Innledning
Det er adventstid, og hvert år hører vi noe om det. Du vet, "advent" betyr ankomst.
En ankomst har alltid to sider: En som ankommer, og en som venter.
Og når vi snakker om "venting", dukker uttrykket "Waiting for Godot", et skuespill av Samuel Beckett, opp veldig ofte. Jeg tror alle kjenner uttrykket "Waiting for Godot", men nesten ingen har sett stykket.
Jeg så en gang en produksjon på en velkjent videoportal, men jeg syntes den var ganske kjedelig, og den annonserte varigheten på 2 timer i forbindelse med min begrensede levetid gjorde at jeg raskt ga opp eksperimentet. Jeg fant en kommentar under videoen om denne produksjonen morsom:
"Jeg vil heller se på at en skorpe mugner."
Så fant jeg en kortversjon som varte i syv minutter og ble spilt med Playmobil-figurer. Det var nok til at jeg fikk et overblikk.
"Waiting for Godot" er et uttrykk som viser til tvangen til å vente lenge, meningsløst og forgjeves.
Men venting trenger ikke alltid å være slik, og her og der i Bibelen finner vi mennesker som ventet på noe, eller som til og med måtte vente. Og jeg vil gjerne se på noen av dem sammen med dere i dag.
Abram
La oss begynne med Abraham eller Abram, som han opprinnelig ble kalt (1 Mos 12,1-4; NL):
Som 75-åring var han ikke lenger den yngste. Det bør imidlertid nevnes at folk ble eldre på den tiden enn de er i dag. Så han var nok litt sprekere enn den gjennomsnittlige 75-åringen i dag.
Han drar av gårde med sin kone, nevøens familie og alle sine eiendeler, og venter på å bli far til en stor nasjon.
Vel fremme i Kanaan gir Gud ham løftet om at han ikke bare skal få etterkommere, men at etterkommerne også skal få landet (1 Mos 12,7). Han må ha levd som en nomade i telt og reist rundt i Kanaan. Han opplever mange ting. På et tidspunkt flytter de til Egypt, der han kommer i trøbbel. Så skiller han seg fra nevøen Lot fordi de begge rett og slett var for rike. Så drar han i krig og vinner (1. Mosebok 14). Han møter en av Herrens yppersteprester som heter Melkisedek. Så han har et innholdsrikt liv.
Men han blir eldre og eldre og har fortsatt ikke fått noe barn. Hans kone Sarai ser ut til å være ufruktbar. Tiden renner mellom fingrene på dem begge.
Abram er allerede 85 år, og Sarai kommer på den ideen at Abram skal ligge med tjenestepiken Hagar, slik at hun kan få et barn. Det fungerer, men den gravide Hagar ser nå så nedlatende på sin ufruktbare herskerinne at hun behandler henne så dårlig at Hagar flykter.
Hele historien var egentlig en dum idé, men Gud møter Hagar, så hun kom tilbake.
Nå var Abram 99 år og Sarai 89, og Gud fornyer og utvider sitt løfte. Nå skal Abram kalles Abraham, far til mange folkeslag. I tillegg skal det opprettes en evig pakt mellom Abrahams etterkommere og Gud. Og Sarai blir omdøpt til Sara ("prinsesse"), og hun skal føde et barn. På den tiden var seksuell omgang allerede svært uvanlig, særlig unnfangelse og fødsel.
Og i 1. Mosebok 21,1ff fikk Sara virkelig en sønn, Isak.
De måtte vente i 25 år på at Guds løfte skulle gå i oppfyllelse. Og disse 25 årene kom på et tidspunkt da sjansen for å få egne barn, sett fra et menneskelig perspektiv, var i ferd med å minske.
De hadde allerede et rikt liv og hadde møtt Gud gang på gang, men det egentlige ønsket, det avgjørende løftet de ventet på, ble ikke oppfylt på lang tid.
Abraham ble kalt en "Guds venn" (Jak 2,23) og levde sitt liv med Gud på denne måten. Til tider led han nok under at hans kone ikke fikk barn, selv om Gud hadde lovet ham det, og derfor innledet han også et forhold til Hagar. Abraham var altså ikke uten feil. Men han var sikker på at Gud ville ham vel, og det var viktigere for ham enn at løftet skulle gå i oppfyllelse.
Etter at Sara døde, giftet Abraham seg igjen på sine gamle dager og fikk ytterligere seks sønner, som ble stamfedre til flere nasjoner. Så han ble faktisk far til mange nasjoner.
Jakob
La oss gå videre til et annet eksempel fra Bibelen. Abraham hadde en sønnesønn, Jakob, og han hadde en vanskelig barndom. Som ung mann ranet han broren Esau for arven hans, og fordi moren fryktet at Esau ville hevne seg, overtalte hun mannen sin til å sende Jakob bort for å bo hos onkelen Laban.
Han kommer dit og kommer godt overens med ham (1 Mos 29,14-20; NL):
Å vente syv år på en kone er vanskelig. Hvem venter i syv år i disse dager! Men fordi han elsket henne, føltes tiden bare som noen få dager.
Jeg synes dette utsagnet er interessant. Er det lettere å vente hvis du vet hva du venter på? Når du ser frem til noe?
La oss kort sammenligne Abrahams og Jakobs ventetid. Abraham hadde et "en dag"-løfte som ikke var så lett å forene med virkeligheten i hans liv. Han og hans kone ble bare eldre og eldre.
