Hva vil fremtiden bringe? Hva vil den raske teknologiske utviklingen føre med seg? Hva vil klimaendringene føre til? Hvordan vil samfunnsendringer påvirke oss som menighet?

For rundt 20 år siden var jeg på grunnkurs i teologi med metodister, og metodistene setter liturgi og tradisjon mye høyere enn vi gjør. En av dem sa at folk fra andre steder syntes det var flott at prosedyrene og symbolene var de samme i alle metodistmenigheter. Man finner seg til rette med en gang.

Slik er det også i andre menigheter: Det viktigste er at alt forblir som det er, så vakkert og kjent. De samme sangene som for hundre år siden osv. I slike menigheter regnes en sang som "Takk for denne gode morgen" som moderne, som nå er over 60 år gammel.

Men fungerer det også i en VUCA-verden?

Med Gud

Abram var på vei inn i det ukjente (1 Mos 12,6-9; NL):

6 De dro gjennom Kanaan og kom til eiketreet More i nærheten av Sikem. På den tiden var området bebodd av kanaaneerne. 7 Da viste Herren seg for Abram og sa: "Jeg vil gi dette landet til din etterkommer!" Så bygde Abram et alter der for Herren som hadde vist seg for ham. 8 Så dro Abram til fjellene øst for Betel og slo opp telt mellom Betel i vest og Ai i øst. Der bygde han et alter og tilbad Herren. 9 Deretter dro han videre sørover i flere etapper.

Interessant nok kan det hebraiske ordet for "tilbe" også bety "rope ut", slik at en annen oversettelse (NEÜ) skriver her:

Også der bygde han et alter for Jahve og gjorde på den måten Jahves navn kjent.

Han vet ikke hvor eller hvorfor, men han holder seg til Gud og vitner til og med om ham for kanaaneerne.

Hungersnøden

Hva skjer så? (1. Mosebok 12:10; NL)

På den tiden brøt det ut hungersnød i landet. Og Abram dro til Egypt for å bo der, for hungersnøden var stor.

Det er et bilde på flyktighet. OK, vi kan ikke lese ut av teksten hvor raskt dette skjedde, men situasjonen forverret seg så mye at han brøt ned teltene og flyttet til Egypt med hele husstanden. Om det var en riktig avgjørelse, er umulig å bedømme i dag. Omfanget av hungersnøden var sannsynligvis utenfor hans kontroll, han kunne tydeligvis ikke lenger takle situasjonen på bakken og flyttet derfor bort, til det rike Egypt, der det alltid er mat.

Men slik er det for oss også. Hva er omfanget av alt dette? Vil det være nok penger i fremtiden? Alt blir dyrere og dyrere. Og krigen! Vil den komme til oss en dag? Omfanget av endringene kan være skremmende. Andre er redde for innvandring. Atter andre vil gjerne skru tiden tilbake til 90-tallet. Da var alt enklere, i hvert fall i vår erindring.

Og i tillegg ser det ut til at disse endringene skjer i en rasende fart.

Håndtering av faren

Abram ser faren og tar en beslutning:

11 Da de nærmet seg grensen til Egypt, sa Abram til sin kone Sarai: "Du er en veldig vakker kvinne. 12 Når egypterne ser deg, vil de si: 'Dette er hans kone'. Da får du leve, men meg vil de drepe. 13 Hvorfor later du ikke som om du er søsteren min, slik at egypterne behandler meg godt og lar meg leve, fordi de bryr seg om deg?"

Personlig synes jeg ikke det høres riktig ut. Det er også litt feigt for å være ærlig, og jeg tror ikke han har tenkt gjennom det helt til slutt.

Men han har aldri vært i en slik situasjon før, og det er en veldig komplisert situasjon.

Han trenger mat, både til folket sitt og til seg selv. Men han er redd. Egypterne var tydeligvis i en posisjon der de kunne gjøre hva de ville. Om frykten hans var velbegrunnet eller om det bare var fordommer mot egypterne, vet vi ikke. Ifølge Bibelen hadde Abram aldri vært i Egypt før, og nå må han forholde seg til en kultur som er fremmed for ham, og hvordan skal han da oppføre seg?

