Kirken i fremtiden, kirkens fremtid

Innledning

I dag snakker vi om fremtiden.

Temaet "fremtid" er veldig fristende for talere fordi man kan forestille seg fargerikt hva som vil komme, man kan spekulere, spinne rundt, og hvis man gjør det bra, vil publikum også bli veldig imponert og kanskje til og med applaudere.

Men taleren vil bare svært sjelden risikere at det han sier må måles opp mot den kommende virkeligheten. Når fremtiden kommer, vil alle ha glemt hva som ble sagt.

Jeg vil unngå spådommer i dag, særlig de som gjelder fremtiden.

Men vi har likevel valgt som tema for denne gudstjenesten "Kirken i fremtiden, kirkens fremtid".

Noen lurer på hva som vil skje med kirkene. Kirkeutmeldingene, i det minste i de store kirkene, er fortsatt høye og delvis drevet av uløste skandaler og tildekkede forbrytelser - f.eks. overgrep mot barn begått av enkelte prester.

Du innser ganske raskt med dette emnet at du bare kan snakke dårlig om fremtiden hvis du blokkerer fortiden og ikke møter den.

Det er dette stygge ordet "Nestbeschmutzer", som faktisk er feil. En "fouler av reiret" er ikke den som tilsmusser reiret med sine onde gjerninger, men den som påpeker skitten. Så det er faktisk et feil, dårlig ord.

For å være rettferdig må det imidlertid gjøres klart at det er forskjellige kirker og menigheter som har forskjellige tradisjoner og også en annen fortid. Og hver kirke og også hver enkelt menighet må selvfølgelig ta et oppgjør med sin egen fortid og, hvis det finnes skjeletter i skapet, erkjenne og ta et oppgjør med dem.

Imidlertid er det ganske mange mennesker i vårt land som avviser kirken over hele linjen og ønsker den generelle krympingen av medlemskapet i de store kirkene velkommen.

Spørsmålet om mening

Så vil den kristne kirken forsvinne i fremtiden?

Jeg tror ikke det, men det ville være en fremtidsprognose, og det ville jeg unngå i dag.

Etter mitt syn har kirken en fremtid hvis den også har en mening i fremtiden.

Du har kanskje hørt om bykirken i Wittenberg, der et svært støtende, antisemittisk skjellsord har hengt i 700 år. Det var en diskusjon om hva som skulle gjøres med det, og en domstol bestemte at dette antisemittiske bildet kunne bli hengende, og en plakett ved siden av forklarer bakgrunnen.

Jeg spør meg selv, hva er denne kirkebygningen til for? Hvis det er et slags museum, et sted av interesse, ville det være fornuftig å la dette skammelige bildet være oppe, med forklaringer, fordi man må se sin historie i øynene, tror jeg.

Hvis kirkebygningen er der for å tjene kirken som et verktøy for å forkynne de gode nyhetene, bør bildet faktisk tas ned. Da hører det hjemme i et museum der fortiden dokumenteres og revurderes.

Hva er hensikten med en kirkebygning? Hva er hensikten med kirken?

Begynn

Hvordan begynte det hele i utgangspunktet? I Bibelen, i Apostlenes gjerninger 2, er det beskrevet som begynnelsen i Jerusalem. Der skjedde pinseunderet. De som reiste sammen med Jesus, ble plutselig i stand til å snakke andre språk. Det høres ikke bare rart ut for folk i dag, selv den gang var det mange som trodde at apostlene måtte ha vært fulle.

Apostelen Peter holdt deretter en tale om Jesus Kristus, og tilhørerne ble virkelig berørt og spurte deretter hva de skulle gjøre nå.

Til dette svarte Peter (Apostlenes gjerninger 2:38,39; NEÜ):

Det begynner med en personlig: "Endre din holdning", du kan også oversette det med "Vend om". Og så taler den om syndenes tilgivelse, knyttet til dåpens tegn, og om Den Hellige Ånds gave.