Det var lettere for Jakob å vente, i hvert fall så langt, for han hadde et fast løfte om at han skulle få sin kone etter syv år.
Men utålmodighet var ikke noe alternativ for noen av dem.
Jeg vil gjerne se på et annet eksempel, Kaleb.
Caleb
Noen generasjoner etter Jakob hadde Israels folk nå landet i Egypt og skulle ledes av Gud tilbake til Kana'an, det lovede landet. Da de slo leir ved grensen til Kanaan, ble 12 speidere, deriblant Kaleb, utvalgt til å se landet.
Da de kom tilbake, fortalte de følgende beretning (4 Mos 13,27-32; NL):
Resultatet er at folket begynner å klage og ønsker å vende tilbake til Egypt (4 Mos 14,6-10; NL).
Fortellingen ender med at de voksne ikke får komme inn i det lovede landet, men bare barna deres, med to unntak (4 Mos 14,29.30; NL):
Og det vil ta 40 år før de når det forjettede land.
Så Kaleb må vente i minst 40 år. Hvem venter i 40 år på at et løfte skal gå i oppfyllelse?
Men det skal gå i oppfyllelse (Josva 14,6-11; NL):
Kaleb måtte til og med vente i 45 år. I en alder av 85 år gjorde han krav på løftet som ble gitt den gangen, og Gud sørget for at han fortsatt var i stand til å gjøre det.
På Kalebs tid ble ikke folk så gamle, 85 år var ganske sjeldent.
Og jeg tror de fleste i dag ville følt seg snytt hvis de måtte vente i 45 år på noe og ikke fikk det før de var 85 år. Når du er 85 år, har du ingenting igjen av det. Du klager over plager og snakker bare om fortiden, og du vil ikke ha flere endringer.
Men det passet Kaleb, og han så ut til å glede seg til å innta sitt forjettede land.
Jeg tror at Gud gjør vår ventetid passende for oss. Det er dette som står i generelle vendinger i 1. Korinterbrev 10,13; NL:
Andre oversettelser skriver her at vi kan bære det.
Gud belaster oss ikke med mer enn vi kan bære. Det var dette som skjedde med Abraham, Jakob og Kaleb, og disse tre er bare et lite utvalg av mennesker som reiste med Gud.
Hva venter vi på?
For det første venter vi på julen, som alltid kommer som en overraskelse. Har du allerede bestilt alt eller - selvfølgelig - laget det selv?
Men hva er det vi egentlig venter på i livet?
Da jeg var ung, ventet jeg på den rette kvinnen. Jeg ville ha en troende kvinne og stengte derfor hjertet mitt for ikke-troende. Det fungerte på et vis. Men jeg hadde passert midten av tjueårene, og det fantes fortsatt ingen.
Her og der sa en eldre dame i lokalsamfunnet vårt: "Han finner aldri en slik som han går rundt. Og så var det plutselig en.
Hva er det du fortsatt venter på? På at skolen skal være ferdig, at barna endelig skal flytte ut? Jeg flyttet ikke ut selv før jeg var 29 år, så jeg føler meg ikke så berettiget til å presse på.
Jeg har ikke personlig fått et konkret løfte om en spesiell hendelse fra Gud, slik som for eksempel Abraham.
På den annen side venter de kristne på Herrens gjenkomst. Men i hvor stor grad påvirker denne forventningen hverdagen?
Nå er jeg på ferie og er i gang med å rydde opp i gjør-det-selv-verkstedet mitt. Det første jeg gjorde, var å bygge meg en ny arbeidsbenk. Det var gøy, men også veldig slitsomt.
Hvis herren kommer tilbake neste uke, kunne jeg ha klart meg uten det. På den annen side, hvis han ikke kommer før om to år, så har jeg i det minste et ryddig verksted i to år, noe som vil gjøre livet mitt lettere.
Kanskje er ikke begrepet "å vente" tilstrekkelig. Kanskje er det bedre å snakke om å "vente".
Hva forventer vi? Hva forventer vi? Abraham forventet ikke alltid det lovede barnet, men han forventet Gud; han ble jo tross alt kalt Guds venn.
Jakob arbeidet i syv år i påvente av sin kone, men det virket bare veldig kort for ham fordi han gledet seg til målstreken.
Og Kaleb ikke bare ventet på tiden, han levde i forventning om det forjettede landet.
Hva forventer vi? Er Jesu Kristi gjenkomst bare noe vi tror er sant? Eller er det noe som har en innvirkning? Forventer vi at Jesus skal gjøre noe med menigheten vår? At hvis vi ber ham om det, så vil han gjøre noe med oss og forandre noe i oss?
Kan vi, som Abraham, leve som Guds venner og tåle en slik ventetid godt?
Og tror vi, som Kaleb, at Gud oppfyller sine løfter, selv om det tar lang tid?
Sammendrag
- Ankomst innebærer også at noen venter på den.
- Abraham levde sammen med Gud, men han måtte vente 25 år på at løftet skulle gå i oppfyllelse, og noen ganger trodde han ikke lenger helt på det selv.
- Jakob måtte arbeide og vente i syv år, og det syntes han var kort tid, for han elsket Rakel.
- Kaleb var trofast mot Gud og ble belønnet for dette til tross for lang ventetid.
- Hva er det vi venter på? Hva er det vi forventer? Forventer vi at Jesus skal gjøre noe med menigheten vår? At hvis vi ber ham om det, så vil han gjøre noe med oss og i oss, for å forandre noe?