Når ting blir komplekse, hjelper det selvsagt med fordommer, for de fører til enkle løsninger.

Det er ofte nok tilfellet hos oss. Når ting blir for kompliserte, leter vi etter enkle forklaringer.

Hva gjør vi nå?

14 Da de kom til Egypt, ble det snakket om Sarais skjønnhet i hele byen. 15 Faraos tjenere så henne også og lovpriste hennes skjønnhet foran ham. 16 Han ga Abram mange gaver på grunn av henne - sauer, kuer, esler, kameler, slaver og slavinner. 17 Men Herren straffet Farao og hele palasset hans med en alvorlig sykdom på grunn av Sarai, Abrams kone.

Ja, for over fire tusen år siden var ikke likestilling så langt unna. Men i hans perspektiv, som selvfølgelig er noe forstyrret av dagens standarder, oppførte Farao seg rettferdig. Han gir Abram mange verdifulle gaver til sin antatte søster.

Situasjonen er nå virkelig kompleks, men til tross for denne absurde avgjørelsen i en overveldende situasjon, griper Gud inn. Og der er Gud den samme da som nå.

18 Farao sendte bud på Abram og bebreidet ham kraftig: "Hva har du gjort mot meg? Hvorfor sa du ikke at hun var din kone? 19 Hvorfor sa du at hun var søsteren din, så jeg tok henne til hustru? Her er din kone! Ta henne og forsvinn!" 20 Og han lot noen av sine soldater føre Abram og hans hustru og alle eiendelene deres ut av landet.

Det er interessant at det ikke står noe sted at han måtte levere tilbake gavene, og i neste kapittel beskrives det at Abram var svært rik.

Jeg er heller ikke sikker på om Abrams opprinnelige frykt var velbegrunnet. Ville Farao virkelig ha fått ham drept hvis han ikke hadde løyet? For meg virker ikke denne Farao slik, men det vet man jo ikke.

Gud lot ikke Abram i stikken, selv om hans beslutning absolutt var tvilsom.

I Johannes 16:33; NL sier Jesus Kristus:

Alt dette har jeg sagt dere for at dere skal ha fred i meg. Her på jorden kommer dere til å oppleve mange vanskelige ting. Men ta mot til dere, for jeg har overvunnet verden.

I andre oversettelser står det "er du redd", "vil du bli undertrykt", "vil de legge press på deg" osv. Men Jesus har overvunnet verden.

Og som med Abram gjelder dette ikke bare når du gjør alt riktig, men også når du tar suboptimale eller til og med gale beslutninger under press. I Jesus Kristus kan vi få fred.

Separasjonen

I neste kapittel har Abram et luksusproblem. Han og nevøen har så mange husdyr at de ikke lenger kan bo sammen. Det var rett og slett ikke plass til begge flokkene. Elberfelderbibelen oversetter dette så vakkert (1 Mos 13,6; ELB):

Og landet tålte ikke at de bodde sammen, for de hadde så mange dyr at de ikke kunne bo sammen.

Jeg skulle gjerne hatt et slikt problem av og til ;-)

Men dette fører til en adskillelse fra nevøen hans, som absolutt ikke var så stor. Abram er imidlertid veldig rolig, så han overlater avgjørelsen til Lot. Det synes jeg er veldig anstendig.

Lots beslutningsprosess er interessant (1 Mos 13,10-13; NL):

10 Lot så på den fruktbare sletten i Jordandalen, som strakte seg mot Zoar. For før Herren ødela Sodoma og Gomorra, var hele området godt vannet, som Herrens hage eller Egypt. 11 Derfor valgte Lot Jordandalen. De skilte lag, og Lot dro østover. 12 Mens Abram ble værende i Kanaans land, slo Lot seg ned i området ved byene på Jordansletten og flyttet med teltene sine helt til nærheten av Sodoma. 13 Men innbyggerne i Sodoma var svært ugudelige og syndet grovt for Herrens åsyn.

Her har vi litt av den tvetydigheten som er nevnt ovenfor om dette landet som Lot velger. "Som Herrens hage", det er jo en egenskap. Man kan forstå hvorfor Lot velger dette landet.