Og sist, men ikke minst, understrekes det at Gud kaller mennesker.

Så kirken ser ikke bare ut til å fungere på den måten at noen tenker: "Jeg vil engasjere meg, så jeg melder meg inn i kirken."

Det starter med en holdningsendring, en slags omvendelse, med bevisstheten om at du trenger tilgivelse fra Gud.

Jeg er sikker på at hver og en av oss er et unikt, verdifullt menneske, et positivt unikum, og det mener jeg, det er jeg virkelig overbevist om.

Men la oss ikke lure oss selv: Ofte nok gjenspeiles ikke dette i våre tanker, ord og handlinger. Våre handlinger og ord sårer andre fra tid til annen, utilsiktet eller til og med med vilje, vi har ofte dårlige tanker osv. Dessverre er dette dypt menneskelig.

Og kirken består av mennesker som er villige til å bli klar over sine feil og synd og legge ut på forandringens vei. Og Gud følger med, Gud lover tilgivelse i Jesus Kristus og akkompagnement og styrke.

I tillegg kaller Gud på en eller annen måte, ganske individuelt, mennesker til også å legge ut på denne veien.

På veien

Hva er så spesielt med denne reisen som ganske mange kristne, inkludert meg selv, har lagt ut på? En sidefakta er at i de første dagene ble den kristne troen ofte kalt en "reise". Man er på vei sammen med Gud.

Du støter på problemer, mindre og større, noen ganger er du redd, ofte nok føler du deg overveldet, men du mister nesten aldri håpet og ofte nok er livet virkelig vakkert.

Men jeg er ikke alene, da innser jeg at Jesus går med meg. Jeg kan øse ut hjertet mitt til ham, jeg finner faktisk svar i Bibelen. Og når det er virkelig bra, takker jeg Gud for det.

Det høres kanskje rart ut i noen ører, men jeg har opplevd det slik, med oppturer og nedturer i over 40 år.

Det handler ikke om selvoptimalisering, det handler om å være åpen, lytte, også erkjenne feil og be om tilgivelse fra Gud og mennesker, og om nødvendig.

Det er imidlertid et problem når en kristen mister denne holdningen fra begynnelsen, denne bevisstheten om at man med Guds hjelp trenger forandring. Da kan en kristen, hvis han tror han er veldig god, mutere til en selvrettferdig spy. Men selv fra en slik holdning kan man vende tilbake igjen.

Vi er på vei mellom frykt og håp, men håpet i Jesus Kristus bærer oss gjennom. Vi lærer alltid, trenger aldri å være perfekte og innser alltid at Gud er med oss.

Kirkens fremtid?

Jeg tror at kirken bare har en fremtid hvis menneskene i den ikke mister denne begynnelsen, denne holdningen til å begynne med Gud.

Hvis kirken bare er en forening, kanskje en ideell forening, som gjør forskjellige ting, kanskje også gode ting, så tror jeg den vil forsvinne på et tidspunkt. Da vil kirkene bli museer, og folk som ønsker å engasjere seg, vil gå til organisasjoner som jobber med akkurat det de ønsker.

Men når mennesker begynner med Gud, innser at de trenger forandring og tilgivelse og begir seg ut på veien med Jesus, da har kirken en fremtid.

Og denne veien vil også endre en person, og denne endringen kan selvfølgelig føre til ytterligere engasjement, der ting blir viktige for deg.

I vår menighet tenker vi for tiden mye på hvordan kirken eller menigheten skal se ut i fremtiden. Hva som er tidsriktig og hva som ikke er det, hvilken gudstjenestestil som gir mening osv. Alt dette er viktige tanker. Og vi er på ingen måte de eneste. Mange kristne kirker og menigheter arbeider for tiden med slike spørsmål.

Men hvis grunnlaget, begynnelsen, ikke er riktig, hvorfor ha en kirke? På en eller annen måte mangler den spesielle følelsen av en kirke, og hva skal det da bli av den?