Han har valget, og han må ta en avgjørelse, ikke bare for seg selv, men for hele sin husstand. Og "som Herrens hage" er sannelig svært fristende.

På den annen side var innbyggerne i Sodoma svært onde og syndet grovt mot Gud. Burde han ha holdt seg på avstand? På den annen side trenger han ikke å bo i byen, han kan fortsette å bo i telt.

Vi vet at Lot flyttet til Sodoma og hadde et hus der. Dette nevnes litt i forbifarten i 1 Mosebok 14, når en krig mellom ulike konger i området beskrives (1 Mosebok 14:11,12; NL):

11 Seierherrene plyndret så Sodoma og Gomorra for rikdommer og matvarer, og så dro de hjem. 12 De tok også Lot - Abrams nevø, som bodde i Sodoma - til fange og tok alle eiendelene hans.

Jeg mistenker at Lot omsatte buskapen sin til penger og dermed skaffet seg et godt liv med et fint hus i byen, for det er den eneste måten jeg kan forklare at de fremmede soldatene tok alle eiendelene hans.

De fremmede soldatene ville neppe ha tatt med seg all buskapen. Jeg innrømmer at det er litt kombinasjoner og spekulasjoner, men det virker veldig sannsynlig for meg.

Det får en til å lure på i hvilken grad valget av landet, som var som Herrens hage, gir mening.

Vi vet jo at Sodoma ble ødelagt senere i 1 Mosebok 19. Lot ble reddet sammen med sin kone og sine døtre, selv om Lots kone ikke overlevde flukten. Og alle eiendelene hans var også borte, noe som for øvrig taler for at han ikke lenger hadde store buskaper på jordene utenfor byen.

I ettertid, som bibelleser, er det lett å bedømme Lots beslutning om Jordandalen ved Sodoma og Gomorra negativt. I ettertid er det forresten alltid lett å dømme beslutninger.

Han hadde mye kveg, en stor husholdning og landet var som Herrens hage. Det var den viktige informasjonen for ham. Om menneskene i Sodoma var onde, interesserte ham tydeligvis ikke. Senere fant han sannsynligvis ut at han heller ville bo i byen, noe som gjør den første opplysningen uviktig, og den andre opplysningen, som han i begynnelsen tilsynelatende ikke tok på alvor, gjorde livet svært vanskelig for ham.

Jeg synes også det er vanskelig å tillegge Lot noen uriktige motiver her. Noen ganger har man en tendens til å tillegge noen som på en eller annen måte mislykkes i livet, slike feilaktige motiver. "Han tenkte helt feil fra begynnelsen av."

Men når man står midt oppe i det, må man ta beslutninger, og de kan vise seg å være ugunstige i ettertid.

Veien

I Johannes 14:2-6 bruker Jesus Kristus bildet av veien:

2 Det er mange boliger i min Fars hus, og jeg går i forveien for å berede et sted for dere. Hvis det ikke var slik, ville jeg ha sagt det til dere? 3 Når alt er ferdig, kommer jeg og henter dere, så dere alltid skal være hos meg, der jeg er. 4 Dere vet hvor jeg skal og hvordan dere kommer dit." 5 "Nei, Herre, det vet vi ikke," sa Tomas. "Vi aner ikke hvor du går, hvordan kan vi vite veien?" 6 Jesus sa til ham: "Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Faderen uten gjennom meg.

Vi må vite hvor vi i bunn og grunn er på vei, og det er dette evighetsperspektivet vi aldri må miste.

Begrepet "vei" har en lignende dobbeltbetydning på gresk som på tysk, nemlig på den ene siden den pyhsikalske veien å gå og reise på, og på den andre siden veien i overført betydning, som man for eksempel reiser på med livet som innsats.

Den kristne troen omtales ofte som en "vei" i Apostlenes gjerninger (f.eks. Apg 9,2). Vi er gjennom og med Jesus Kristus på den rette, evige veien til hans Fars hus. Og vi er også på vei sammen med ham her på jorden, i en verden av usikre, raskt skiftende og kompliserte omstendigheter.

Og til dette har vi Bibelen til hjelp og veiledning (Salme 119, 105; NL):

Ditt ord er en lykt for min fot og et lys på min sti.

Sammendrag

Oppsummering: